Olav Waastad triumferer i genistykket «Blikktrommen»

6

TEATER

«Blikktrommen»

Av Günter Grass

Regi: Kjersti Horn

Med Olav Wastad

Nationaltheatret, Malersalen

Den tyske forfatteren Günter Grass (1927-2015) tok med romanen «Blikktrommen» et beskt oppgjør med det historiske vakuumet i etterkrigsgenerasjonens Tyskland. I Kjersti Horns sceneversjon på Nationaltheatret blir vakuumet i seg selv en medspiller til Olav Waastads infame og frådende framstilling av gutten med trommene. Waastad formelig suger ut det som måtte være igjen av forsuret luft fra mellomkrigstidens Europa, og etterlater seg gjennom en nær tre timer lang monstermonolog et grotesk og kvalmende bilde av den samme menneskeheten Oskar Matzerath protesterte mot da han bestemte seg for å slutte å vokse som treåring.

Waastad spiller Oskar Matzerath med djevelsk uskyld og slu selvmedlidenhet i det ene øyeblikket, for så å være ordspyttende, manipulativ og kløende kåt i det neste. Det er en triumf av en skuespillerbragd, kroppslig som mentalt, i en utrolig vellaget scenedekorasjon og en regi som dyrker Waastads helt egenartede evne til overdrivelser og improvisasjon uten å et øyeblikk miste målet av syne. I akkurat denne sammenhengen er det vel så mye mening som mål når han gir kropp og sinn til Oskar Matzeraths strøm av ord, anekdoter og minner, like groteske og frastøtende som de er satirisk sinnrike og giftig humoristiske.

[ Carte Blanche etter pandemien – gnistrer av intensitet og kreativitet (+) ]

Mange har et uforglemmelig forhold til Volker Schlöndorffs filmatisering av «Blikktrommen» (1979) med 11-årige David Bennent som Oskar. Den Oscar-belønte filmen fanget på vellykket vis historiens absurde allegorier, og vektla de urovekkende krusningene av hat, angst og smålighet som ga vekstvilkår for krigens grusomheter. Horns «Blikktrommen» maner fram alt dette. Men her er Grass’ folkemyldrende og detaljrike roman fortalt med en eneste stemme, og den tilhører Oskar selv, hovedpersonen i Grass’ roman. Som forfatteren selv blir Oskar født i da tyske Danzig. men med et fullendt voksent sinn. Han bestemmer seg for å slutte og vokse i protest mot utviklingen han ser rundt seg, småborgerligheten, hykleriet og det sinnrike nettet som snørte seg rundt Europa gjennom fascismens og nazismens framvekst. Hans vern mot å bli voksen er å klamre seg til blikktrommen og trommestikkene, som han uttrykker seg gjennom. Hans protest er å skrike med et skrik som knuser glass.

Fra et viltvoksende sinn av erindringer, lakoniske bemerkninger og sylskarpe observasjoner, forteller Oskar sin egen historie, om moren Agnes som blir født etter at bestemoren gjemmer en mann på flukt under alle stakkene sine, om hans egen fødsel, om polske Jan Bronski og nasjonalsosialisten Alfred Matzerath, om sin første bruspulveriserende kjærlighet Maria, om tromme- og leketøysforhandleren Markus som får livet ødelagt under krystallnatten, og om kortvokste Bebra, lederen av sirkustruppen som Oskar blir med gjennom et Europa som herjes av krig på alle fronter.

[ Jens Bjørneboes «Røde Emma» med urpremiere 45 år etter at det ble skrevet (+)  ]

Regissør Kjersti Horn har gjennom en rekke teateroppsetninger utforsket rommet mellom virkelighet og tankeflukt, ofte ved hjelp av video og ved å bryte med begrepene rundt hva et scenerom skal være. I maratonforestillingen «Raskolnikov» var hun så kompromissløs at skuespillerne bare i et par øyeblikk befant seg fysisk på scenen. I de mer intime og klaustrofobiske «Kven drap far min» på Det Norske Teatret og «Sprengt» på Den Nationale Scene, var scenen helt eller delvis tildekket som et virkemiddel i måten hun lot handlingen utfolde seg på. «Blikktrommen» følger mønsteret fra de to siste oppsetningene, og framstår i sin komplekse enkelhet som et kunstnerisk genistykke.

Foran et dypt scenerom på Nationaltheatrets minste scene Malersalen er det spent en plastduk, gjennomsiktig på samme måte som et filter kan skape blår av nostalgiske illusjoner gjennom en kameralinse. Waastad åpenbarer seg bak duken, i en dunkelt opplyst og rotete leilighet vi kan tenke oss at scenograf Sven Haraldsson har modellert med tyske «Altbau»-gårder i tankene. Vi ser inn til et ugjestmildt kjøkken og et grelt soverom med tunge draperte gardiner der lyset presser seg fram gjennom støv og oksygenfattig luft. Hovedrommet består av tidløse møbler, et spisebord og en 70-talls Ekornes-stressless. Det er forsoffenhet og innestengt, avsondret liv. Som fugleburet på scenen som Waastad på et tidspunkt dekker til for at de to levende og syngende undulatene skal sovne, senker også mørket seg over Oskars historie og med den Europas.

[ Kjersti Horns versjon av Sarah Kanes «Sprengt» er en vond svir av et teaterstykke (+) ]

En av Oskars fortellinger handler om da moren tok han med på teatret for første gang, og forestillingen handlet om Tommeliten. Oppsetningen var original på den måten at Tommeliten selv ikke syntes på scenen, men alt han foretok seg ble synlig for alle. Horn har på samme vis fjernet det mest åpenbare i «Blikktrommen», likevel er den fullstendig dominerende til stede i Oskars indre, i fortellingene og i lydene av buldrende, trommende rystelser. Det gjør skikkelsen enda mer skremmende. Vi ser han ikke bare i fortid, men også i nåtid. Mens Günter Grass skrev «Blikktrommen» som en rammefortelling der den da 30 år gamle Oskar Matzerath ser tilbake på sitt liv fra anstalten han er innlagt på, er han i Horns versjon hjemme, kanskje mye eldre.

Han er et utskudd av ensomhet og forakt, på alle vis annerledes, usigelig sår, frustrert og i beregnende utakt med verden. I Horns alltid tilstedeværende utforskning av utenforskap blir historien om Oskar Matzerath ikke bare et oppgjør med en fortid, men får også et uuttalt skrekkinnjagende skjær av aktualitet som ikke minst preger sluttsatsen.

[ Lars Norén vender tilbake til sin egen oppvekst i «Etter stillheten» (+) ]

Som hos Grass’ forelegg briljerer Waastad med språklige og dialektiske variasjoner. Han oser av så vel elevert som slaskete eleganse. Og innimellom slår han over til selv, og bringer dermed dobbeltbunnen i forestillingen nært innpå. Oskar er den som ser alt gjennom et slør av løgner og bedrag. Waastad ser også alt fra sitt ståsted, og viser det gjennom små sekvenser som bryter «plastmuren», også i ren billedlig forstand når han setter sin egen nakne kropp i sentrum eller med blikket naglet i publikum bretter ut grufulle detaljer eller kvalmende beskrivelser av ålefiske med hestekadaver.

Waastad har en rekke roller bak seg på Nationaltheatret, og det siste året også hovedroller som blant annet Nagel i Hamsuns «Mysterier» på Kilden og ikke minst i «Pang!» på Riksteatret. Der spiller han en annen, men svært beslektet gutt, Rolf Pang, som er født fullendt voksen, som et monster av en egoistisk, oppmerksomhetssyk rettesnor levert av dramatikeren Marius von Mayenburg i frustrasjon over Donald Trump-æraen. Og inspirert av Günter Grass’ store roman om Europas fall. I «Blikktrommen» er Waastad sprellende i stresslessen eller klint utover spisebordet, kun ikledd en skitten underbukse, som gutten som er forblitt et treårig barn selv om ikke alt har sluttet å vokse. I gnistrende groteske høydepunkter får han Günter Grass’ sexmetaforiske bruspulver til bruse så det knitrer rundt ørene i Erik Hedins surround-omsluttende, technorytmiske og knugende lyddesign. Eller når han som en Peer Gynt med trommestikkene rir den knirkende sengen som Mor Agnes’ likkiste mot graven, mot et klimaks han senere gir et ekko av da han lik en marekatt setter klørne i farens rygg under et samleie. Alt er i Oskars hode og i hans forestillinger, men bildene han skaper setter også klørne i oss.

[ Streiken ved teatrene: - Det er som pandemien på ny ]

Han stabber rundt som en annen Ozzy Osbourne, som en mellomting av en olding og et barn som ennå har til gode å finne sitt eget ganglag. Han biter seg fast i poteter og stollener, kjønnshår og bringebær, og det er sistnevnte som eksploderer vel så mye i Oskars indre som i det ytre når betongen farges blodrød i Normandie. Nationaltheatrets forestilling bære med seg ekko av en annen betydelig tysk romanfortelling som griper inn i den samme tidsperioden som Grass går inn i, Alfred Döblins «Berlin Alexanderplatz». Den akkompagneres helt til slutten av krigsmarsjen mot det som skal skje. Kjersti Horns «Blikktrommen» slutter også med taktfaste «krigstrommer», ikke av stikker på blikk, men av en gutt som vokser. Og vokser. Slik blir forestillingen like mye et varsel for vår tid som en sviende rapport fra Europas bunnpunkt.