4
«Mor Courage»
Av Bertolt Brecht
Regi: Runar Hodne
Med: Laila Goody, Mariann Hole, Jan Sælid, Helene Naustdal Bergsholm, Anders Mordal, m.fl.
Nationaltheatret
Hold hjulene i gang. Det er hva det handler om, både bokstavelig og billedlig i «Mor Courage», fortellingen om en mor som triller varevognen sin gjennom et krigsherjet Europa på jakt etter profitt og lykke. Begge deler er like korrumpert som krigen hun selv blir et lite hjul i. På Nationaltheatrets amfiscene, som for anledningen minner om en dansesal tryllet fram fra Weimarrepublikkens loslitte arkiver, blir «Mor Courage» en illusjon over så vel krigens grusomheter som teaterkunstens formidlingsevne.
Laila Goody spiller hovedrollen som Anna Fierling, som på grunn av sin standhaftighet som «marketenterske» bak varevognen midt i krigens inferno, fikk tilnavnet Mor Courage. Sammen med sine tre barn følger hun felttogene Europa rundt og selger varer og tjenester. Er hun en krigsprofitør, en kynisk utbytter eller bare en mor som velger desperate utveier for å brødfø seg selv og sine? Brecht lar det være opp til tilskueren å felle den moralske dommen over Mor Courage, som i jakten på et godt salg ikke makter å beskytte barna sine, som alle har ulike fedre og ønsker for sine egne liv.
[ Hjerteløs og overlesset «Tolvskillingsoperaen» på Det Norske Teatret (+) ]
«Mor Courage og barna hennes» er et av Bertolt Brechts mest sentrale dramaer med handling lagt til Trettiårskrigen (1618-1648). Selv i dag står denne kaotiske epoken i Europa igjen som et glanseksempel på krigsmaskineriets meningsløse råskap. Hos Brecht ble forestillingene om de menneskelige omkostningene på 1600-tallet et redskap for å advare om en annen og nært forestående krig. Det ble skrevet i 1939 mens Brecht bodde i Sverige, og har klare referanser til Tysklands invasjon i Polen samme år. Mens det for mange kan være fristende å plassere Mor Courage inn i andre og nyere konflikter i vår egen tid, har regissør Runar Hodne valgt å beholde Trettiårskrigen som bakteppe for forestillingen på Nationaltheatret.
Scenograf Erlend Birkeland har valgt den tyske «Ballhaus»-tradisjonen som ramme rundt «Mor Courage», og innredet Amfiscenen som en nattklubb. Det blir i seg selv en uthevelse av Brechts Verfremdung-tanke, en illusjonsbrytende effekt i seg selv. Publikum sitter på småbord med røde lamper, plassert rundt og foran en liten cabaretscene. På siden sitter kapellmester Per Christian Revholt og bandet som trakterer Paul Dessaus musikk på tradisjonelt vis og sangene som politiske sammenbindinger av handlingen. De glitrende girlanderdraperte veggene hensetter deg lett til Clärchens Ballhaus i Berlin eller andre steder hvor arven fra mellomkrigstidens natteliv fortsatt holdes i hevd. Det er på den lille scenen Laila Goody som Mor Courage dukker opp sammen sine to sønner Eilif (Jacob Jensen) og Sveitserosten (Jonas Hoff Oftebro) og den stumme datteren Kattrin (Helene Naustdal Bergsholm).
[ Nordic Black Theatres «After The Dream» setter drømmen under lupen (+) ]
Varevognen hennes er en bagasjetralle med en stabel kofferter, krigen utspiller seg i hele rommet og de øvrige skuespillerne bruker både gulvet, baren i motsatt ende av lokalet og flere små podier rundt omkring. «Mor Courage» har ingen reell handling i ordets rette forstand, snarere er den en episodisk framstilling av Mor Courage og hennes bevegelser gjennom krigsårene. Om man ser bort fra skjebnen til de tre barna er slutten like åpen som begynnelsen, og den røde tråden er valgene Mor Courage tar underveis og kunnskapen vi som publikum sitter igjen med etter opplevelsen. Mange fine detaljer og enkeltscener til tross, savner vi et litt tydeligere avtrykk og desperasjon både hos skuespillerne og i regigrepet.
Runar Hodne og Erlend Birkeland lykkes godt med å etablere Ballhaus-rammen, som burde være perfekt for blandingen av musikkteater, gjøgling og politisk alvor om hverandre. Som tilskuere får vi en følelse av å sitte midt i begivenhetene, men forestillingen blir sprikende og fungerer best i enkeltscener, som når Mariann Hole gjør prostituerte Yvette som en maniert og komisk overdrivelse mens hun synger sangen om fraternisering. Eller i øyeblikk hvor Helene Naustdal Bergsholm som Kattrin bare ved tilstedeværelsen alene bærer hele stykkets moral på skuldrene. Og i den komiske enden, når Anders Mordal og Bernhard Arnø i noen av sine mange småroller briljerer infamt på bardisken.
[ Carte Blanche etter pandemien – gnistrer av intensitet og kreativitet (+) ]
Gjennomgående føles forestillingen temperaturløs, og det koker aldri over. Med unntak av noen militæreffekter understrekes dette av dels pregløse kostymer, blottet for krigens armod og pine. Dels virker det som om selve rommet, som med fløyel og glitter lover mye i seg selv, hemmer intensiteten i spillet. Dels blir Hodnes regi så kjølig understrekende at det innimellom er bare sølvremsene på veggene som er i bevegelse. Sporadisk, som under kjøpslåingen om Sveitserostens liv, får man likevel følelsen av at noe står på spill. I denne scenen er Laila Goody virkelig god, selv om det først er mot slutten av stykket, når hun har vraket feltpresten (Erland Bakker) og drasser rundt på kokken, lurendreieren spilt av Jan Sælid, at hun virkelig står i sentrum av sin egen fortelling. Først her er det tilløp til et samspill som sitter, med fellesnummeret Solomon-sangen, dels forledet fra «Tolvskillingsoperaen», som et høydepunkt.
«Mor Courage» drives av gode skuespillere og en historie som fortsatt minner oss om at teater evner å være både politisk og visjonært. Men Runar Hodnes regi når aldri inn til den kjernen av intensitet som han åpenbart legger opp til.
