Tegneseriesuksess som karikert og komisk teaterforestilling

3

TEATER

«Ungdomsskolen»

Av Anders N. Kvammen, dramatisert av Toril Solvang

Regi: Toril Solvang

Med: Knut Steen, Petter Vermeli, Hedda Sandvig, Zezé Kolstad, Henrik Hoff Vaagen

Tigerstadsteatret i samarbeid med Oslo Nye

Trikkestallen

Vi ser tolv tomme pulter og en stor, grønn tavle i et knapt opplyst klasserom. Åpningsbildet til «Ungdomsskolen» på Trikkestallens scene minner meg om Peter Tilbergs maleri «Blir du lönsam, lille vän?» som henger i Moderna Museet i Stockholm. Begge bilder inviterer til spørsmål om barns situasjon i skolen, om den gir dem mening og retning i livet, om klasserommet er et godt rom å være i. Spørsmålene dukker også opp i Anders N. Kvammens brakdebut av en tegneserieroman, «Ungdomsskolen» fra 2016, der får vi et lite innblikk i hva som kan skje i en tenårings liv, både på skolen og utenfor. Men i iscenesettelsen av boken tulles spørsmålene etter hvert for det meste bort.

[ Se bildene fra Bylarm 2021 ]

Kvammens svart-hvite tegneseriebok innkasserte både en Bragepris for beste barne- og ungdomsbok og en nominasjon til Nordisk Råds pris i samme kategori. Og vi er mange voksne som har latt oss berøre av denne boken, som har sin store styrke i det stille, poetiske og innadvendte, og samtidig i gjenkjennelsen og det autentiske. Mye av handlingen foregår kun i bildene. Vi møter Aksel som på 1990-tallet, lenge før smarttelefonens tid, begynner i 8A på en ny skole, men som ikke finner seg til rette.

Han blir plaget av klassens selvutnevnte superhelt Jon, og Aksels fetter Eirik, som står ham nær, dør plutselig. Men ved hjelp av ressurssterke og trygge foreldre og noen få gode venner ordner det seg til det beste for Aksel. Og bokens happy ending er vel så happy som den kan få blitt for en tenåring: Skogstur, en søt jente og det første kysset.

[ Mor Courage på lavt bluss (+) ]

Nå skal man selvsagt ikke forvente at en iscenesettelse av en bok trenger å ligge veldig tett opptil sitt litterære forelegg. Teatret kan jo i prinsippet gjøre hva det vil med et materiale. Men i teaterversjonen av «Ungdomsskolen» som nå spilles på Trikkestallen på Torshov, er Anders Kvammens fortelling blitt en ganske punktert affære. I Toril Solvangs dramatisering og regi er dessverre veldig mye av det fine i fortellingen forsvunnet. Både innadvendtheten, poesien og kjærligheten har måtte vike for et langt mer barnslig uttrykk med snurrige figurer, parykker og raske kostymeskift, samt en god dæsj glade farger. Og kun projiseringer av Kvammens karakteristiske tegninger av landskap, bymiljø, skole og bebyggelse gir forestillingen en klar estetisk retning. Med en gang disse bildene forsvinner, befinner vi oss i et veldig udefinerbart scenerom uten noen bestemt karakter.

Vi kjenner selvsagt igjen personer, handlingsgang og problematikk fra tegneserien, men den estetiske behandlingen av stoffet virker som den har falt helt sammen. Alt som er neddempet i boken, er dessuten tydeliggjort, forsterket og uthevet til det plagsomme i forestillingen. Det er liksom ikke grenser for hvor mange ganger Aksel (Knut Steen) sier til publikum at han har det kjipt.

[ Verk produksjoner om kunsten vi ikke skal ta for gitt (+) ]

Karakterene vi møter, er dessuten blitt høyst karikerte og overdrevne. Petter Vermeli briljerer riktignok med en rekke komiske figurer som både rektor, far, bestemor og en klin kokos psykolog, og han er mer enn ubehagelig som plageånden Jon. Aksels foreldre (Vermeli og Hedda Sandvig) er blitt mer snodige figurer enn trygge omsorgspersoner. Og jo, dette er jo fornøyelig også, men det balanserer hårfint mot å ta hele alvoret ut av «Ungdomsskolen». Aksel selv, spilt av Knut Steen, er en følsom og fin gutt, men det er som om man ikke helt har truffet ungdommen i ham, at han fortsatt er litt for mye liten gutt til at det er helt troverdig. Vi lever tross alt i en tid der barn sosialt blir ungdommer lenge før de har kommet i puberteten, og denne forestillingen klarer ikke helt å holde tritt med barnas egen hast med å vokse opp.

Når dette ikke havarerer helt, skyldes det at «Ungdomsskolen»s grunnfortelling fortsatt oppleves som relevant. Spørsmålene som åpningsbildet inviterer til, ligger fortsatt der og ulmer. Og komikken som har blitt tilført fortellingen, er ikke bare malplassert. Vi trenger jo å le av det som er vanskelig også. Tross alle mine kritiske innvendinger er dette en treer-forestilling som en god stund ligger og lukter på fireren.

Oslo Nye Teater produserer «Ungdomsskolen» sammen med Tigerstadsteatret, som pleier å prøve ut sine forestillinger på den aktuelle målgruppen før premiere og utvikle forestillingen på bakgrunn av reaksjoner de får. Derfor er det mystisk at så mye av humoren i «Ungdomsskolen» later til å appellere mest til folk i foreldresjiktet. Ungdommene som sitter innen mitt synsfelt, leer ikke på en munnvik når lærer- og foreldreparodier ruller over scenen. Og på vei ut av teatret hører jeg en ung jente si til venninnene sine: «Er det sånn folk tror vi har det? Ikke helt korrekt, ass.» Kanskje er det (de manglende) smarttelefonene som har skylden, kanskje er det dramatiseringen, barnsliggjøringen, som har den. Uansett er dette åpenbart ikke helt spot on. Og det er det heller ikke for en mer estetisk orientert kritiker på førti pluss.

Forestillingen spilles også gjennom Den kulturelle skolesekken.