Hvem har vel ikke drømt om å bade i penger?

KUNST

Sissel Tolaas: «RE________»

Astrup Fearnley-museet, Oslo

Til 30. desember

Hvem har vel ikke drømt om å bade i penger? Enten dine referanser ligger i de siste tiårenes amerikanske hiphop-kultur eller hos Donald Duck og Onkel Skrue, vil tanken på å rulle seg i penger være noe du må kunne antas å ha drømt om. Tanken er en fjern drøm for de fleste. Men hvis du oppsøker Sissel Tolaas’ utstilling på Astrup Fearnley-museet kan du, om ikke annet, ikle deg duften av penger. Inngangsbilletten er en liten parfymeampulle med en væske som skal lukte penger.

I en uke preget av fremleggelsen av statsbudsjettet er tanken på at penger lukter ikke så fjern. Men når vi tenker etter, vil de fleste ha vanskeligheter med å beskrive lukten. Det kan like gjerne være at du tenker på lukten av støv som har festet seg til sedlene. Og de fleste vil ha erfart at det lukter veldig forskjellig av sedler og mynter. Og i en tid da vår omgang med fysiske penger blir stadig sjeldnere, er det store spørsmålet om virtuelle penger har noen lukt i det hele tatt?

Tankerekkene kan bli lange i møtet med Sissel Tolaas’ fascinerende kunstunivers. Hun har alltid vært opptatt av lukt, og hun har jobbet med det profesjonelt i nær 30 år. Hun har en sponsor som gir henne tilgang til et laboratorium der hun kan forske og har bygget opp et bibliotek av dufter. Den vitenskapelige tilnærmingen understøttes av en lang liste over universiteter, museer og andre samarbeidspartnere.

Alt dette har gjort Sissel Tolaas’ kunstnerskap til noe helt unikt i internasjonal sammenheng. Hennes spesielle tilnærming har gjort den Berlin-baserte kunstneren til en av Norges mest meritterte billedkunstnere, med utstillinger i et utall museer, biennaler og gallerier verden over. Her hjemme har hun ikke fått mange muligheter, så det at Astrup Fearnley-museet nå har invitert henne til å lage den største presentasjonen av kunstnerskapet noensinne, gir grunn til å sette kryss i taket. Så skal da også utstillingen reise videre til Philadelphia i USA i mars neste år.

[ Børre Sæthres utstilling er en eksplosjon av glede (+) ]

Det virkelig store spørsmålet er hvordan det er mulig å lage en kunstutstilling basert på lukt? Sissel Tolaas (født 1959 ifølge Wikipedia, 1961 ifølge Det tyske nasjonalbiblioteket, 1965 ifølge Venezia-biennalen) er i utgangspunktet skulptør, og det setter sitt preg på utstillingen med prefikset «RE» som tittel. Hun er blant annet representert i Skulpturlandskap Nordland, og vindskulpturen i Alstadhaug har et element av interaksjon med omgivelsene som også preger utstillingen i Astrup Fearnley-museet. Lenken til Nord-Norge er tydelig til stede i en installasjon på museets mesanin. Der er en gruppe vifter programmert til å blåse med samme hastighet som vinden har på et utvalg steder i våre nordligste fylker. Du kan fort oppleve at det stormer innendørs i museet.

Sissel Tolaas behandler museet som en kropp, og hun inviterer publikum til å erfare museumsopplevelsen på en uvant måte. Du kan også tenke at det har stormet innendørs når du kommer ned i den store salen. På langveggen er det flere hull av ulik størrelse, og på endeveggen er utsidens panel hentet inn og montert speilvendt i forhold til slik plankene normalt er montert på utsiden. Hullene i veggen imiterer flekker på betonggulvet, spor som er blitt satt gjennom byggets ni år lange historie.

I denne utstillingen er det intet forbud mot å ta på kunsten. Det er tvert imot meningen at du skal forholde deg aktivt til utstillingen. Du skal (eller: «kan» hvis du er følsom for formaninger) ta og lukte på de steinformede figurene på podiet i den store salen. Det er meningen at du skal stikke nesen borti hullene i veggen på mesaninen. Du kan stryke fingeren over de store isblokkene i den lange, mørke salen i andre etasje. Og helt til slutt kan du rive arkene fra veggen i det siste rommet over kafeen, der Tolaas har åpnet opp og avdekket vinduet med utsikt over Oslofjorden.

[ Tegnehanne: - Mitt livs verste opplevelse ble den beste for karrieren (+) ]

Alt dette er gjort for at du skal ta i bruk alle sanser. Det er ingen tekster eller titler ved de enkelte verkene. I stedet finner du små symboler med koder på veggen. Disse finner du igjen på arkene i utstillingens siste rom. På arkenes baksider får du konsentrerte forklaringer (på engelsk) på hva kunstverket dreier seg om. Ett eksempel er teksten til endeveggen, som bærer tittelen «INsideOUTsideIN / Fear 21/21». Den siste delen betegner den hvite galleriveggen som er montert utendørs.

Mens panelet innendørs lukter av natur og tre og bærer patinaen av vær og vind, er den ytre, hvite veggen infisert med duftmolekyler samlet fra 21 menn i situasjoner preget av frykt og paranoia. Hvis du går tett inntil og berører den hvite veggen, vil lukten bli frigjort.

[ Han var langt nede på whisky og piller. Så samlet Jon Michelet seg og skrev sitt storverk (+) ]

Sissel Tolaas er suverent bra når hun spiller opp til publikums intuitive opplevelser. Alt er ikke like vellykket. Rommet med rosafarget belysning, som er viet til industrien rundt lakseoppdrett, fremstår som ganske kryptisk og i for stor grad avhengig av forklaring. Men museet har dyktige verter som du gjerne må snakke med. Gjør du det vil du oppdage ting som gjør denne utstillingen til en ekstraordinær opplevelse. Men det krever at du stikker nesen borti ting du vanligvis ikke får lov til.