Kultur

Endringer i Spellemannprisen: Festmusikk er ikke det verste

Spellemannprisen gjør endringer i fire kategorier foran de 50. utdelingene neste år. Den nye kategorien for «festmusikk» har allerede vakt reaksjoner, men dette er langt fra det verste som har skjedd.

Hagle er gode kandidater til å vinne den nye Spellemannprisen for festmusikk. Men kan de også få prisen for årets beste "låter utgitt over en tidsperiode som er konseptuelt samlet i en utgivelse"?

Hva synes du er årets beste «låter utgitt over en tidsperiode som er konseptuelt samlet i en utgivelse» så langt? Hæ, spør nok mange, men dette er definisjonen på musikk som heretter kan kåres til «årets utgivelse». Den nye kategorien som skal erstatte «årets album», som til manges ergrelse, ikke minst min egen, ble fjernet fra Spellemannprisen i fjor.

Det gode gamle albumet er fortsatt kvalifisert for å være «årets utgivelse», men disse skal også konkurrere med «låter utgitt over en tidsperiode som er konseptuelt samlet i en utgivelse» Dette høres så vanskelig ut at det kan være noe de har funnet på bare for ikke å ta «årets album» rett inn i varmen igjen. Men det kan også være en utvei for at også denne prisen skal gå til årets mest spilte strømmeartister. Denne utviklingen i retning av hitkulturen er Spellmannprisens største omdømmeproblem i dag. I etterdønningene av årets utdelinger kunngjorde det store plateselskapet Drabant at de ikke lenger ville melde på utgivelsene sine til Spellemannprisen. Etter det vi erfarer kommer de nye kategoriene ikke til å endre denne vurderingen.

To ganger har Spellemannprisen i klassen for popgruppe gått til gruppa Seeb. For «Seeb 2017» og «Seeb 2019», i, eh, 2017 og 2019. Det er kanskje dette som menes med «låter utgitt over en tidsperiode som er konseptuelt samlet i en utgivelse». Problemet er at disse konseptene ikke eksisterer i offentligheten, eller i virkeligheten. Når man i framtida skal vurdere den beste popmusikken fra 2017 og 2019 lar ikke disse «konseptuelle» samlingene seg finne igjen. Framtidas pophistorikere må bruke mange uker på å finne ut hva det var.

Fortsatt definerer det store flertallet av norske artister seg ut fra albumutgivelser. Hvorfor kan ikke Spellemannprisen ganske enkelt anerkjenne dette ved å dele ut en pris for «årets album», selv om singelartistene ikke får være med? Dette er ikke mer diskriminerende enn at konkurransen om «årets låt» ekskluderer de aller fleste låtene som gis ut på album, siden de ifølge reglementet bare er kvalifisert etter suksess på «radio, salg og streaminglister». Da kan man vel ha et «årets album» også, som for dem som ikke nødvendigvis kommer med på radio, salg og strømmelister?

Når dette er sagt er det også noen gode sider ved de seneste endringene i Spellemann-klassene. Indie-ordet er endelig borte! Det skal fortsatt være en klasse for alternativ populærmusikk, og vi må bare feire at det ubrukelige indie-begrepet nå er fjernet for godt, 12 år etter at vi bestemte oss for å slutte å bruke det her i avisa. «Tradisjonsmusikk» omfatter heretter også andre steders tradisjoner, ikke bare den norske folkemusikken.

En kategori er helt ny, og har allerede skapt en viss debatt: «Festmusikk». Her skal det bli både Hagle, Staysman og Halva Priset, men kanskje også Kygo og andre store stjerner innen dansemusikken. Klassen for danseband forsvant for tre år siden, og ble ikke oppdatert med mer nymotens former for fest. Vi skjønner hva Spellemannprisen vil med denne kategorien. Mye av den mest folkelige musikken har ikke fått anerkjennelse fra juryer som er sjangertro innen pop, rock og, country. D.D.E. har aldri fått en pris av en fagjury, «bare» en årets spellemann og en hederspris. Vazelina Bilopphøggers har aldri fått en pris i det hele tatt. Men de som synes «festmusikk» er et nedlatende begrep må ha vært på for mange dårlige fester.

«Festmusikk» inkluderer nok også den såkalte bygderocken, en populær sjanger som ikke har passet inn noen andre steder, men som vi foreslo en egen pris for i 2020. Da hadde gruppa Rotlaus blitt nominert til årets album og årets gjennombrudd, i en stil som gjorde det nærmest utelukket at de kunne nå opp i noen andre sjangerklasser.

Men igjen, ord og musikk: «Festmusikk er festpreget musikk som spenner over flere sjangre. Det er ofte innspillinger av artister og band som spiller konserter på små og store lokaler over hele landet», står det i det nye reglementet. Dette passer utmerket på et av mine favorittband, De Musikalske Dvergene, som etter ti album på over 30 år ikke har vært nominert til en eneste Spellemannpris. Definisjonen passer på det meste jeg liker av musikk, når jeg tenker meg om. God musikk er svært ofte en fest i seg selv.




Geir Rakvaag

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen