Kultur

Det er vanskelig å mislike Tix nå, men det kan bli litt mye

Spellemannprisene for i fjor ble omsider delt ut fredag. En påminnelse om at det lange, tunge året på ingen måte stoppet den gode musikken. Eller Tix.

Den gjeveste prisen, for Årets Spellemann, gikk ikke uventet til til Andreas «Tix» Haukeland. Jeg burde sagt høyt og tydelig på forhånd at jeg skulle spist en svært dyr og god middag direkte på «Debatten» hvis «Tix» ble kårets til Årets spellemann. Så uventet var det jo ikke i en tid da alt skal handle om ham. Utmerkelsen fredag føyer seg inn i vinteren og vårens hektiske NRK-kampanje for artisten. Det har vært «Lørdagsrevyen», «P3 Gull», «Melodi Grand Prix», «Debatten», «Lindmo», «Sløsesjokket» og «Kjendis-VM på ski». At han ikke har vært med i «Valpeskolen» eller «Mitt liv med hund» kan bare skyldes at han ikke har hund. Det seremonielle måten han ble overrasket på i sendingen fredag tyder på at det er enda et program på vei, i serien “Haik”.

Kunne det tenkes at litt av oppmerksomheten fra rikskringkastingen hadde gått til noen andre innimellom, spesielt siden det er andre som har vært fullt på høyde med Tix musikalsk i årets som gikk? Jeg foreslo selv Sondre Lerche som Årets spellemann, for en svært allsidig og travel virksomhet fjoråret gjennom, med årets fineste sang, og et av årets beste album. Men hva er alt dette mot noen av årets mest strømmede hitlåter? Jeg skal likevel ikke la meg lokke ut i et snobbete løp mot Tix og hans store verden. Det er vanskelig å mislike ham lenger, men det kan altså bli litt mye noen ganger.

Man kan ikke beskylde juryen for å ta det samme folkelige hensynet med å gi den store Hedersprisen for lang og tro tjeneste til svartmetallens pionerer i Mayhem. De færreste som så på Spellemann-showet fredag kan nevne en eneste låt med gruppa. Men de er på godt og vondt legender i en egen verden, og spiller nærmest mirakuløst videre etter alle disse årene, alle disse prøvelsene. Mayhem er nettopp blitt innlemmet i Rockheims æresgalleri også, og viser at tiden leger alle sår, også i populærmusikken. Tix og Mayhem, der har du en gjeng, som det heter nå for tida.


Spellemannprisen for 2020 kom lovlig seint, men ganske godt fredag. Et spellmannshow i unntakstilstand er selvfølgelig en utfordring å avvikle, men formmessig løste dette seg helt greit. NRK viste med P3 Gull fra gamle Deichmans bibliotek i desember at det går an å lage store show, få musikklivet til å se ut som et stort fellesskap, og likevel ta vare på den sosiale distanseringen. Nå ble det nye Nasjonalmuseet endelig tatt i bruk, med store, tomme rom der prisene kunne deles ut trygt og godt. Som en rekke påminnelser om at det vanskelige året vi har vært gjennom ikke på noen måte har stoppet musikken. Mange som holdt seg våkne satte nok like stor pris på den desentraliserte sendingen med alle sjangerprisene etterpå, der vi fikk kveldens mest eksklusive opptreden: Emma Steinbakken med “Jeg glemmer deg aldri”, i duett med Aslag Haugen fra Hellbillies som sang originalversjonen “Eg gløymer deg aldri”. Her fikk også Girl In Red prisen for årets internasjonale suksess, og framførte “Serotonin” etterpå - årets låt på neste Spellemannpris? Hvis det ikke blir Tix, da.

Innholdsmessig kom hovedsendingen til Spellemannprisen igjen som en slags reprise på P3 Gull, med flere av de samme artistene i fokus, og det samme segmentet av musikklivet. Spellemannprisen fortsetter på denne måten å framheve det store klasseskillet i norsk musikk. Med de lønnsomme hitlåtene på den ene siden, og den store bredden som dominerer musikklivet på den andre, med sin egen Spellemann-sending på sen kveldstid. For flere år siden påpekte vi at de tre største plateselskapene, som får de største inntektene fra innspilt musikk, nesten ikke hadde noen nominerte til spellemannprisen. Dette ble det nødvendig å gjøre noe med, og hitkulturen disse står for har fått større plass de siste årene. Det vises tydeligst i kategoriene Årets gjennombrudd og Årets låt, som alle omfatter artister i dette samme segmentet.

I klassen for Årets låt, der bare de aller mest strømmede låtene er med i konkurransen, gikk prisen til Frida Ånnevik og Chris Holsten for “Hvis verden”. Årets nykommer ble Musti, Ugbad Mustafa Yusuf Noor, en pris som kommer med et stipend på 250.000 kroner til å bruke på sin egen utvikling. Alltid en av de viktigste prisene, dette. I tillegg vant Musti i prisen i klassen for hip hop.

Spellemannprisene er delt ut siden søndag, da jazzen og folkemusikken fikk sitt. Siden er mange andre priser delt ut i forskjellige NRK-programmer, slik at vinnerne får litt ekstra oppmerksomheten i sine nisjer i tillegg til den korte TV-presentasjonen på fredagskvelden. Dette er en god ting. Jeg burde kanskje «rase» mot enkelte avgjørelser som ikke er de jeg ville tatt selv, men som før nevnt er ikke musikk en eksakt vitenskap, og avgjørelser tatt i små juryer gir alltid plass for overraskelser. Uten å ta stilling til hvem som er «best» er det jo rørende å se Annie overraskende ta hjem prisen i den sterke popklassen, med sitt comebackalbum “Dark Hearts”. Like stor outsider-seier gikk til gruppa Sweetheart i country-klassen, som har vokst seg svært sterk de siste årene.

Jeg skal likevel gjenta at det er en liten skandale at Ane Brun ikke er nevnt i noen sammenhenger, etter å ha gitt ut to av fjorårets aller fineste album. Men Årets album er ikke lenger et begrep i denne sammenhengen. Dette får Spellemannprisen vær så god gjøre noe med!

Disse vant Spellemannprisen for 2020

Årets spellemann: Tix

Hedersprisen: Mayhem

Tekstforfatter: Cezinando

Låtskriver: Cezinando

Komponist: Daniel Herskedal

Nykommer: Myra

Barn: Sarah Camille

Folkemusikk: Mads Erik Odde

Hip hop: Musti

Indie: Okay Kaya

Jazz: Maria Kannegaard Trio

Åpen klasse: Hedvig Mollestad

Klassisk: Eldbjørg Hemsing

Blues: Daniel Eriksen

Pop: Annie

Rock: Daufødt

Metal: Okkultokrati

R&B: Ivan Ave

Viser: Valkyrien Allstars

Samtidsmusikk: Det norske solistkor

Country: Sweetheart

Elektronika: Niilas

Produsent: Matias Tellez

Video: B-boy Myhre ft. Cezinando, regissør Håkon Hoffart

Låt: «Hvis verden» med Frida Ånnevik og Chris Holsten



Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen