Reggaemusikkens største trollmann er gått bort

Selv om han gjorde en lang rekke opptredener selv var Lee Perry først og fremst plateprodusent. Og trollmann. Om ikke Perry var både genial og riv ruskende gal, så hørtes det i hvert fall sånn ut. Han skapte en av populærmusikkens mest oppsiktsvekkende myter rundt sin uforlignelige person. Historien handler om en mann som satt i et simpelt studio på Jamaica, viftet med hendene, og lagde noen av verdens beste plater. Så begynte han å oppføre seg veldig rart, satte fyr på det samme studioet og gikk inn i musikkhistorien som levende legende. Perry fortsatte å lage plater med ujevne mellomrom, men vakte etter hvert mest oppmerksomhet for å sprade rundt på scenen og bare være sitt uforlignelige selv

Etter noen års læretid startet Lee Perry sitt eget plateselskap Upsetter i 1968, og fikk allerede året etter en av tidenes første reggaehits i Europa med The Upsetters’ «Return Of Django». Han innledet et samarbeid med The Wailers, som førte til en rekke innspillinger mange mener var de beste Bob Marley noen gang gjorde. «Sun Is Shining», «Kaya» og «Don’t Rock My Boat» låt aldri vakrere enn i 1971. Vi trodde først at Bob Marleys «Small Axe» handlet om å kvitte seg med alle undertrykkere, men i sangen gikk Lee Perry egentlig til angrep på de ledende platestudioene på Jamaica, Federal, Dynamic og Studio One. Lee Perrys eget stufdio Black Ark skulle snart komme til å overskygge alle de andre.

[ Ung, smart og svart: Sånn begynte reggaemusikken  ]

Det var ikke Lee Perry som fant opp dub (eller remiksing, som det heter i dag), men han var med fra starten da Jamaica gikk amok i lyd tidlig på 70-tallet. Perry lot båndene surre med lyden av singlende glass, pistolskudd, hva som ellers måtte være i nærheten, samt hans store spesialitet: Noe som hørtes ut som ei rautende ku! Det er vanskelig å tenke seg dagens utsvevende lydfantasier i hip hop og elektronika uten inspirasjonen fra «Scratch». Sannelig var han ikke først ute med ukreditert sampling også, der han klippet inn soulgruppa Chi-Lites i sin egen «Station Underground News» for snart 40 år siden. Hans messende rim i denne låten inneholder forresten linjene «I give you another rapping», bare for å komme enda et fenomen mange år i forkjøpet.

For noen år siden gjorde vi et forsøk på å nominere de beste reggaealbumene gjennom tidene her i avisen. På første plass: «Heart of The Congos» med The Congos. På fjerdeplass: «War In A Babylon» med Max Romeo. Begge produsert av Lee Perry. Hans egen samling «Arkeology» plasserte vi på sjuende plass.

Max Romeos «War Ina Babylon» fra 1976 definerer reggaemusikkens kraft midt på 70-tallet, med sterkt religiøst og politisk orienterte sanger. Dette er sosialrealisme på sitt mest oppløftende, utenriksmagasin og danseskole på en gang. Max Romeo var mest kjent for grisevisa «Wet Dream», en stor hit i 1969, før Lee Perry organiserte mesterverket «War Ina Babylon», der Romeo som kjent tok på seg en trøye av jern, og jagde djevelen bort fra jorden. The Congos var på «Heart Of The Congos» i 1978 tre stemmer som gikk opp i en høyere enhet, i en rekke ufattelig vakre og dypt religiøse sanger, alt understreket av en nedstrippet Lee Perry-produksjon, der dårlig lydkvalitet blir en ren nytelse. «Heart Of The Congos» er en naturopplevelse – og en av tidenes beste plater uansett sjanger.

Lee Perry dominerte reggaemusikken i gullalderen i andre halvdel av 70-årene, med produksjoner for Junior Murvin («Police And Thieves»), Susan Cadogan («Hurts So Good») og The Heptones («Party Time») i tillegg til mesterverkene til Max Romeo og The Congos – samt «Complete Control», den beste singelen til The Clash. Perry ble omfavnet av punkerne, og skrev «Punky Reggae Party» sammen med Bob Marley, som en hyllest til den nye bevegelsen i rocken. Det meste av alt dette foregikk i Lee Perrys Black Ark-studio i Kingston, Jamaica. Et slags tempel for reggaemusikken, med sin firespors båndopptaker som ikke holdt tritt med den teknologiske utviklingen, men som ga magiske resultater.

[ Reggaepioneren Toots Hibbert er død ]

Plateselskapet Island nektet likevel å gi ut Heart of The Congos» fordi lydkvaliteten var for dårlig. Det sies at Perry renset lydhodene med T-skjorta si, og enda mer tvilsomme rapporter fortalte at han drakk renseveska selv. Han kom på kant med Island-sjefen Chris Blackwell, begynte å oppføre seg stadig mer eksentrisk, og satte til slutt fyr på hele studioet. Siden brukte han mange intervjutimer på å framheve at Blackwell var djevelen selv.

Lee Perry er mistenkt for å ha spilt rollen som eksentrisk geni til fullkommenhet. Han gjorde det han kunne for å leve opp til ryktet, som da han møtte Dagsavisens Bernt Erik Pedersen under sin første opptreden i Norge, på Quartfestivalen i 1998. Her sa han sånt som «tiden har kommet med havperler og afrikanske perler og ametyst. Og fred. Jeg kommer med fred. Jeg kommer fra månen med skorpionen på tunga». Det kunne være vanskelig å forstå hva han egentlig mente, men det hørtes på en forunderlig måte flott ut når det kom fra den kanten.

[ Black lives matter: 20 sanger om frihet, likhet og brorskap ]

Lee Perry ble omfavnet av en lang rekke yngre artister – først og fremst Beastie Boys, som tok ham med på albumet “Hello Nasty» i 1998, og ga ham 24 sider i et nummer av deres glansede magasin Grand Royal. Han fortsatte også å lage egne plater, og etter en 40 år lang karriere fikk han Grammy-prisen for beste reggaealbum med “Jamaican E.T.» i 2003. Så sent som i 2019 fikk hans “Rainford» svært god mottagelse.

Lee Perrys egne sceneopptredener var like uforutsigbare som mannen selv. På en konsert på Rockefeller i 2003 gikk han rundt og messet om alt og ingenting. Vi lurer fortsatt på om han var kommet for å befri oss fra skattetrykket (taxes) eller drosjene (taxis). Da han opptrådte sammen med The Congos i Roskilde i 2007 var Lee Perrys bidrag å stå i bakgrunnen å vifte med et flagg. I 2010 lagde de overraskende nok et helt nytt album, «Back In The Black Ark». I 2012 sto de bak en uforglemmelig helaften på Øyafestivalen. Og en tildig morgen i 2017 befant jeg meg plutselig rett bak legenden i køen for bagasjedrop på Gardermoen, etter enda en konsert i Oslo. Jeg fikk lov å ta et bilde, men ble så skjelven at det dessverre er ubrukelig. Jeg tok rett og slett tatt helt av, lenge før flyet mitt lettet. Jeg vet ikke hva musikklivet hadde vært uten Lee «Scratch» Perry.

[ Hold deg oppdatert. Få daglige nyhetsbrev fra Dagsavisen ]