En fandenivoldsk dans med Lehman Brothers

---

5

TEATER

«Lehmantrilogien»

Av Stefano Massini

Regi: Maren E. Bjørseth

Med: Ane Dahl Torp, Ingunn Beate Øyen, Marie Blokhus, Kyrre Hellum, Christian Ruud Kallum, Eivin Nilsen Salthe

Det Norske Teatret, Hovudscenen

---

Det er øyeblikk i Det Norske Teatrets «Lehmantrilogien» hvor absolutt alt stemmer. Et ensemble så samspilt at det gnistrer, en scenografi og et lys som formelig stråler, og en energi gjennom musikk og enkeltprestasjoner som opphever tid og rom. Slike øyeblikk kompenserer for tompraten og transportetappene i en maraton som strekker seg nær fire timer.

«Lehmantrilogien» kunne blitt en wikipedia-artikkel om investeringsbanken Lehman Brothers som i 2008 kastet verden ut i finanskrisen da de slo seg selv konkurs med en gjeld på 613 milliarder dollar, en rekord i amerikansk historie. Den italienske dramatikeren og romanforfatteren Stefano Massini har imidlertid skrevet historien som et monumentalverk i verseform, påbegynt da Lehman Brothers gikk over ende. Teaterstykket i tre akter ble senere utgitt i romanform, mens en størrelse som Sam Mendes satte opp stykket på scener i London og New York til kritikerovasjoner og prisdryss.

Mendes’ versjon var halvannen time kortere enn femtimersversjonene satt opp i Frankrike og Italia, og regissør Maren E. Bjørseths norske bearbeidelse (sammen med Anders Hasmo) holder seg også under fire timer, inkludert to pauser. Til gjengjeld er ensemblet utvidet fra tre til seks skuespillere, noe som gir rike avleveringer av vers og kor, som styrker den fysiske tilstedeværelsen og som formidler den intrikate historien som om den skulle være en lekende lett dans over parketten.

[ Riksteatrets rir norske kulturhus i møte med en «Don Quijote»-forestilling som både er lett og underholdende (+) ]

Bjørseth har håndtert bredt anlagte historier på scenen tidligere, som «Min briljante venninne» basert på Elena Ferrantes Napoli-kvartett, og Simon Strangers «Leksikon om lys og mørke». «Lehmantrilogien» er noe annet, men også her er det menneskene som står i sentrum, vel så mye som konsekvensene handlingene deres øver på omgivelsene. Selskapet Lehman Brothers ble bygd opp fra ingenting av brødrene Henry, Emanuel og Meyer Lehman, opprinnelig fra den lille byen Rimpar i Bayern. Bondesønnen Henry kom til USA i 1847, og etablerte en varehandel i Montgomery, Alabama. I 1850, etter at begge brødrene hadde fulgt han over havet, var grunnlaget lagt for Lehman Brothers.

[ Nationaltheatrets «Hamlet» drives fram av finstemt komikk og en infernalsk hovedrolle (+) ]

Det seks personer store ensemblet møter oss først i mørke, jødiske dresser, for så skifte til stadig nye mørke dresser som uansett snitt utstråler makt og penger. Innimellom blir kostymene understrekende for den underliggende historien, som hos Christian Ruud Kallum når han agerer Pauline, rikmannsdatteren Emanuel frir til gjennom en rekke smarte kjoleskifter som driver handlingen framover som en vindfull vifte. Emanuel spilles av Ane Dahl Torp, mens Ingunn Beate Øyen er Henry og Kyrre Hellum er Meyer. Men både de og Marie Blokhus og Eivin Nilsen Salthe går ut og inn av roller, uavhengig av kjønn, i et overskuddspreget råkjør mot elementene der Blokhus etter hvert skal ta rollen som Philip Lehman, Salthe tar Herbert Lehman og Kallum Bobby Lehman, alle etterkommere av de tre brødrene.

Fra å drive handel med råbomull fra slavemarkene, for så utvide geskjeften som mellommenn mellom plantasjeeierne i sør og fabrikkeierne i nordstatene, skulle Lehman Brothers innta Wall Street og vokse til å bli ett av USAs rikeste forretningsimperier. «Lehmantrilogien» er også historien om det moderne Amerikas vekst som økonomisk stormakt. Brødrene og deres etterkommeres disponeringer og kreative forretningsdrift gjør at de ikke bare overlever, men også skor seg på de store omveltningene, som den amerikanske borgerkrigen, første verdenskrig, krakket i 1929, andre verdenskrig og så videre. Fra råbomullen fra slavemarkene går de til kull, olje, tobakk og kaffe, til finansieringen av jernbanen over det amerikanske kontinentet, Panama-kanalen, Pan Am i lufta og King Kong på toppen av Empire State Building i filmen som fikk dem gjennom 30-tallet etter at de hadde sikret Paramount Pictures finansielt.

[ «In First Person The Dance» på Dansens Hus er en sjelden helhetlig forestilling om hva det vil si å være transperson (+) ]

Bobby Lehman, Emanuels barnebarn, er den siste Lehman ved roret i Lehman Brothers. I 44 år ledet han firmaet inntil sin død i 1969. Så skal tunge finansakrobater som Pete Peterson og Lewis Glucksman komme på banen. Lehman Brothers skal bli den fjerde største investeringsbanken i USA, kjøpes opp av American Express og Dick «The Gorilla» Fuld blir den siste CEO-en med en lønn på nær en milliard kroner i året før vekten av investeringene og lånene blir for stor. Bjørseths regi kveiler seg iskaldt rundt kynismen i denne tredjeakten.

Det er gjennomgående høyt tempo, men det blir aldri heseblesende eller anmassende. Det er skarpe tunger, spisse replikker, uovertruffen timing og mye humor, men også fartsfylte konstateringer av det dypeste alvor. Som når plantasjene brenner tidlig i historien, eller når navnene på Wall Street-meglerne som skyter seg under krakket i 1929 flerrer over scenen både verbalt og på lysplakater. Olav Myrtvedts scenografi er sober, fint dreid rundt en stillasrigg som kan foldes ut og inn og romme alt fra en trang bomullshandel til New Yorks skyskrapere, og hvor Norunn Standals lysdesign rundt og over det hele imponerer som stemningsskaper.

Og Alf Lund Gobolts musikalske puls blir et premiss for framdriften, følelsen av at hele scenen danser, ofte også bokstavelig som i den nevnte scenen med kjoleskiftene eller hvor Bobbie Lehman mister grepet om firmaet mens alle danser og Salthe fører an når verselinjene hamres ut over publikum: «Bobbie Lehman er 90 år./Og han dansar twist./Han veit at det ikkje er lov/å stoppe opp,/for når du dansar må du danse/utan opphald,/heftigare og heftigare/Å og kanskje er det derfor/at Lew Glucksman/har gitt mennene sine/eit kvitt pulver/som hjelper ein å danse.»

Det samstemte ensemblet er imponerende fra begynnelse til slutt, og alle har de sine øyeblikk. Ane Dahl Torp som går tvers gjennom alt, Ingunn Beate Øyen er en rørende dynamisk kraft og Hellum kroppsliggjør Lehmans vekst og fall nærmest på egen hånd. Blokhus er komikkens dynamo mens Kallum blir forestillingens fysisk fyrtårn og Salthe replikkens akrobat som pisker det hele framover. Og hele tiden er det teksten og den fysiske framføringen Bjørseth vektlegger, som en forrykende berettelse om menneskene bak en historie svært mange kjenner konturene av fra før.

[ Abba-musikalen «Mamma Mia!» har inntatt Folketeateret, og sørger for at taket løfter seg til slutt (+) ]

Stefano Massini legger ikke inn overtydelige elementer av det som er en høyst berettiget kritikk mot et forretningskonglomerat som ble bygget på slavedrift og etter hvert hensynsløs grådighet. Det kan oppfattes som en svakhet ved stykket, men i stedet kommer skyggesider og styggedom fram gjennom små detaljer fortalt med store og florlette fakter. Som for eksempel beskrivelsen av Lew Glucksman som en gutt med bollekinn «klar til å ta rotta på heile verda/rævkøyre den med øks». Eller de gjentakende fine scenene om Lehman-brødrenes jødiske tradisjoner, som å holde «shiva» etter et dødsfall. Da går ikke de sørgende ut på en uke, de river i stykker et klesplagg, lar skjegg og hår gro og lager ikke mat selv. Etter hvert som generasjonene kommer og går, forvitrer de gamle skikkene til de er helt borte. Slik skapes i seg selv bilder på det moralske forfallet og et storselskaps blindhet for sin egen historie.