5
TEATER
«Don Quijote»
Av Miguel de Cervantes Saavedra
Regi: Yngve Sundvor
Med: Svein Harry Schöttker Hauge, Eirik del Barco Soleglad, Anne E. Kokkinn, Jenny Ellegård, Patrick Asplud Steseth
Riksteatret
«Fingrene av fatet, pak!» Slik gir forfatteren av «Don Quijote» klar beskjed om at hans litterære åndsverk tilhører han alene, men likevel har århundrene tuklet med Miguel de Cervantes storverk inntil det ugjenkjennelige. Boken, utgitt i to deler i 1605 og 1615, er ikke bare en kraftpakke å lese i sin helhet. Mange som har prøvd å overføre den til teater eller film vil dessuten kunne fortelle redselshistorier om hvordan den ikke lar seg binde. Yngve Sundvor var en av dem, men nå har han fått en ny mulighet, og han bruker den lettbeint og godt.
Riksteatrets «Don Quijote» er blitt en ganske så fornøyelig metaversjon som tar ridderen av den bedrøvelige skikkelse og hans væpner Sancho Panza inn i vår egen tid. Tanken på en edel ridder, ridende rundt i en sliten rustning, er i dag selvsagt like malplassert som på Cervantes tid. Allerede da var det tre hundre år siden ridderne opphørte som begrep. Samtidig har Don Quijotes brennende ønske om å stå opp som en forsvarer for det gode, til å utføre en stordåd på vegne av menneskeheten, en evig appell. Han har fått det for seg at han er født inn i denne vår jernalder for å gjenopprette gullalderen, og i Sundvors bearbeidelse legger han ikke fingrene mellom: «Om enn det var en tid for ære, å gjøre det rette, – ja, så er den tiden kommet nå. For alle driter i det», utbasunerer ridderen, hvis stordåd i dag blant annet inkluderer å bruke lansen til å maltraktere elsparkesykler.
[ Nationaltheatrets «Hamlet» drives fram av finstemt komikk og en infernalsk hovedrolle (+) ]
«Don Quijote» i Sundvors tapping flommer over av galskap. Den er kraftig bearbeidet, men slipper ikke klisjeen om de to umake skikkelsene: Den høye og tynne mannen som har forlest seg på ridderromaner i den grad at han selv innbiller seg at han er en ridder, og hans noe stutt-tjukke nabo som blir med på leken som væpneren. Panzo må bruke list og lempe for å holde ridderillusjonene ved like for at de skal komme seg helskinnet hjem igjen. Bortsett fra at i denne versjonen heter hovedrollene egentlig Trygve og Ingar, og de er skuespillere som i en ny teateroppsetning skal spille henholdsvis Don Quijote og Sancho Panza. Vi kommer inn i historien idet alt har gått galt. Trygve (Svein Harry Schöttker Hauge) er død, hvordan vet vi ennå ikke. Ingar (Eirik del Barco Soleglad), en alkoholisert og udannet smårolleskuespiller ikke ulik en Sancho Panza, sitter i politiavhør hos etterforskeren Angela (Anne E. Kokkinn). Gjennom stadige tilbakeblikk på historien, et tydelig lån fra utallige dramaserier på TV, fortelles historien om hva som har skjedd samtidig som avhørene av de impliserte oppsummerer det hele.
En overraskende og anvendelig scenografi (Leiko Fuseya) skaper raske og glidende sceneskifter mellom teaterprøver, avhørsrom, pizzakjøkken og lødig strippebar, og Geir Hovdans lyssetting forsterker illusjonen av «TV-drama» ala Netflix-serien «Criminal». Noe av handlingen utspiller seg foran på scenen, foran en vegg med en dør og et stort «vindu» som først er speil for publikum, så en åpning som fyller flere funksjoner. Det er der inne du ser teaterstykket og prøvene utfolde seg, som et gigantisk Punch and Judy-teater i teatret hvor også de mange og godt koreograferte «actionscenene» foregår. Deler av skuespillerensemblet går inn og ut av ulike roller, og scenearbeiderne utfyller.
Den vintørstes Ingars historie avdekker i tjukke lag handlingen som i grove trekk ligner Cervantes rammefortelling. Som lavadelsmannen fra La Mancha har skuespilleren Trygve i sin teaterframstilling av Don Quijote fått det for seg at han er ridderen selv, og gjennom en rekke episoder har ikke bare teaterprøvene gått til helvete, men han har begitt seg ut i først byen, så enda lenger. Hele tiden ikledd full rustning, for å utrette store dåder og finne sitt hjertes utkårede, Dulchinea. Men ingenting er det han tror det er, heller ikke Dulchinea (Jenny Ellegård) når han finner henne, enda Sancho Panza prøver å fortelle han at hun er en prostituert ved navn Svetlana, mens Hertugen (Patrick Asplud Steseth) ikke regjerer over en borg, men et bordell.
[ Helt til toppen av VG-lista med Are Kalvø ]
Det er umulig å ikke se inspirasjonen fra Terry Gilliams livslange kamp mot sine vindmøller når det gjelder å bringe historien og skikkelsen til filmen. Vi er mange som gjerne skulle sett den tidligere Monty Python-humoristens opprinnelige versjon av «Don Quijote», men som kjent strandet filmen i 1989. Ti års forberedelser var forgjeves i løpet av de første innspillingsdagene i Navarra, etter en serie uhell som ville vært en egyptisk faraoforbannelse verdig. I stedet fikk vi en av filmhistoriens morsomste dokumentarfilmer om en filminnspilling som gikk til helvete, «Lost in la Mancha» i 2002. La gå at Gilliam faktisk fullførte sin «Don Quijote»-spillefilm så sent som i 2018, men i denne sammenhengen er det nærliggende å se Yngve Sundvors teateroppsetning som et scenekunstens speilbilde på «Lost in la Mancha». Eller ideen om den, i det minste, gjennom en teateroppsetning av «Don Quijote» hvor alt går galt takket være en «skarpsindig» skuespiller som går seg vill i egen rolle. Svein Harry Schöttker Hauges galskapslysende framtoning kan dessuten minne om en Jean Rochefort.
Dette pepres så med populærkulturelle referanser og musikk som i seg selv bygger opp under farsens mange lag av ironi og satire. Når Don Quijote utbasunerer at «Livet er som en konfekteske, Sancho, you never know what you gonna get», begynner du å lure på om ikke Gard Eidsvold og resten av Statsteaterets ensemble, som Sundvor er kunstnerisk leder for, skal komme hoppende inn fra flankene. Det er i dette landskapet humoren ligger, lett infam, stikkende til både høyre og venstre, intrikat og spissfindig. Og til tider plump og illeluktende. Cervantes visste hvordan ha skulle underholde med lavthengende poenger ha også, så scener med spy og promp i kjølvannet av Don Quijotes mirakelbalsam er ikke tilfeldig. Scenen hvor ridderen kler av seg er med, det samme er den berømte vindmølle-scenen, som her blir utført på en smart måte under en teaterprøve.
Som hos en Tarantino er det på lydsiden frisk bruk av country, blues og westernmusikk som skaper illusjoner av åpne landskap og skumle hensikter, mens mer kjente vokale låter som R.E.M.s «Everybody Hurts» og Donna Summers «Love To Love You Baby» brukes for alt de er verdt. Verdt å nevne er også Anna Ternheims «Show Me The Meanig Of Being Lonely», som bidrar til de mange antydningene om at både Trygve og Ingar er ensomme, desillusjonerte menn som på hvert sitt vis har funnet noe å døyve livssmerten med, være seg rødvin eller illusjonen om å oppleve eventyret og kjærligheten («There’s something missing in my heart»).
Skuespillerne Hauge og Soleglad, henholdsvis ansatt ved Rogaland Teater og Den Nationale Scene, viser at høyvelbårent språk og edel banning («Du er jo faen meg hakke, døtte, fette sprø!») gjør seg best når det saftes ned på nordlandsk. De spiller ut de klassiske figurene med god komisk timing og godt beregnet overspill. Det er tøysete og underholdende, men ikke uten et snev av en besk undertone som forteller at Don Quijotes syn på samfunnet ikke er helt malplassert i dag heller. Som Pancha sier til sin herre mot slutten av stykket, «Ja da, du tok det for langt, men – for pokker – uten illusjonene er vi jo dømt til å ta vårt eget liv.»
Og noen ganger skal det ikke mer til enn litt for mye av det gode.
