5
FORESTILLING
«In First Person The Dance»
Av Daniel Mariblanca/71 BODIES
Konsept og koreografi: Daniel Mariblanca
Med Christer André Gudmundsdottir, Koyote Millar, Isak Bradley, Joakim Eide, Barry De Bruin, Judith Juanhuix Gibert, Iben Androiben, Bart Bloem, Alex Bixquert Grau
Dansens Hus, Oslo
Daniel Mariblanca og ensemblet 71 BODIES har med «In First Person The Dance» skapt en forestilling ulikt noe annet, en mangfoldig manifestering av kropp, kjønn og legning. I enkleste forstand er de ikke bare vakker, utfordrende og fascinerende. I bredere forstand knytter oppsetningen seg tematisk til hva det vil si å være en transperson, både i «førsteperson» og sett i forhold til omverdenen.
«In First Person The Dance» er en del av et større, tredelt kunstprosjekt som ved hjelp av fotografi, film og dans forsøker å sette ord og uttrykk på prosessen rundt det å komme ut som transperson. Den fikk blant annet avisen Bergens Tidendes kritikerpris i 2020, etter premieren på oppsetningen under Oktoberdans i Bergen. Når denne mellomtingen av en performance, en danseforestilling og et kunstprosjekt har Oslo-premiere på Dansens Hus, framstår den som en fengslende manifestasjon over aksept og erkjennelse, og hva det vil si å være menneske. Denne tredje frittstående delen, «The Dance», iscenesettes rent fysisk av ni transpersoner pluss Mariblanca selv, som alle gir oss mer eller mindre personlige innblikk i opplevelser rundt kropp og identitet.
[ Nationaltheatrets «Hamlet» drives fram av finstemt komikk og en infernalsk hovedrolle (+) ]
Daniel Mariblanca kommer opprinnelig fra Barcelona, og har de siste årene vært ansatt i det nasjonale danseensemblet Carte Blanche. Han har lenge vært en sentral kunstner i byen der han har base, i Bergen. Han startet sent sin egen forvandling mot den personen han er i dag, hvor han definerer seg som mann, og «In First Person» blir både en svært personlig legemliggjøring av prosessen og en kollektiv erkjennelse av mangfold og styrke. Forestillingen begynner med Mariblanca alene, i et grelt skall av noe som kan ligne et hjem der veggene er av tynt papir med påmalte enkle møbler. Han sitter sammenkrøpet helt naken bortsett fra to tunge boots og en maske som gjør ansiktet ubestemmelig. Maskens fremste funksjon blir påminnelse om at det offentlige ordskiftet - både den polariserte debatten og byråkratiet rundt transpersoner og kjønnsidentitet - ofte reduseres til å kun fokusere på kropp og kjønnsorganer. Mennesket bak, personen det dreier seg om, blir mindre tydelig.
Mariblanca starter sin fortelling verbalt, om et møte mellom han og oss som han aldri trodde skulle bli noe av. I disse tider er det å kunne møtes, på smittetrygg avstand, en liten begivenhet i seg selv. For danseren på scenen stikker situasjonsbeskrivelsen langt dypere. Alle tjue publikummerne er på forhånd utstyrt med navnelapper. Ingen kan gjemme seg, alle blir på et tidspunkt konfrontert med navn i et direkte, blidt møte. Slik rives de imaginære murene mellom «dem» og «oss», det som ofte vanskeliggjør den offentlige debatten om kjønnsidentitet, naturlig ned.
[ Rørende og rått fra Nosizwes rike (+) ]
I en ekspressiv dans, nærmest som i smerte, trass og harde, knyttede bevegelser, er det som han sakte gjennom kroppens absolutt alle aspekter åpenbarer hvem og hva han er. På scenen en naken transperson som i førsteperson projiserer en indre frigjøring, og som med kroppen bryter ned barrierer gjennom å la lemmer, bevegelser, hud og folder snakke for seg. Så faller masken, som om han selv er igjennom, og scenen mykner mens rytmene blir pulserende og han synger oss med lys stemme, en etter en, over til den andre siden av papirveggen og inn til et større fellesskap. Symbolikken er enkel, men scenene er krevende, nakenheten direkte og utfordrende. I likhet med oppsetningen for øvrig, der kropp og transformasjon blir en rød tråd, oppfattes imidlertid nakenheten og dansen aldri spekulativ eller selvutleverende.
De øvrige aktørene i stykket sitter spredt rundt i det store hovedrommet, og publikum setter seg blant dem, blant hauger av jord, forvridde trestykker, installasjoner og trekubber som utgjør stolene. Kjersti Alm Eriksens intuitive og bokstavelig talt jordnære scenografi bidrar til at skillelinjene mellom protagonister og publikum viskes mer eller mindre ut, alt mens to av aktørene setter sammen en stor båtlignende konstruksjon av trevirke. Igjen en tydelig symbolsk handling som understreker den reisen de alle har vært igjennom.
I motsetning til Mariblanca, som i denne siste halvdelen trekker seg mer tilbake, er med et par unntak ingen av de andre verken dansere eller artister i utgangspunktet. Men fellesnevneren er transkjønnede erfaringer eller ikke-binær eller flytende kjønnsidentitet. I det ligger også mange lag med forventninger og erfaringer. Måten de uttrykker seg på, gjennom nærvær og handlinger, skaper følelsesladde øyeblikk og fine og skiftende stemninger mellom alt fra det triste og såre til det oppløftende og suggererende. Florian Hofers musikk, Barry De Bruins sang og Thomas Bruviks skyggefulle lyssetting forsterker og nyanser.
[ Ikke alt går på skinner for Det Norske Teatrets «Tolvskillingsoperaen» (+) ]
Vi vet at identitetssøken og det å føle seg annerledes ofte er forbundet med perioder av smerte, tvil, forvirring, og ikke sjelden også psykiske helseutfordringer. Det er også knyttet til utenforskap, frykt for det som er annerledes, mobbing, hat og trusler. I «In First Person The Dance» deler noen av dem som er med i stykket fortellinger og tanker som også antyder slike erfaringer. Noen danser, noen fyller rommet med fin sang, noen søker hverandres intimitet. De gir innblikk, men ikke på noe tidspunkt uttrykker de selvmedlidenhet, bebreidelse eller andre følelser som kunne virket splittende i en slik sammenheng. Her står enkeltindividet i sentrum som en del av et medmenneskelig fellesskap, og resultatet er en sjelden helhetlig kombinasjon av dans og performance, av musikk og en uforbeholden vilje til å gi av seg selv.
Alle ender de nakne sammen som i et maleri fra et annet århundre, og selv om Edens hage også har skyggepartier danner de her et klassisk naturalistisk tablå som stråler av samhold, skjønnhet og styrke, og en uendelig ro og trygghet. Før de kommer så langt, har 71 BODIES gjennom en uhyre ambisiøs og bevegende forestilling normalisert det mange betegner som annerledes. Gjennom kloke etableringer av de båndene som forener snarere enn deler, samt vakre og naturlige virkemidler, viser de at kjønn og identitet ikke lar seg definere av kropp, men av personligheten til den enkelte.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
