To rebeller inspirerer til opprør, ettertanke og diskusjon

KUNST

Elisabeth Haarr: «Festspillutstillingen 2021»

(Bergen Kunsthall, Bergen, til 15/8)

Borgny Svalastog: «Dine boliger er meg kjær»

(Maihaugen, Lillehammer, til 19/9)

Hvor differensiert kunsten og tekstilkunsten kan være, demonstreres av de to kunstnerne og deres utstillinger. For årets festspillutstiller i Bergen, Elisabeth Haarr (født 1945), er kunstens politiske potensial en vesentlig og selvsagt del av uttrykket. Også for Borgny Svalastog (født 1943) skal det tekstile kunstverket gjerne ha en nytteverdi. Det ser vi i utstillingen av kirketekstiler på Maihaugen. Men selv om mye av Borgny Svalastogs kunst har en religiøs funksjon, kan kunsten hennes også ha helt andre dimensjoner. Det så vi i den store utstillingen i Telemarksgalleriet tidligere i sommer, som nå skal videre til Spania og Danmark. Også den viste flere abstrakte arbeider på papir.

Alle utstillingene er retrospektive. Og selv om enkelte kan synes at Elisabeth Haarrs kunst er endimensjonal, har utstillingen ulike målsettinger og et mangfoldig utgangspunkt. Den rommer mer enn det åpenbart iøynefallende.

Vi har en lei tendens til å forenkle historien. Det er sjelden plass til mange nyanser når de store linjene skal trekkes opp. Derfor er det interessant å få anledning til å se hvor ulikt disse to kunstnerne har forholdt seg til livet, politikken og sin kunstneriske praksis – innenfor samme tidsspenn. De er født med bare to års mellomrom, men det er liten tvil om at de er veldig forskjellige. Det er grunn til å spørre om det i det hele tatt finnes noe som forener dem, utover det at de forholder seg til og bruker samme materiale og teknikker? Selv der er det store forskjeller.

Der Haarr er røff i kantene, opprørsk og argumenterende, søker Svalastog perfeksjonen. Hennes kunst er en «gjengave til Kristus fordi vi får lov til å tro», den er vakker og ettertenksom. Hun bruker eksklusive materialer som gulltråd og silke, men kunsten hennes kan også ha en splint av opprør. Det ser vi i «Fiskerens kappe» med tilhørende hatt på Maihaugen, laget sammen med sønnen Nils. Verket har form som en bispekåpe, dekorert med vakre, håndlagede fiskerfluer. Den estetiske opplevelsen er utvilsomt stor, men tankene ledes også til Bibelens praksis med å fiske etter sjeler.

Haarr bruker gjerne «billige» materialer som har en historie fra andre og mer hverdagslige sammenhenger. Som Festspillutstillingens serie av «Flyktningetepper». Utgangspunktet er de metallisk glinsende teppene som gis til båtflyktningene for at de skal holde varmen. I dette utgangspunktet ligger en henvisning til tekstilets urgamle historie som viser til omsorg, varme og beskyttelse. Haarrs kunstneriske bearbeidelse gir materialet nye dimensjoner som løfter det ut av en praktisk bruk i en tragisk situasjon.

Dette gir grunn til å spørre hvilken makt som ligger i en tråd? Haarrs feministiske og kritiske tilnærming kan inspirere til opprør, ettertanke og diskusjon. Hun setter tanker i bevegelse, og kunsten stiller spørsmål ved politiske sannheter og vedtatte praksiser. Den retrospektive delen av utstillingen gir mange aha-opplevelser, men de nye verkene er minst like sterke. Siden hun har en historie som syerske av faner til demonstrasjonstog, får den nyeste ekstra kraft. Der har hun skrevet: «Offentlige museer må speile kunstens historie, ikke de rikes smak. Staten betal!» – selvfølgelig med store bokstaver og uten komma og punktum. Men på en sammensatt og styggvakker bakgrunn. Assosiasjonene ledes både hit og dit…

Svalastogs religiøse innfallsvinkel kan oppleves som konservativt bekreftende. Hennes kirketekstiler har et sikkert grep om symboler og dekorasjoner. De skal tilføre høytid og være et uttrykk for det hellige. Men det er mer ved hennes kunst enn det åpenbart tradisjonsbærende. Hennes meditative tilnærming har en metafysisk dimensjon, og hun evner og er villig til å fortolke visdomsord i rent abstrakte bilder. Enkelte ganger kan hun være veldig konkret, som i de vakre pilegrimsskoene i glass, eller i installasjonen «Framtidsminne» fra 1995, med vaskevannsfat, en blodrød monotypi og religiøse bilder pluss esker med smertestillende piller. Installasjonen har undertittelen «En fortelling om hva en mor har igjen når sønnen er død av aids.»

Det er nesten blitt kjedelig å gjenta det, men tekstilkunsten har hatt et oppsving de senere årene. Og sjelden får vi se og forstå hvorfor, som med disse tre utstillingene til to av fagets beste utøvere. Tekstilkunsten hadde ikke kunnet få sin nye popularitet uten kunstnere som Elisabeth Haarr og Borgny Svalastog. Når unge kunstnere møter veteraner som dem, tilføres de nye uttrykkene erfaringens og historiens tyngde. Virkningen går også motsatt vei: Begge to viser at høy alder og masse erfaring ikke er til hinder for å skape nye kunstverk som oppleves aktuelle og estetisk utfordrende.

Utstillingene rommer så mye at jeg kunne skrevet veldig mye lengre. Haarrs og Svalastogs tre utstillinger viser et kunstfelt med en vitalitet som det er all grunn til å følge med på. Begge to lager høyst personlig kunst som beveger, ryster og inderliggjør allmenne erfaringer og opplevelser. Og, til tross for forskjellene mellom dem, er det i hvert fall én ting som utvilsomt binder dem sammen: Både Elisabeth Haarr og Borgny Svalastog er to sterke rebeller. Begge to opponerer mot tradisjonen, samtidig som de står i den og bryter med den. Ingen ting er tilfeldig i disse kunstnernes livsverk.