Anmeldelse Jan Kjærstad «En tid for å leve»: Lekent om livet

Roman

Jan Kjærstad

«En tid for på leve»

Aschehoug

Jan Kjærstad har livet kjært. I hvert fall virker det sånn, i absolutt alle bøkene han skriver. Se, bobler han – direkte og indirekte – er ikke verden et vidunderlig sted? Er ikke naturen vakker, og tenk, så mange utrolig enestående ting menneskene har klart å frambringe! Så fantastisk det er, at alt dette kan oppleves, at det binder oss sammen på måter vi ikke engang aner, men som likevel er der, lover!

Se, bobler Kjærstad, er ikke verden et vidunderlig sted?

Humøret smitter. Også i en roman som blant annet diskuterer for og imot selvmord, med Ibsens egentlig litt underlige teaterstykke «Hedda Gabler» som forelegg. Hos Ibsen lurer Hedda først en tidligere flamme, alias ektemannens jobbkonkurrent, til å begå selvmord, før hun skyter seg selv i aller siste scene. Jan Kjærstad har muligens andre planer for henne. Eller har han det?

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]

Selve romantittelen, «En tid for å leve», er et hint om tematikken. Den gir ekko av Forkynneren (tidligere kalt Predikeren) i Bibelen, de berømte linjene om at «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen. Det er en tid til å fødes og en tid til å dø […] en tid til å drepe og en tid til å lege […] en tid til å elske og en tid til å hate, en tid til krig og en tid til fred».

Kjærstads karakterer tar seg tid til litt av hvert, etter tur.

[ Are Kalvø har funnet meninga med livet. Ikke i religionen eller filosofien. Men på VG-lista! ]

I «En tid for å leve» byr forfatteren på en liten kikk inn i tolv ulike menneskers historier. En etter en løfter Kjærstad dem opp, studerer dem fra ulike vinkler, lar dem funkle litt for seg selv. Så plasserer han hver av de tolv bitene tilbake i kaleidoskopet, gir det en liten omdreining, og viser fram hvordan nye bilder og konstellasjoner dem imellom oppstår. På grunn av og på tross av fellestrekkene deres.

Det tydeligste alle de tolv personene har felles, er at de har tenkt seg på premieren på nettopp «Hedda Gabler» ved Nationaltheatret en helt vanlig fredagskveld i mars 2019. Men de har mye annet til felles også: Flere leser forfatteren Aksel Sandemose, særlig hans roman «Varulven». De spiser franske omeletter. Lytter til Rakhmaninovs klaverkonserter. Beundrer arkitekten Knut Knutsens bygninger i Oslo. Opplever noe viktig og spesielt på ferie i en liten landsby nord på Korsika. De besøker Jæren, eller har et nært forhold til utvalgte fjelltopper i Jotunheimen. Med mer.

[ Sjarmerende humor om alkoholisme og ufrivillig barnløshet? Denne debutanten får det til! (+) ]

Det er gøy å gå på oppdagelsesferd i Kjærstads roman – finne linjene menneskene imellom. Reflektere over hvordan samme ting kan bety noe helt forskjellig for to tilsynelatende ganske like mennesker. Eller omvendt – hvordan to tilsynelatende ulike mennesker kan oppleve samme ting overraskende likt. All kunst, all natur, alle møter må tolkes, viser Kjærstad, og det er slett ikke gitt at vi kommer fram til samme resultat. Eller at vi oppfatter de samme elementene i situasjonen vi står i.

Det er gøy å gå på oppdagelsesferd i Kjærstads roman

Ta for eksempel en teaterforestilling, eksempelvis «Hedda Gabler»: Alle i publikum, og alle på scenen, opplever stykket ulikt, og tenker ulike ting om hva det går ut på. Ikke bare det at noen liker det, og andre ikke. Vi legger også merke til forskjellige detaljer, ofte preget av tanker, stemninger, følelser vi tok med oss inn i salen.

[ Dagsavisen ødela Dag Solstads dag. Men da han fikk snakke om sparkesykler, gikk det bedre. Høh høh (+) ]

To av de tolv glassbitene i Kjærstads kaleidoskop, er skuespillere. Hedda (35) spiller den ettertraktede hovedrollen som Hedda Gabler, under markedsføringsknaggen #heddaerhedda. Hun funderer mye over sitt eget og Ibsen-karakterens liv. Hvorfor ville Ibsen at Hedda Gabler skulle skyte seg? Hva er greia med menn deres selvmords-romantisering?

Mannen som inntil nylig var Heddas kjæreste, Henrik (40), skal også stå på scenen, i rollen som Gablers husvenn og renkemaker, assessor Brack. De reflekterer begge rundt egen kjendisstatus. Hva vil det si å være berømt, og hva skal man gjøre om berømmelsen begynner å glippe? Henrik føler seg passé. Sliten.

Filmparodi-bloggeren som kanskje eller kanskje ikke var delaktig i at Hedda og Henrik ikke lenger er noe par, Stalker-Stina (29), sitter i salen og kjeder seg. Teater. Snork. Kjede seg gjør også den britiske diplomaten Edward (31). Han tenker at bortskjemte Hedda Gabler er typisk norsk i sin fanatisme. Men norske kvinner generelt har han troa på.

[ Går det an å slå opp med en venn? lurer Monica Isakstuen, som har skrevet en rasende bok om uvennskap. Nå blir den teater (+) ]

Forfatteren Felix (41) stiller seg også tvilende til at «Hedda Gabler» egentlig er så evig aktuell som folk skal ha det til. Men da forfatteren av såkalt «smale» romaner på en sjelden oslotur, faktisk for å motta sitt livs første litterære pris, oppdager Hedda på teatrets reklameplakat, fristes han til å gå på premieren likevel. For Felix og Hedda var en gang et par.

Markus (21) er på date, også han med en nokså umak partner, og forstår fint lite av «Hedda Gabler», mens videregåendelærer Eystein (29) ikke har hode for så mye mer enn #metoo-skandalen som vil oppstå om nittenårige Julie, en av elevene i norskklassen han har med på National, forteller noen at han kysset henne i nakken.

[ Hovedpersonen i denne japanske romanen nekter å la seg forsørge av en tilfeldig mann. Det gjør boka til en feministisk klassiker (+) ]

Samah (24), som vokste opp i Syria, prøver oppriktig å forstå Hedda Gabler og Ibsen og alt norsk, men fatter ikke at noen kan klage eller til og med velge døden i et så paradisisk fredelig land som Norge – hun har selv mistet familiemedlemmer i krig.

Den fryktede teaterkritikeren Paal (40) har i utgangspunktet sansen for både Ibsen og «Hedda Gabler». Han plages bare av noe en av de andre skuespillerne på scenen en gang gjorde. En gang slaktet Paal en bok skrevet av Rakels far – en bok om hvordan ting henger sammen og ligner, men likevel er ulike, siden alt beveger seg i sirkler, ikke lineært eller sirkulært.

Rakel (23) vil hevne faren, og samtidig vekke publikums samfunnsengasjement. Kloden koker! Prosjektet lykkes kun delvis, men sidemannen Frans (53) setter pris på forsøket. Datteren hans tok sitt eget liv, han er i grunnen litt usikker på om han orker et stykke der noen skyter seg.

Uten helt å ville innrømme det, baler Ibsen-kjenner Merete (28) også med å holde ut studiene av «Hedda Gabler» i forkant av premieren. Er det akademiske jaget verdt innsatsen? Hva skjer om hun uteblir fra setet sitt på forestillingen – kanskje vil noe da settes i gang?

Ja. Det vil det. For alt henger sammen med alt, på måter vi ikke kan overskue.

Effektivt, bit for bit, porsjonerer Jan Kjærstad ut hintene om at noe virkelig dramatisk kommer til så skje denne premierekvelden. Et skudd? Et drap? Flere? I salen sitter også Norges statsminister med livvakter. Vil det skje en terrorhandling?

Allerede i romanens prolog har en person leseren etter hvert forstår er Hedda, skuespilleren, kjærtegnet et våpen – og fyrt av. Mot hvem? Kjærstad holder spenningen varm hele romanen igjennom, idet han pendler mellom Heddas fortelling i jeg-form, og de elleve andres i tredjeperson.

Han tar seg også tid til å reflektere over dette med berømmelse. Hva vil det si å være kjent, være kjendis, være populær? Er det noe å trakte etter? Niks, mener Kjærstad. Skuespiller Henrik kjenner seg desillusjonert og mislykka når for få mennesker kjenner ham igjen. Bloggeren kalt «Stalker-Stine» syns berømmelsen kom lett, men føler seg fanget av jaget etter å holde på den. Mens forfatter Felix syntes det var et mas å være kjæreste med smellvakre Hedda, skuespilleren, ikke minst fordi han så hva det kostet henne å hele tiden spille en rolle i det offentlige rom.

[ Fikk du med deg anmeldelsen av en av verdens aller beste bøker? (+) ]

Felix forfatter byr også på noen gullfine refleksjoner rundt litteratur, og dens rolle i offentligheten. Han føler seg som en anakronisme. Burde nok heller drevet med blogg eller hatt en YouTube-kanal, sånn bortsett fra at han liker selvpromotering. I et intervju kom han en gang i skade for å si at å lese er «en intellektuell syssel. At man leste for å tenke bedre», og at han derfor «bestreber [seg] på å skrive en type fiksjoner som appellerer til leserens intelligens».

Han ble latterliggjort for uttalelsene. «Kan du ikke skrive en sånn relasjonsroman», sier Felix’ far, som er bokhandler og vet hva som selger. Haha! Det er artig stikk til samtidslitteraturen. Romanens Ibsen-akademiker, Merete, mener vi lever i «en epoke preget av romaner som egentlig bare var avanserte featurereportasjer eller offentliggjorte skriftemål».

[ Rikfolk får konsulenter til å plukke tilfeldige bøker. Fine greier, mener Dagsavisens litteraturjournalist ]

Jan Kjærstad vil noe mer med sine romaner. Og i det store og hele lykkes han. Riktig nok kunne han sagt mye av det samme med litt færre personer og litt færre delte elementer. Den barokke tendensen til entusiastisk pålessing er Kjærstads styrke, men også hans svakhet, idet han tipper over i overtydelighet, i en litt tunglabbet insistering på at alle mennesker ikke bare opplever skjellsettende episoder som blir til vendepunkt i livet, men at de også er klar over at og når det skjer, og stort sett hekter dem på spesielle gjenstander, steder, kunstnere.

I «En tid for å leve» redder han imidlertid helheten fordi boka er så spennende, skrevet med et så klart driv. Hvordan skal det gå med Hedda? Og med alle de andre? Alle hintene til planene folk hadde for 2020, er også gøy, nå som vi vet alt som alle reisene folk ikke foretok seg akkurat det året.

En tid for å leve, en tid for å lese. Jan Kjærstads nyeste er et godt valg for godstolen utover høsten.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Flere kulturnyheter, anmeldelser og intervjuer om scenekunst, musikk, filmer, bøker, TV og kunst i Dagsavisens kulturseksjon ]