Kultur

Helt til topps med Are Kalvø

Are Kalvø mener at meningen med livet finnes i popmusikken. Aller mest mening finner han i de mest populære, men også mest utskjelte sangene. Dette blir det mye moro av.

Are Kalvø og Julie Støp Husby lever ut popdrømmene på Det Norske Teatret.

5

FORESTILLING

«Toppar VG-lista»

Av og med Are Kalvø

Regi: Erik Ulfsby

Det Norske Teatret

Are Kalvø kommer på scenen på Det Norske Teatret dansende til den svenske Eurovision-vinneren «Euphoria» av Loreen. Han forteller oss fort at den mest populære sangen i Norge da han selv ble født var «Sugar Sugar» med The Archies. Stemningen er satt. Denne kvelden handler om livet, og hvordan forstå det gjennom popmusikk.

«Vi lærte mer av en tre minutter lang plate en vi noen gang gjorde på skolen», sang Bruce Springsteen en gang (ikke på norsk, riktignok). Han mente det nok ikke bokstavelig, men vi skjønner tankegangen. «Toppar VG-lista» er en forestilling der Are Kalvø forsøker å forklare meningen med livet gjennom ti sanger som har, eh, toppet VG-lista. Angivelig helt tilfeldig valgt. I så fall har han hatt flaks med utvalget.

Den første av de ti sangene på lista hans er nemlig den infantile «Schnappi das kleine Krokodil» av Joy Gruttman, som er veldig godt egnet til å sette meningen med livet på spissen. Læren for livet av denne sangen er at «folk er rare». På samme måte kommer Kalvø via lange omveier til like sterke sannheter etter å ha hørt på så forskjellige sanger som «Bobby Brown» med Frank Zappa til «Ut av mørket» med Tix. Han har med seg Julie Støp Husby som synger og danser sammen med ham gjennom hele showet, og Ståle Sletner på tangenter.

Et av Are Kalvøs hovedpoeng er at de store hitlåtene ofte blir sett ned på i sin samtid. Popmusikken er utsatt for store doser snobberi. Jeg er selv en av dem som liker å minne om at mange av de beste sangene aldri blir spesielt godt kjent (som «Folk er rare» med Kløfta-gruppa De Sjenerte), og at mange av sangene som går helt til topps er fullstendig latterlige. Å være latterlige er imidlertid et godt utgangspunkt for at det går an å more seg med dem, med karakteristisk kalvø'sk ironi og sarkasme.

I tillegg til de ti utvalgte er det utallige andre sanger som kommer og går gjennom kvelden. De er utgangspunktet for en lang rekke digresjoner, der Are Kalvø i kjent stil ioniserer over den norske væremåten generelt, og norske politikeres væremåte spesielt. Parodiene kommer tett, og passer godt inn i valgkampen. Abid Raja kobles til «Think Before I Talk» med Astrid S. Kalvø antar at Trygve Slagsvold Vedums favoritt er «Woodpeckers From Space» med Video Kids, og lar latteren til Veum runge gjennom salen.

På premieren er Are Kalvø iført en T-skjorte med motiv fra den engelske gruppa T’Pau. Han har snakket mye om deres «China In Your Hand» i forhåndsomtalen. Det er litt skuffende at den ikke dukker opp i selve forestillingen. Spesielt siden jeg hadde gjort mine undersøkelser, og sett at jeg i anmeldelsen av singelen skrev at «den låter faktisk nesten norsk med alle sine overdrevne emosjoner». Dette bekrefter vel Kalvøs påstand om fordommene mot mye av denne musikken. Han hevder at det bare var 20 som hørte på de svært ofte omtalte The Smiths på denne tida. Jeg var´en av dem. Som musikkjournalist er jeg derfor forpliktet til ha innvendinger mot dette showet: Jeg må programmessig minne om det er mange gode listetopper som ikke blir nevnt – som «Dar björkarna susa» med Jailbird Singers.

Are Kalvø markedsfører seg selv som «Norges 57. morsomste mann». Dette er enda mer beskjedent enn da The Housemartins kalte seg «det fjerde beste bandet fra Hull». De nådde riktignok bare 2.-plassen på VG-lista med «Caravan Of Love». Are Kalvø er fortsatt helt på topp.


Geir Rakvaag

Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen