Kultur

Å være popstjerne er for jævlig

Det nye albumet til Lorde er en av årets mest etterlengtede begivenheter. Men hva er dette med å bryte sammen foran «prinsessen av Norge»?

Lordes tredje album er et eksistensielt oppgjør med stjernestatusen.

5

Lorde

Solar Power

Universal

Å være popstjerne er som kjent en drittjobb. Men noen må gjøre den. Lorde har gjort den bedre en de fleste andre, men etter sangene på det nye albumet å dømme har det hatt sin pris.

Ella Marija Lani Yelich-O’Connor, bedre kjent som Lorde, fikk et formidabelt gjennombrudd med «Royals» i 2013. En sang Bruce Springsteen åpnet konserten sin med da han kom til hennes hjemby Auckland på New Zealand. Da var hun 16 år. Fire år senere kom albumet «Melodrama», som ble selve lyden av 2017. Det har kanskje ikke vært gitt ut et bedre popalbum siden. Fire år etter er dette igjen hun omsider tilbake. Og nå synger hun om berømmelsens pris, prisen for popen, som det også er kalt.

«Teen millionaire having nightmares from the camera flash», slik beskriver hun seg selv i den vakre, følsomme åpningssangen «The Plan», og ber om at ingen andre tror at hun kan ordne opp i deres personlige problemer.

«Solar Power» er et annerledes album enn de to første. Det er uten euforiske låter for dansegulvet. Derimot er sangene dempede, og fullt av fortellinger om hvordan det har vært å leve i rampelyset de siste årene. «California» handler om å bli kastet inn i det innerste poplivet, morsomt nok på samme måte som Ida Marias nye sang med samme tittel. «Once upon a time in Hollywood»/When Carole called my name», refererer til da Carole King overrakte henne Grammy-prisen for årets beste sang med «Royals», men det var visst ikke noe gøy der i lengden. «I need to go home», sang Ida Maria. «Don’t want that California love», synger Lorde.

Sanger om hvor vanskelig det er å være kjent kan ofte være øvelser i selvopptatthet, og prøvelser for dem som skal høre på. Lorde slipper unna med det, fordi sangene er overbevisende i seg selv. Mye av dette oppsummeres i «Secrets From A Girl (Who’ Seen It All)», der Robyn kommer inn som eksistensiell reiseleder mot slutten av sangen.

Albumet er produsert av Jack Antonoff, som også spilte en sentral rolle på fjorårets plater med Taylor Swift og Lana del Rey. Jeg vet ikke om det er helt ideelt at én og samme mann er med og skriver sangene til tre av verdens beste artister. Det er ikke helt fritt for at disse tre, som før var ganske ulike, nå nærmer seg en felles plattform. Ikke helt fjernt fra alternative popmusikken Antonoff selv praktiserer med gruppa The Bleachers, som kom med et nytt album i sommer.

Lorde har gjort sine økologiske prioriteringer. «Solar Power» er den første store utgivelsen i moderne tid som ikke kommer ut på CD, av miljøverngrunner. Og noen av de fineste sangene til Lorde er hyllester til naturens legende evner i harde tider. Selve «Solar Power» er en sommersang, om gi seg hen til sol og sjø, kaste mobilen i vannet og være utilgjengelig for omverdenen. Avslutningen «Oceanic Feeling» har den samme stemningen, slik den omfavner naturen med alle sine elementer.

Det mest kuriøse med disse sangene fra et norsk perspektiv er «The Man With The Axe» Her synger hun om kontrasten mellom tilsynelatende å ha alt, men likevel savne det meste:

«I’ve got hundreds of gowns

I’ve got paintings in frames

And a throat that fills with panic every festival day

dutifully falling apart for the princess of Norway»

Etter det vi kjenner til var Mette-Marit på konsert med Lorde i Oslo i 2017. Rapportene fra konserten var fulle av god stemning. Fikk Lorde et lite sammenbrudd foran kronprinsessen før eller etterpå? Visste Lorde bare at hun var i salen mens hun forsøkte å få kontroll over sin egen stemme? Eller er det full dikterisk frihet? Dette er et innholdsrikt album.

Lorde: Solar Power