Bøker

Meninga med livet? Spør Britney. T’Pau! Og Are Kalvø

Liv. Død. Kjærlighet, vennskap og politikk. Svaret på alle de virkelig store spørsmålene, finner Are Kalvø i listepopen.

– Meninga med livet? Den kan jeg ikke avsløre her og nå. Men i boka gjør jeg det, og i forestillingen, sier Are Kalvø til Dagsavisen.

I september kommer boka «Meininga med livet», med den deilige undertittelen «Yes Sir, I Can Boogie». Allerede 19. august har «Are Kalvø toppar VG-lista» urpremiere på Det Norske Teatret. Der står han på scenen, snakker og synger og danser sammen med skuespiller Julie Støp Husby og musiker Ståle Sletner.

– Titlene er jo egentlig selvforklarende. Jeg prøver å forstå tida og livet gjennom popmusikk, sier forfatteren.

Med seg på scenen har Are Kalvø skuespiller Julie Støp Husby.

De faktiske favorittene

Vel å merke gjennom popmusikken folk faktisk hører på. Ikke den de sier de hører på.

– Når jeg leser oppvekstromaner om folk i min generasjon, hører for eksempel folk alltid på The Smiths. Det gjorde vi ikke. Vi hørte på T’Pau! sier Kalvø.

I sangene øverst på hitlistene finner han svar også utover den for åttitallets barn universelle aha-oppdagelsen av at T’Paus legendariske «China In Your Hand» fra 1987 faktisk ikke handler om å holde Kina i hånda. Det går ikke. Sangen handler om gjennomsiktig servise. Med mer.

T'Pau sang om «China in your hand», som ikke handler om Kina likevel, i 1987.

– Det er jo en grunn til det når hele verden, på likt, går rundt og synger « … One More Time». Da er det ett eller annet med det Britney Spears sier, noe som treffer. Egentlig er det meningsløst å la være å lete etter mening der, i noe så tilgjengelig, når det er så åpenbart funker i så mange ulike miljø verden over, sier Are Kalvø.

«... One More Time», synger Britney. Men hva kan det fortelle oss om livet? Are Kalvø har noen tanker.

Are kan boogie

Hans forrige prosjekt, «Hyttebok fra helvete», var også både bok og forestilling. Boka toppa ikke akkurat VG-lista, men med et opplag på over 100.000 , lå Kalvøs skråblikk på norsk hyttekultur imponerende lenge på bestselgerlista over bøker.

Til «Meininga med livet» og «Are Kalvø toppar VG-lista» har forfatteren gått gjennom alle de norske hitlistene fra sin egen fødselsdag for cirka femti år siden, til i dag.

– Unødvendig langvarig research, fordi det var så gøy. En overraskende oppdagelse var hvor få hull det var hos meg. Om noen sangtitler tenkte jeg at «ah, nei, den har jeg aldri hørt». Men så spilte jeg sangen, og «aha, det er jo den!» Også fra den perioden i livet da jeg var student og gikk demonstrativt inn for ikke å følge med på popmusikk, sier forfatteren.

Utforskeråra

Det er en periode mange kjenner igjen.

Det er ikke så få generasjoner som har «oppdaga» at Bob Dylan fins

—  Are Kalvø

– Folk vil finne noe annet, noe ikke alle hører på, ikke alle liker. Det er noe med utforskertrangen, behovet for å være alene om noe. Selv om man sjelden er det. Det er ikke så få generasjoner som har «oppdaga» at Bob Dylan fins, liksom. Akkurat nå, oppsøker unge folk åtti- og nittitallsmusikken. Plutselig oppdager de «China In Your Hand». Det er morsomt. Det unner jeg dem virkelig, sier Kalvø.

Denne mannen kan boogie. «Are Kalvø toppar VG-lista» blir først å se på Det Norske Teatret, siden blir et turné med Riksteatret.

Åttitallet: dansbar atomfrykt

For selv om alle tiår har mange bra hits, er åttitallsmusikken spesielt god på sjangerinnfrielse.

Jeg er skeptisk til folk som sier at de ikke liker musikk. Det blir som å ikke like vær.

—  Are Kalvø

– Om man liker skikkelig pop, der sangen varer i tre og et halvt minutt og presser inn et catchy refreng flest mulig ganger på de minuttene, er åttitallet genialt. Det byr på umiddelbare sanger som gir deg lyst til å synge og danse opp og ned. Men så viser det seg faktisk, når man begynner å lytte, at også åttitallshitene handler om alvorlige greier. Atomkrig og ensomhet og sånt. Det er bare det at man ikke trenger å legge merke til at Nik Kershaws «I Won’t Let the Sun Go Down On Me» faktisk handler om frykten for en atomeksplosjon, for å få noe ut av sangen.

Nik Kershaws hit fra 1983 heter «I Won't Let the Sun Go Down On Me», og handler, kanskje noe overraskende, ikke om været.

– Vidunderlig!

For det er hele greia med hits. De funker på mange plan, og smyger seg inn i livet.

– Jeg er skeptisk til folk som sier at de ikke liker musikk. Det blir som å ikke like vær. Folk trenger så klart ikke være opptatt av musikk. Men den er umulig å unngå. På radio, TV, serier, kafeer, utesteder, gjennom åpne vinduer. Den er umulig å stenge ute. Og hvorfor prøve? Det er bare å ta den inn! Musikk er en vidunderlig ting, sier Are Kalvø.

Mer fra Dagsavisen