Du vet at festivalsommeren er i gang når klærne må vris opp med en gang du er hjemme igjen. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Konsertene med Susanne Sundfør og Thomas Dybdahl på nødutgaven av Piknik i Parken i Oslo var en fin antydning om hva vi har i vente når alt er tilbake til normalen, mens Infernofestivalens inntog på Sentrum Scene et par steinkast unna viste at metalfansen kan poge selv sittende på en stol.
En begivenhet i seg selv
Piknik i Parken skulle egentlig samlet tusenvis av mennesker i Sofienbergparken denne helga. I stedet ble det 200 i Prindsen Hage torsdag, og de påfølgende kveldene. Bare å få se og høre Susanne Sundfør igjen er en begivenhet i seg selv. Hun har ikke vært ofte på scenen etter de spektakulære konsertene etter albumet «Music For People In Trouble» for tre år siden.
Sundfør kommer fra en serie intimkonserter i ærverdige Palmehaven på Hotell Britannia i Trondheim. Omgivelsene i Prindsens Hage i Oslo er annerledes. Riktignok en flott bakgård, men hager har ikke tak. Det kommer et regnskyll som et forvarsel på at konserten skal begynne, så gir det seg litt, men tar tak igjen midtveis. Disse omstendighetene står seg kanskje godt til «you are lost in the rain»-linjene i «No One Believes In Love Anymore», men kommer ellers litt ubeleilig. Sundfør har et nytt uttrykk å presentere, med musikk som inviterer til kontemplasjon og konsentrasjon. Men her blir det uro i forsamlingen, regnet trommer på paraplyer og regntøy.
[ Anmeldelse: Susanne Sundførs "Music For People in Trouble" ]
Hun synger med Morten Qvenild ved klaviaturet og André Roligheten på saksofon. Sangene flyter forbi i en slags sammenhengende suite, der de går opp i en høyere enhet. De to musikerne får stort spillerom, begge kommer fra jazzen, og det merkes! Det er fabelaktig hvor fint Sundførs stemme smelter inn i dette, til et stort og varmt hele. Dette er enda et nytt nivå for henne som konsertartist. Stemningen fra «Music For People In Trouble» er fortsatt til stede, men her ser det ikke ut til at noen lider noen nød.
Den timelange opptredenen er fri for gamle «hits». I stedet setter hun seg selv bak tangentene selv til slutt, og spiller «When The Lord», som hun laget til Margreth Olins dokumentarfilm «Selvportrett» om Lene Marie Fossen. Susanne Sundfør takker publikum for at de holdt ut i «drittværet». Men drittvær er et relativt begrep. På veien ut braker det løs med lyn og torden og et skybrudd av de sjeldne. Hell i uhell her, hadde konserten begynt en halvtime senere hadde den sannsynligvis ikke latt seg gjennomføre i det hele tatt. Velkommen til sommeren i Oslo.
[ Kings Of Convenience med nytt, fint album 12 etter ]
Thomas Dybdahl spilte før Susanne Sundfør, og slapp unna alt som var av dårlig vær. Han kom alene med gitaren, med fortellingen om da pandemien stengte alt ned 12. mars i fjor. Selv hadde han planlagt nytt plateslipp nettopp denne dagen, og det var ingen vei tilbake. Med tittelen «Fever» av alle ting, ble platen sluppet samme dag.
I Prindsen Hage var det lite feberstemning å spore, snarere ble det en hyggelig stund med en spillesugen Dybdahl, et andektig publikum og sanger fra hele karrieren, helt fra tittelkuttet på debutalbumet «The Great October Sound» til sangen «45» fra «Fever». Dette årsgamle albumet inneholdt til alt overmål ikke en eneste akustisk tone som han selv sier. Dermed var disse sangene heller ikke mulig å koronaturnere med da verden mistet strømmen. «45» viste at han likevel har gjort feberen akustisk i løpet av året som har gått.
[ "Fever" er noe helt annet fra Thomas Dybdahl ]
Med «urpremieren» på en helt ny låt, «Ghost to Ghost», skrevet i tilknytning til en kunstutstilling av Sverre Bjertnes, ble konserten også avsluttet på nærmest symbolsk vis, med en ny framtid i sikte. På veien var han innom både «A Lovestory» skrevet til Arild Østin Ommundsens film «Monstertorsdag» og sitt romantiske forhold til New York i «One Day You’ll Dance for Me, New York City». Og den var nok det nærmeste vi kom dans denne kvelden.
Piknik i Hagen fortsetter fredag og lørdag med blant andre Fay Wildhagen, Boy Pablo og Todd Terje.
Et stille Inferno
Infernofestivalen er vanligvis et årlig svart høydepunkt for metalfans i påsken. Nå har festivalen som finner sted på klubbene med utgangspunkt i Sentrum Scene og Rockefeller måttet avlyse to år på rad, i likhet med de fleste andre festivaler. Men i flukt med åpningen av konsert-Oslo for 200 sittende publikummere stabler festivalen en sommerlig konsertserie de har kalt The Infernal Resurrection på beina. Parallelt med Piknik i Parken kunne dermed Infernofestivalen presentere tre band i en helt annen sjanger, som også står på plakaten når Inferno er tilbake for fullt påsken 2022.
Tre norske band med røtter langt ned i det mørkeste jordsmonnet entret scenen denne kvelden. Først Tulus, som på begynnelsen av 1990-tallet ga ut noen legendariske album før de oppløste seg og dannet bandet Khold. Nå er de tilbake både i studio og på scenen.
Mellomstikket denne kvelden var ingen ringere enn Cadaver med Anders Odden i spissen. Igjen snakker vi om et band som albumdebuterte rundt 1990, og en kort, brutal og legendarisk karriere ga dem blant annet status for å ha laget verdens første death metal-plate, «Hallucinating Anxiety». Siden har Odden vært sentral i så vel norsk musikkliv generelt som i de internasjonale metalmiljøene opp gjennom årene, og han har nå gjenopptatt Cadaver med god internasjonal uttelling. Et av verdens viktigste metalplateselskap, Nuclear Blast, har tatt legendene inn til seg, og til Sentrum Scene kom Cadaver med 2020-albumet «Edder & Bile» i bagasjen, et for Odden svært personlig album.
[ Dagsavisens intervju med Anders Odden i Cadaver ]
Over til OverOslo
Hovedtrekkplastret på Sentrum Scenes hardt skrudde liste var likevel Ihsahn, som siden han sto i spissen for selveste Emperor har vist at Notodden har mang slags blues å by på.
Siden Emperor ble avviklet for tjue år siden har Vegard Sverre Tveitan som han egentlig heter, utgitt en rekke soloalbum under navnet Ihsahn, og på Sentrum Scene stilte han med en kvartett som ga ordet tyngde en ny betydning. Konserten sirklet rundt hans siste prosjekt «Telemark», som så langt består av to EP-er der Ihsahn graver seg ned i hjemtraktenes mytologi og sine egne svartmetallrøtter. Tekstene er på norsk, musikken grov og uhøvla og med et svartere preg enn han har vist på enkelte tidligere soloplater. Live er dette gromme saker, ikke minst fordi Ihsahn står fram som en av sjangerens aller beste instrumentalister og gitarister, og helhetsmessig fortjener dette livekonseptet et mer flerhodet publikum enn de 200 som satt ved hvert sitt bord på Sentrum Scene. Men det ble uanestt en markering av at også metalmiljøet ser framover, og et lydhørt publikum poget så godt det lot seg gjøre i sittende stilling.
Neste uke blir det en tilsvarende nedskalert utgave av OverOslo på Grefsenkollen. Flere festivaler vurderer fortsatt lignende tiltak. Jazzfestivalene går sin gang senere i sommer, med begrensede utgaver i forhold til normalen, men likevel med sterke program på Kongsberg, i Molde, Sildajazz i Haugesund, og Oslo Jazzfestival.
