Denne forestillingen får man en stor klump i halsen av

5

TEATER

«20. november»

av Lars Norén

Regi: Ilene Sørbøe

Med: Tarjei Sandvik Moe

Teaterkjeller’n, Centralteatret

Selv om Oslo igjen er blitt en åpnere by og sommeren denne helgen har gjort sitt fulle inntog i hovedstaden, er det steder hvor sommerlyset ikke slipper inn. I Teaterkjeller’n på Centralteatret, for eksempel. Der er det i disse dager bekmørkt når Lars Noréns «20. november» endelig får møte et lite publikum. Og takket være Noréns gode tekst, Ilene Sørbøs stødige regi og sist men absolutt ikke minst Tarjei Sandvik Moes fabelaktige rolletolkning, er dette mørket noe av det ubehageligste man kan oppleve på en sommerdag i Oslo i 2021.

Og ikke vet jeg, men kanskje har noen forestillinger godt av å ligge lagret en stund – akkurat som god vin. For «20. november» skulle hatt premiere våren 2020, som jo begynner å bli ganske lenge siden, men dens virkning på publikum har på ingen måte dabbet av i løpet av tiden som har gått.

[ Motorpsycho møter Hooman Sharifi på Dansens hus (+) ]

«20. november» er et teaterstykke som ble laget av svenske Lars Norén, som døde av covid-19 i januar i år, og den tyske skuespilleren Anne Tismer i kjølvannet av en skolemassakre i Tyskland begått av 18-åringen Sebastian Bosse. Stykket hadde urpremiere i 2007 og er altså fjorten år gammelt. Men tematikken er dessverre høyst aktuell fremdeles. Bosse etterlot seg dagboksnotater og dikt som har blitt en del av sceneteksten, og dette dokumentariske materialet gjør at vi kommer ubehagelig nære den unge gutten som ville ta hevn på alle mobberne fra oppveksten, alle de materialistiske, meningsløse menneskene rundt ham og hele systemet som han opplevde et stort og stadig voksende hat til. I stykket møter vi ham en time og ti minutter før han skal utføre massakren mot sin tidligere skole.

Men altså: Tarjei Sandvik Moe må være en av våre mest talentfulle unge skuespillere. Siden han tok Norge med storm i rollen som Isak i TV-serien Skam, har han fått vist at han har et stort register å spille på gjennom andre roller på TV, film og teater. Rollen som Sebastian er kanskje en av hans beste hittil. For ikke bare fyller han den kalde unge mannen med øyeblikk av gjenkjennelig varme, men han gir karakteren også et kroppsspråk som uttrykker et kompleks av følelser: det ligger en helspent nervøsitet over ham kombinert med en følelse av makt, samtidig som vi aner tristheten og maktesløsheten i ansiktet hans selv om ansiktet er ganske blottet for følelsesuttrykk. Og så ler han innimellom. Av seg selv, av oss i publikum, som han hele tiden snakker til og med og er del av det samfunnet han vil ramme, og av helt vanlige ting som ungdommer gjerne ler av.

Latteren er både befriende og smittende, men den hindrer ikke at jeg hele forestillingen igjennom sitter med en klump som veksler mellom å være i halsen og i magen.

[ Gjør Anthony Hopkins sin beste rolle i «The Father»? (+) ]

I Oscar Udbyes spartanske scenografi går Sebastian som på en liten, svart catwalk; han vil sees. Og han vil se. På to store skjermer kan vi tjue i publikum se oss selv og området vi sitter i, som på overvåkningskameraer. Det er Sebastian som holder øye med oss. Dette understreker den konfronterende stilen i dette stykket og gjør at vi blir en del av det systemet Sebastian hater.

Men selv om dette er en sterk og brutal forestilling som berører oss som ser, lurer jeg litt på forestillingens egentlige effekt. For som Sebastian sier selv; folk kommer til å begå lignende forbrytelser etter ham også. Og med tanke på at både den virkelige og den fiktive Sebastian i utgangspunktet har sagt dette for 15 år siden eller mer, vet vi jo i dag at han dessverre har rett. For selv om Sebastian i Sandvik Moes skikkelse skremmer skiten av oss, og får oss til å innse at det vi måtte sende ut av dårlig energi i verden fort kan slå tilbake på oss selv, vet vi jo at folk fortsatt har en underlig glede å hetse både på nett og i det virkelige liv, og at terrorhandlinger og massakrer planlegges og gjennomføres.

[ Åtte personer søker en scene (+) ]

Det har også vist seg i forbindelse med et annet Norén-stykke med samfunnsbrodd, at resultatet ble et annet enn Noren planla. Jeg tenker da på stykket «7:3» fra 1999 der to av de medvirkende var innsatte som gjorde grove forbrytelser, til og med drap, under permisjonene de fikk for å lage teater med Norén. Noréns idé hadde hele tiden vært at teaterstykket skulle bidra til noe godt for fangene og lede dem inn i samfunnet igjen på en positiv måte. Men virkeligheten trumfet kunstneren og teatret. Så hva med alle Sebastianene der ute – hjelper «20. november» oss til å se dem før det er for sent? Jeg er usikker, men hvis svaret bare kunne være i nærheten av et ja, bør Teaterkjeller’n snarest få åpne dørene for så mange som mulig. Og da vil publikum få med seg en fantastisk skuespillerprestasjon på kjøpet.