TEATER
«Natten er dagens mor»
Av: Lars Norén
Oversatt av Arne Lygre
Regi: Kjersti Horn
Med: Emil Johnsen, Terje Strømdahl, Ellen Horn, Glenn André Kaada
Nationaltheatret, Hovedscenen
Familien som institusjon knuses til pinneved i Kjersti Horns rå og gjennomskinnelige oppsetning av «Natten er dagens mor». Dette regelrette lyskesparket var den svenske dramatikeren Lars Noréns gjennombruddstykke og et brutalt dykk ned i hans egen historie, til oppveksten på et landsens hotell med en alkoholisert far og en mor som hatet seg selv og sin egen situasjon. «Natten er dagens mor» utspiller seg på samme vis på et familiedrevet hotell utenfor allfarvei. Horn har skrudd opp volumet, men beholdt hovedpersonene i deres egen tid, en økonomisk, kulturell og sosiologisk brytningstid hvor de nye massemediene åpner en hel verden for unge søkende, med 1950-tallets bebopjazz, lyrikk og internasjonale nyheter rett inn i stua. Det siste representeres ved dødsdømte Caryl Chessman, som i 1960 henrettes for åpen mikrofon i California med cyanid. For han kom beskjeden om at henrettelsen skulle utsettes for sent. Familien i stykket kan heller ikke håpe på benådning.
Regissør Horn drar forestillingen i retning nåtiden gjennom bruken av musikk og energiske impulser, og gjennom en alltid tilstedeværende kameramann som følger aktørene på scenen og projiserer dem fra andre vinkler, tett og intimt på monitorene over «leilighetens» kjøkken/dagligstue/kontor der mesteparten av handlingen foregår. Det går lukt fra dysfunksjonell overlevelsesevne og til helvete - om de greier å holde seg på beina så langt, for å fritt sitere moren i stykket.
«Natten er dagens mor» er et stykke om misbrukets ringvirkninger. Om en far som har kniven på strupen fra kreditorene og ormer seg for gud vet hvilken gang inn i alkoholens fornektende inferno og ødelegger alle rundt seg med vold, utrygghet og løgn. Vi kommer inn på Davids 16-årsdag. Han fester alene i kjøkkenet en halvtime mens publikum setter seg, til dundrende musikk. Lyset i salen slukkes, det er tidlig morgen på scenen og mens en naken David smører seg inn med morens leppestift står resten av familien opp. Derfra og ut er det en eneste lang krangel, en oppvisning i irritasjon, psykisk verbal vold, fysisk vold, blod og mareritt. Referansene til Tennessee Williams og særlig Eugene O‘Neills «Lang dags ferd mot natt» er åpenbare.
De to sønnene er sterkt preget av en oppvekst i utrygghet og løgn, fortielse og tilgivelse. Det gir seg ulike utslag. Eldstebror Georg er en kunstnersjel, men som på saksofonen hans er ventilene lukket og han koker over i sinne og stirrende avsky. David på 16 er hyperaktiv i sin omgang med omgivelsene, konstant provoserende og utidig irriterende i sin oppførsel. Han er Hamlet-skikkelsen på leting etter seg selv, en Ødipus med en mor han både hater og begjærer, og han er i sin gryende Ibsenske galskap i ferd med å bli som sin egen far, som han frastøtes av samtidig som han lengter etter hans kjærlighet. Han eksperimenterer med seksualitet, grenser og løsrivelse. Emil Johnsen har vi sett bli bedre og bedre som skuespiller, sist i stykker som «Styrtet engel» (også det regissert av Kjersti Horn) og «Brørne Løvehjarte», men dette er rollen som vil definere han for framtida. Innlevelsen, tilstedeværelsen og blottstillelsen er imponerende idet han spiller David med utrettelig intensitet: rastløs, nervøs og psykisk febersjelvende så det rister i de imaginære veggene. Det er hans skikkelse som vektlegges i Horns tolkning, men det øvrige ensemblet matcher intensiteten.
Terje Strømdahl spiller den servile, forfyllete faren med kølsvart gravitasjon, en utforbakke av en figur som har galle i replikken. Ellen Horn spiller moren som et flagg i vinden, som smeller i vindkastene når retningen skifter, og Glenn André Kaada er dels sår, dels skiferhard når han lar hat og sorg over familiens skjebne veksle med misforstått omsorg. Slik blir dette teater med storm i kastene, og helt øverst på bølgekammen står Johnsen og kaster seg ned i de frådende følelsene som om det sto om livet. Det gjør det også. Han må vekk. Broren Georg må vekk. Han flykter gjennom musikken og dragningen mot byen. Moren må vekk, men er bundet i et skjebnefellesskap med den fordrukne faren, snill på bunnen, og et ufyselig, sutrende og dystopisk mareritt når han henter fram flaska fra gjemmestedet. Strømdahl glir nærmest usynlig fra edru til fotløs.
Kjersti Horn har sammen med scenograf Sven Haraldsson bygd en shabby, nedslitt hotelleilighet, en mellomting av et forsøk på et hjem og en luguber bar. Det passer, og kameraene som følger personene blir også med inn i handlingens indre gemakker, til soverommet, til Georgs rom, hotellets ganger, alt en illusjon skapt i teatrets korridorer og saler med kamera på slep. Men det er kjøkkenet som blir splintringens fremste arena.
Stykkets premiss ligger i at selv når alt er knust, forsøker hver og en å lime bitene sammen, for så skjære seg på de skarpe skårene. Og alt som er vondt gjentar seg i en evig runddans. Kjersti Horn gjør gjentakelsen til en effekt i seg selv. I det ligger den eneste åpenbare svakheten i oppsetningen, det blir altfor langt og får et dødt parti midtveis som må skrus strammere til i forestillingene som følger. På begynnelsen og i den siste fjerdedelen fungerer de voldsomme, fine overgangene mellom drømmer, virkelighet og framtidsvyer. Men overordnet er og blir Horn nådeløs i sin regi, og blotter glatt inspirasjonskildene. Musikken innledningsvis består av de siste (ti) årenes råeste listetopper, og kan det virkelig være tilfeldig at Oasis «Wonderwall» brukes til David på samme måte som Xavier Dolan bruker sangen i kinoaktuelle «Mamma»? Det ligger en liten metaprovokasjon i at hun kopierer scenografien og settingen fra David Hares «Skylight» bare noen få vinteruker før nettopp det stykket skal settes opp på Nationaltheatret, og slutten, ja som menneskeungen i «Jungelboken» kommer David seg ut blant menneskene, til den galskapen som kalles virkeligheten.
I Horns regi, med en scenografi som skriker kaos, gjennomsiktig forfall og blåmandagspynt, er stykket tross lengden på to timer og 45 minutter uten pause, en opplevelse som er like vond som den er imponerende.