To måneder gamle blir Karl Lauritz Marenius og tvillingsøsteren Hulda Fredrikke Jenny tatt fra moren og plassert på et spedbarnshjem i Oslo. Sommeren etter sendes de 45 mil vestover, til Jakob Walnums barnehjem i Kopervik på Karmøy.

Det ble gjort akkurat som i Jakob Walnums ånd: Å sanke inn taterbarna før reisetrangen tok dem.

Walnum var prest og grunnleggeren av «Foreningen for motarbeidelse av omstreifervesenet», den som senere skulle skifte navn til «Norsk misjon blant hjemløse».

– Han hadde en slags kongstanke om å redde taterne fra måten de levde på. Han så nøden på landeveien, det var mye fattigdom og trange tider, forteller Karl Lindøy på telefon fra Sveio utenfor Haugesund.

[ Gatebarn: Den lille jenta ingen ville ha ]

– Jeg tror han mente det godt. Men det var en stygg måte det ble gjort på.

Karl Lindøy fyller 66 år til våren. Han sier at han har lagt alt bak seg. Det er lenge siden han og tvillingsøsteren ble plassert på barnehjemmet i Kopervik. Dialekten vitner om en oppvekst langt unna den han egentlig var tiltenkt.

– Eg visste itsje nåke om kor eg kom ifrå.

Han bodde på barnehjemmet i seks år. Det var seks år med en haug med andre unger. Noen kjekke voksne. Andre ikke. Seks år uten kjærlighet. Seks år uten et fang å sitte på.

Tre altfor varme somre der de måtte gå med lange ermer og bukser til langt ut i juli. Karl tror det hadde med huden deres å gjøre. De ble så fryktelig brune.

Barn kom, og kamerater forsvant. Han savnet mange. Men det var ei jente der han var en del sammen med, Inger Jenny. En dag fikk de beskjed om å pynte seg, det skulle komme noen voksne den kvelden for å se på dem.

Karl og tvillingsøsteren. Inger Jenny, hun som en gang het Hulda Fredrikke Jenny.

– Jeg visste ingenting om at vi var søsken. Men da vi ble plassert i samme fosterfamilie som seksåringer, skjønte jeg det på en måte bare.

– Ingen sa noe?

– Nei.

De var to

Rett nedenfor Urdafjellet, ytterst mot Lindøya, og med tre kilometer til nærmeste nabo, ligger et lite avsidesliggende småbruk. Her drev de barnløse pleieforeldrene pelsdyroppdrett med mink og rev, de hadde sauer og en hund. De var kristne og aktive i menigheten.

Her vokste tvillingene opp.

Et godt hjem, tenker Karl om oppveksten. Selv om Martha og Kristoffer var barnløse, kom de inn i en stor familie. Det var mange tanter og onkler med jevngamle søskenbarn. Karl og Inger Jenny ble godtatt og akseptert.

– Vi var gode i idrett. Det ga status på skolen. Vi var sterke og uredde. Og vi passet godt på hverandre.

At de var to, var en styrke for dem begge. Men på et punkt var de ulike.

Karl var opptatt av dyrene på småbruket, pusla med egne ting og brukte liten tid på å tenke på fortida. Ting var som det var. Men for Inger Jenny var det annerledes. Hun var opptatt av røttene sine.

En gang i året kom en dame fra Misjonen på besøk til Lindøy.

Inger Jenny benyttet anledningen. Hun spurte og grov, til ingen nytte.

– Vi ble bare fortalt at foreldrene ikke ville ha oss.

[ Hemmeligheten i Malmøgata ]

Bedraget

Det var aldri noe kontakt. Brevene og julegavene som Sofie sendte, kom aldri fram til barna.

Tvillingene er blitt tjuetre år gamle da de får vite sannheten om hvor de kommer fra. Barna er blitt voksne. Misjonen har fullført sin agenda. Det kommer i stand et møte i Oslo. Arrangert av Misjonen selv.

– Jeg tror Misjonen fikk litt vondt av Sofie. Hun hadde skrevet jevnt og trutt i alle disse årene. Hun ga aldri opp håpet om å få oss tilbake, forteller Karl.

Hva Karl tenkte før møtet, husker han ikke så godt.

– Men jeg fikk mye å tenke på etterpå.

Året er 1978 og Karl og Inger Jenny blir flydd inn fra Haugesund. På flyplassen blir de hentet i en taxi og kjørt rett til Kampen kirke, den ligger der og troner på toppen av det gamle arbeiderstrøket i Oslo. Karl har på forhånd fått beskjed om å kalle Inger Jenny for Hulda. Det nye navnet skal være hemmelig.

– Jeg husker at vi går ut av taxien, og der ser vi rett på dem.

For der sto de. Hele den store familien. Der sto Sofie og Edvin. Der sto storebror Frans. Der sto tvillingene Elin Margareth og Jan Willy. Der sto Ruth, Nora og minstemann Jim Roger. De som hadde ventet på dem i over tjue år.

Møtet var stivt, unaturlig og under tilsyn av Misjonens generalsekretær. Hun som hadde besøkt dem hvert eneste år på Lindøy var også til stede.

– Det første som slo meg var at dette var et eneste stort bedrag.

Det var et sjokk å få vite sannheten. I tida etterpå fikk både han og Inger Jenny store problemer.

Funnet av Frans

Karl fikk mange vonde år. En stund klarte han ikke å feire 17. mai. Han ble som en samfunnsfiende.

– Jeg slet lenge med at Norge kunne ha en så rasistisk tankegang. At Staten tenkte at dette var et mindre begavet folk. Jeg var både sint og trist for at denne fantastiske familien var tatt fra meg. Denne familien som jeg så så mye av meg selv i. Det tok meg mange år og mye energi å plassere de tankene.

Under møtet i Kampen kirke hadde ikke familien fått lov til å spørre tvillingene om hvor de bodde eller hva de het. Men etter et par år ble de sporet opp av Frans. Storebroren, som ikke brydde seg særlig mye om lov og orden, hadde utgitt seg for å være politi for å få tak i informasjonen han trengte. Påsken 1980, samme dag som Alexander Kielland-plattformen kantret i Nordsjøen, dukket Frans opp på arbeidsplassen til Inger Jenny. Søskenlikheten var slående. Hun trodde først det var Karl.

[ Nesten ingen trodde Angelica Kjos ville klare seg (+) ]

Da de først møttes igjen satt de oppe hele natta og snakket. Etter hvert klarte tvillingene å etablere en god kontakt med både Sofie, Edvin og resten av familien.

– Det tror jeg var godt for Sofie. De siste årene hun levde hadde vi det veldig kjekt i lag, forteller Karl.

– Vi var så like. Vi hadde samme tankegang. Jeg hadde ingen problemer med å passe inn i den familien.

Fascinert av levemåten

Likevel. Han tenkte aldri på å bryte opp der han var. Karl hadde bygget hus på Lindøy på småbruket han vokste opp på. Var gift, hadde to barn. Han ble senere skilt, men møtte en ny kvinne som han fremdeles lever med. I mange år jobbet han på Nordsjøen, men som 45-åring utdannet han seg som sosionom. I dag jobber han innenfor for psykisk helse og rus.

– Jeg har det veldig bra. Og det høres kanskje stygt ut, men jeg har fått mange muligheter som jeg ikke ville fått hvis jeg hadde vokst opp med Sofie og Edvin.

Karl har gått videre. Han har lært å skjerme seg. Søkte hjelp hos psykolog. Fikk sortert tankene. Han kjenner ikke lenger på sorg over det han mistet, men heller en fascinasjon og tiltrekning mot måten familien levde på.

– Sofie og Edvin hadde mange ressurser. De jobbet dag og natt og klarte seg godt, på tross av all motstanden de opplevde.

Han synes det er trist at det har etablert seg en sannhet om at taterne er tvilsomme.

– For det var mange flinke og dyktige folk. De var sterke. Men de levde på en annen måte enn den etablerte måten i samfunnet. Og ja, kanskje de trengte hjelp, det var mye fattigdom. Men det overgrepet som Staten gjorde mot taterne er en fryktelig stygg historie. Nok til å ødelegge folk.

Gategutten Frans

– Jeg stjal mat og klær. Jeg sov i trappeoppganger og i jernbanevogner. Utenfor Steen og Strøm var det en rist det blåste varmluft opp fra, der lå jeg ofte på høsten da det var blitt kaldt.

Mens lillebror Karl vokser opp i et kristent bedehusmiljø på Vestlandet, lever den to og et halvt år eldre broren Frans som uteligger i hovedstaden.

Frans var 15 år da Misjonen slapp taket i han. Han ble kjørt til Oslo og sluppet av. Noe ettervern var det aldri snakk om. En koffert i hånda, noen småpenger, ingen tillit til noen. Frans, som hadde blitt fratatt familien som toåring og vokst opp på institusjon, skulle nå greie seg selv.

– Det er kanskje det jeg er aller mest bitter på. For i de årene jeg levde på gata i Oslo mistet jeg all moral. Det var nok den største skaden av dem alle.

Frans Pettersen, storebroren til tvillingene som ble tatt, er blitt 68 år. Vi møtes utenfor Kampen kirke, det var her på et kontor inne i kirka at han traff Karl og søsteren for første gang siden Misjonen tok småguttene og plasserte dem på hvert sitt barnehjem på hver sin kant av landet.

Da de møtes igjen, har de blitt unge menn i tjueårene – og livet har styrt dem i total ulik retning.

Telefon fra moren

Mens tvillingene ble sendt til det samme barnehjemmet på Vestlandet, og senere adoptert til samme familie, vokser Frans opp alene på Eilert Sundts barnehjem på Eidsvoll. At han ble hentet av politiet den høstdagen på midten av femtitallet har han ingen minner om. Fra barnehjemmet husker han lite.

– Jeg har et vagt minne om at jeg snakket i telefonen, en sånn gammeldags telefon, og at jeg måtte stå på en stol for å rekke opp. Så jeg kan ikke ha vært gamle gutten.

Sannsynligvis er det en samtale med moren Sofie han husker. Et år etter at Frans ble tatt, fikk Sofie til slutt vite hvor sønnen er blitt av, og hun både snakker med han i telefonen og kommer på besøk.

Men kontakten med familien blir kun sporadisk. For Frans er de nå blitt fremmede.

– Visste du hvor du kom fra?

– Det fikk vi høre fra første stund. Det ble snakket nedsettende om tatere, og så fort vi gjorde noe gæli ble vi fortalt at det var lett å se hva slags folk vi kom fra.

På barnehjemmet var det ulike typer avstraffelser. Kjelleren for eksempel. Frans er fremdeles mørkredd.

– Men unger tilpasser seg, og jeg visste ikke om noe annet liv. Det var måten vi havna der på som var helt feil. De trodde de redda ungene. Men i stedet så ødela de så mange mennesker.

[ Dialektdilemmaet: Hvorfor endrer vi måten vi snakker på? (+) ]

Hjem på ferie

Frans husker nesten ingenting fra barndommen. Det meste er mer eller mindre borte fram til 12-årsalderen. Det er da han begynner å dra på ferie hos Sofie og Edvin som bor på Våler. Han har fått tre småsøsken.

– Det var veldig fremmed. Alt opplevdes som litt kaos. Og så var det så mye folk. All familie ville jo komme og se meg. Det var ikke skremmende, men veldig uvant.

Moren Sofie fortsetter å mase på Misjonen for at eldstesønnen skal få flytte hjem. Etter hvert begynner Frans også å spørre. Hvorfor kan ikke han få bo hjemme når søsknene får lov?

I et notat fra Misjonen åpnes det opp for at Frans kanskje kan få komme hjem.

Men det skjer ingenting.

Frans begynner å rømme fra barnehjemmet og å skulke skolen. I rapportene om Frans står det at han er vanskelig fordi han vil hjem. Men det står også at han er blitt for uhåndterlig for skolen og lærere, og at hjemmet ikke er det beste miljøet.

Etter enda en ferie hjemme, en påskeferie, begynner Frans å mase på bestyrerinnen med en gang han er tilbake på barnehjemmet om kvelden. Når får han egentlig flytte hjem?

Svaret han får, og dette har brent seg inn i Frans’ hukommelse, er dette:

«Det er blitt litt endring i planene, Frans. I morgen tidlig skal du få reise til Rostad».

– Rostad ungdomshjem, det var en sånn skremmeplass. Vi visste alle hva slags sted det var. Et hjem for ungdomskriminelle.

Frans får panikk, begynner å ringe rundt, men til ingen nytte. Avgjørelsen er tatt, neste dag sitter han på toget til Trøndelag. Han fikk ikke sagt ha det til noen.

Kriminell

Gården Rostad i Inderøy hadde vært barnehjem fram til 1952, men da Frans ankom som 14-åring var Rostad gjort om til et ungdomshjem for vanskeligstilt ungdom. Her blir Frans yngst av alle.

– Jeg ble lært opp, da. Dette var gutter som hadde ranet kiosker og stjålet biler.

Det var et strengt regime, forteller Frans. Men de fikk dra på permisjon, bestyreren kjørte dem på kino i Stjørdal, og de ble sendt ut i jobb på sommeren.

– Men jeg rømte fra Rostad, også, jeg. Jeg var klin umulig og hørte ikke på noen. Jeg var jo vant til at de voksne bare jugde.

Den dagen han ble sluppet av i Oslo, da de åpna bildøra og sa vær så god, kjente han kun på en ting.

– Jeg var så glad. Endelig var jeg fri! Det var den lykkeligste dagen i mitt liv.

På gata i Oslo fant han likesinnede. Frans ble en uteligger. En gategutt.

Men livet på gata ble fort et slit. For hva skulle de leve av, hvor skulle de sove og hva skulle de spise?

– De årene der i Oslo, da gjorde jeg mye gæli, altså. Og jeg mistet moralbegrepet, det er først de siste årene jeg har fått det jeg kan kalle moral.

– Har du sittet inne?

– Ja, ja, ja.

Frans ble kriminell. Han har sonet flere dommer, den lengste var på tre og et halvt år. For økonomisk svindel og bedrag. For innbrudd.

Det har vært mye kaos i livet til Frans.

Tidlig på 90-tallet begynte han å se omfanget av Misjonens overgrep. Frans la vekk alt annet arbeid i flere måneder. Han sier han startet en krig mot Sosialdepartementet. Det førte blant annet til at Den norske Helsingforskomite engasjerte seg i taternes situasjon. Han fant sin egen mappe på Riksarkivet.

– Jeg leste papirer, gråt og var så forbanna. Det var en jævlig belastning. Det sto så mye piss der. Om at forholdene hjemme ikke var de aller beste, og at jeg kunne ha faglig nytte av oppholdet på Rostad. Til slutt måtte jeg bare legge det bort. Jeg ble helt nervøs av de greiene.

Som fremmede

Av en søskenflokk på åtte er de nå fem igjen.

Sist han så lillebroren Karl, var i søsterens begravelse. De har ikke så mye kontakt, Karl og Frans. De som er så like utenpå at datteren til Frans tok feil av dem en gang hun var liten.

– Det blir som at to fremmede skal lære hverandre å kjenne. Det er oppveksten det, vet du. Vi er så ulike.

De siste årene har Frans skikket seg. Driver et firma som jobber med taktekking. Betaler skatt og moms.

Eldstegutten i søskenflokken. Han som ble født på kjøkkengulvet av en 17 år gammel jente, i den enkle stua hos bestemor Tater-Milla. Han som var en del av en stor familie, men måtte vokse opp alene.

Han tenker ikke så mye på det lenger. Nå vil Frans Pettersen bare ha ro og fred.

Men han kjenner fremdeles på en rastløshet. Å reise uten mål og mening.

Den beste følelsen av dem alle.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen