Nancy Sinatra
Start Walking 1965 - 1976
Light In The Attic
De færreste vil synes at de trenger flere samlealbum i spillelistenes tid, men vi får stadig nye eksempler på at interessen for gamle plater er relativt stor. Det viktigste er likevel at oppmerksomheten rundt slike utgivelser blir velkomne påminnelser om musikk vi ellers ikke hadde tatt fram igjen denne uka, kanskje ikke neste måned heller, knapt nok i hele år. Den nye samlingen «Start Walking» med Nancy Sinatra presenterer hennes beste innspillinger på rekke og rad. For en fest det er! Nancy Sinatra er vel verdt å høre igjen.
[ Loretta Lynn gir ut flott nytt album, 40 år etter filmen om hennes liv ]
Nancy Sinatra er sin fars datter. Frank Sinatra var en av tidenes aller flotteste sangere, en legende i sin egen levetid, og minst like stor i ettertid. Nancy hadde ikke like stor stemmeprakt, men visste å bruke den for alt den var verdt, og i de rette sammenhengene hørtes den helt perfekt ut. Hennes første profesjonelle oppdrag var i TV-showet faren lagde for å ønske Elvis Presley velkommen hjem fra militærtjenesten i Tyskland. Her var hun med og hentet ham på flyplassen. Hun fikk kontrakt med farens plateselskap Reprise, med en forutsetning om at platesalget måtte vise at hun var tilliten verdig. Dette var det så-som-så med før faren introduserte henne for produsenten og låtskriveren Lee Hazelwood.
Dette ble et samarbeid som satte spor. Aller best kom dette fram i singelen «These Boots Are Made For Walking» i 1966. En av 60-tallets flotteste låter, som høres like moderne ut til enhver tid. Helt fra det fantastiske oppspillet fra kontrabassen, og videre i en strålende opplagt sang om ikke å la seg herse med. En av disse dagene kommer disse støvlettene til å spasere rett over deg, sang Nancy Sinatra, og spaserte helt til topps på singellistene i USA og Storbritannia.
Lee Hazlewood hadde egentlig tenkt å synge denne sangen selv, men ble overtalt til å la være, siden Nancy fortalte ham at denne sangen fra en mann hadde vært i overkant aggressiv og arrogant. Sunget av en kvinne ble den med en gang stolt og selvbevisst. Det finnes forresten en moroversjon av Lee Hazlewood, som synger sangen på det samme bakgrunnssporet, mens han ironiserer over både innholdet og innspillingen.
[ Inn i popmusikkens æresgalleri - men enda flere burde få være med ]
«These Boots» nådde en 2. plass i Norge, bare holdt nede fra førsteplassen av «Sloop John B» med Beach Boys. Det måtte nesten være såpass. For de nerdete av oss skal det noteres at Nancy og Lees faste arrangør Billy Strange spilte gitar på denne sangen til Beach Boys, og hadde gode tider sommeren 1966. Det tilhørende albumet «Boots» er også mer enn verdt å høre. Det var noe av det siste studiolaget The Wrecking Crew spilte på før de gikk videre til «Pet Sounds». Albumet åpner med Sinatras bossaversjon av Mick Jagger og Keith Richards «As Tears Go By», som er nesten like fin som Marianne Faithfulls mer kjente hit. Det er et forfriskende album å høre på der hun leker seg med sanger av Beatles, Bob Dylan og mange andre.
Nancy Sinatra sto nå fram som et av 60-tallets mest stilige ikoner, inspirert av det nye motebildet fra London, ifølge de som har greie på sånt. Hun gikk fort videre mens støvlettene var varme, og rakk å gi ut tre fine album i 1966. Her var det mange varierte og effektive coverversjoner av sanger fra øverste hylle i den nye popmusikken, men også flere nye sanger av Lee Hazlewood.
[ Lana Del Rey i sin egen vidunderlige verden ]
I 1967 gikk hun til topps på hitlistene igjen, sammen med faren Frank i duetten «Something Stupid». Det ble påpekt at denne flørten mellom far og datter kunne misforstås, men da skal man være veldig opptatt av å koble sangerne til sangens innhold. En duett med Lee Hazlewood i «Jackson» ble også en hit, en mye innspillt sang som er aller mest kjent i denne versjonen. Men karrieren til Nancy Sinatra toppet seg i mine ører med sangen til James Bond-filmen «You Only Live Twice», som må være hennes fineste stund – «These Boots» inkludert. Tilbudet gikk først til faren, som igjen ga datteren en gyllen sjanse til å skinne.
I 1968 spilte Nancy Sinatra og Lee Hazlewood inn et helt album med duetter, igjen med orkestreringene til Billy Strange som et viktig element i helheten. Dette ble ei plate mange ville ha den gangen, og også i mange år etterpå, med 50 uker på albumlistene i Norge. Monumentale «Some Velvet Morning», med en tekst som satte mange lag av fantasien i sving, er blitt en klassiker, men også sanger som «Sand» og «Summer Wine» har fått et evig liv.
På tross av alle disse store suksessene forsvant Nancy Sinatra litt ut av sentrum for begivenhetene, med sporadiske hitlåter de nærmeste årene etterpå. Siden var hun fortsatt først og fremst en fordums berømthet. Nancy Sinatras gode rykte fikk en litt tvilsom knekk da hun opptrådte på Øyafestivalen i 2002, som den første «legenden» i denne festivalens historie. Her hadde hun ikke beregnet sitt publikum, en ny generasjon hipstere som hadde vært mer enn fornøyd med at hun hadde feiret sine gamle triumfer. I stedet dro hun av gårde med Las Vegas-versjoner av en rockhistorie hun ikke var en del av selv, med et ganske dårlig band. Tre av hennes egne «greatest hits» til slutt var ikke nok til å redde kvelden. Hun hadde fortjent bedre.
To år etter var Nancy Sinatra tilbake med et album som bare het «Nancy Sinatra», der hun sang helt nye sanger av yngre beundrere som Morrissey, Jarvis Cocker, Thurston Moore, Little Steven og U2 og enda noen andre, som ga henne et nytt løft. Resultatet var morsomt å høre på, for Nancy Sinatra kom seg gjennom det meste med æren i behold.
[ Taylor Swift tar kontroll over sin egen historie ]
Det nye samlealbumet «Start Walking 1965 – 1976) begynner med hennes versjon av Chers «Bang Bang». Denne er kanskje hennes mest kjente sang i det nye århundret , etter at den var med i Quentin Tarantinos «Kill Bill vol. 1». «These Boots Are Made For Walking» følger umiddelbart etter, og høres like strålende opplagt ut etter 55 år. Og så fortsetter hitparaden med deilige minner vi ennå ikke har nevnt, som «Sugar Town», «How Does That Grab You Darlin’?» og «How Are Things In California?». Det er Lee Hazelwood-sanger over det hele, bortsett fra «You Only Live Twice» og «Jackson». Fire sanger fra «Nancy & Lee»-albumet har fått plass, men merkelig nok ikke duetten med faren i «Someting Stupid».
Nancy Sinatra har for lengst trukket seg tilbake som artist. Hun er fortsatt aktiv på Twitter, mest om politiske spørsmål, ikke minst da hun tok på seg støvlene og trampet over Donald Trump i flere måneder før valget i høst. Ta gjerne en tur tilbake til 60-årene igjen sammen med henne nå. Som hun konkluderte selv i 1966: «Are you ready boots? Start Walking!»
