«Inn i popmusikkens æresgalleri – men enda flere burde få være med»

Rockheims Hall of Fame er det nasjonale popmuseets avdeling for å hedre noen av dem som har bevist sin storhet over lang tid – minst 25 år ifølge regelverket. De nye innlemmede er tre udiskutabelt godt kvalifiserte navn. Men anledningen minner oss om det store grunnfjellet i norsk musikk som det aldri kommer til å bli plass til.

[ The Monroes - søndagsfolk for alle dager ]

Den umiddelbare triste tanken som melder seg etter årets utnevnelser er at verken Lage Fosheim eller Eivind Rølles lenger er blant oss for å ta imot hedersbevisningen til The Monroes når den blir delt ut i Trondheim og på TV senere i år. Vi har før kalt The Monroes et av 80-tallets største og beste popband i Norge. De kom tilbake på toppen flere ganger, og ble begge senere sentrale personer i kulissene i platebransjen.

Stein Groven, bedre kjent som Casino Steel, var med i de innerste kretsene da punkrocken eksploderte i London i 1976. Han var med i gruppa The Boys, sendte hjem ukentlige rapporter om fenomenet til Adresseavisen, og skapte en interesse som gjorde Trondheim til den første byen i Norge som fikk et miljø for den nye rocken. Han flyttet hjem, ble superstjerne med kompisen Gary Holton, og etterpå kom et annet bidrag til historien som det er verdt å huske: Han slo seg sammen med Claudia Scott og Ottar «Big Hand» Johansen, og gjorde en viktig jobb for å rehabilitere countrymusikken her i landet. Da Norsk Americana Forum nylig kåret de 15 viktigste albumene i denne sjangeren fra forrige århundre var Casino Steel inne med både Gary Holton og Claudia/Big Hand.

[ De 15 beste norske roots-albumene er kåret ]

Med Mayhem er den svarteste metallen også blitt innlemmet i det gode selskapet. Sikkert på tide, som pionerer i et miljø som for over 30 år siden redefinerte norsk rock. Mayhem markerer denne historien på godt og vondt, både stilmessig og med umusikalske hendelser som de ble innblandet i. Innlemmelsen i Rockheims Hall of Fame signaliserer at det første nå veier tyngre enn det andre.

Casino Steel spilte «Det er lov å være blid» med Jens Book-Jensen i bakgrunnen da han sendte sin hilsen til Rockheim torsdag. Når skal Book’en komme med? Det er ingen ting i regelverket som hindrer ham i det. Det er uendelig mange å velge mellom. I Norge begynte denne tradisjonen i 2012, da alle som hadde slått gjennom før 1987 var valgbare. Det var et stort etterslep av artister å ta seg av. Kanskje skulle man valgt ut flere enn tre navn hver gang? Problemet med Rockheims æresgalleri er at forsvinnende lite skiller de som kommer med, de som må vente til neste gang, og mange av dem som aldri kommer til å få være med. De sju forsmådde nominerte i år var Tommy Tee, Hanne Krogh, Ole Ivars, Saft, Dollie de Luxe, Vømmøl Spellemannslag og Titanic. Det hadde ikke vært noe å si på om noen av disse ble foretrukket.

[ 40 år siden første akt med Dollie ]

En av de store overraskelsene i norsk musikhistorikk i år er suksessen til prosjektet «Norske albumklassikere på CD». Selv de som ikke vil ha flere CDer inn i huset bør følge med på nettsidene deres, som er et oppkomme av påminnelser om mer eller mindre glemte norske plateutgivelser: Prucel, Boastein, Per Bergersen og hundrevis av andre. Dette er navn som aldri kommer til å bli valgt inn i Rockheims Hall of Fame, men som ga ut plater som satte spor etter seg hos noen. Til og med Ole I’Dole, New Jordal Swingers og Kåre Virud ser ut til å være et stykke unna den store æresbevisningen. De fleste må dessverre innse at «Det er langt igjen til Rockheims Hall of Fame», for å omformulere en av de første artistene som ble tatt inn i dette eksklusive æresgalleriet. Hva om Rockheim og NRK lager en programserie med noen av de beste som bare laget ett album, og aldri lot høre fra seg igjen? Ikke det, nei...