Kultur

Lana Del Rey i sin egen vidunderlige verden

Lana Del Rey er fortsatt en slags popstjerne, men hennes nye album viser henne først og fremst som en fremragende visesanger.

5

Lana Del Rey

Chemtrails Over The Country Club

Polydor


Formelen er godt kjent når Lana Del Rey kommer med sitt nye album, med en rekke langsomme, dempede sanger, fulle av personlige refleksjoner om det søte livet under Californias sol, og skumringen som senker seg etter at sola ikke lenger skinner like sterkt.

Lana Del Rey er etter hvert blitt akseptert som en «voksen» artist. Nå også på forsiden av musikkmagasinet Mojo, som ellers kjører en streng sirkulering av Dylan, Beatles, Stones og deres samtidige. Det er noe med sangene til Lana Del Rey som gir henne en klassisk popappell.

Elizabeth Woolridge Grant, som hun en gang het, slo igjennom i stor stil med singelen «Video Games» for ti år siden, men hadde ikke til hensikt å være enda en alminnelig popstjerne. Da hun etablerte seg for godt med albumet «Ultraviolence» i 2014 kalte jeg henne en hemmelighetsfull eksentriker, med et stort album som kom til å bli lite spilt. Der tok jeg jeg visst feil. Det var fortsatt mange som var villige til å høre ordentlig etter, og bli tatt med på stadig nye innsyn i hennes forunderlige verden. Siden har hun gitt ut tre album til før dette nye. En uvanlig jevn produksjon i hennes generasjon. Hun nådde et foreløpig høydepunkt med «Norman Fucking Rockwell» i 2019, kåret til «årets album» i mange sammenhenger. I alle fall av meg. Hun overgår ikke seg selv denne gangen, men «Chemtrails Over The Country Club» holder likevel høy standard.

Det ligger ikke for Lana del Rey å skrike etter oppmerksomhet fra første sang. Det nye albumet begynner stille og rolig med «White Dress». Allerede i første vers navnedropper hun jazzlegenden Sun Ra, uten at det er umiddelbart opplagt hvorfor. Hun synger om å være 19, føle seg sett som «waitress» i en «white dress» på en «business conference», gode sammensetninger av ord i seg selv. Sangen har alt som er så fint med Lana del Rey, flere popkulturelle referanser (Listening to jazz out on the lawn/Listening to White Stripes when they were white-hot», og solfylt doven nostalgi: «Summer, summer’s almost gone/We were talking about life/We were sitting outside until dawn». Dette kunne blitt banalt i andre sammenhenger, men her er det kunst.

Den etterfølgende tittelsangen på albumet er mer hemmelighetsfull, og også fylt av sterke bilder. Med «country club» som symbolet på den velhavende amerikanske overklassen, med «chemtrails» hengende over seg, kondensstriper på blå himmel, vakkert å se på , men også truende for dem som tror på vidløftige konspirasjonsteorier om himmelsk forgiftning. Sangen har en slags selvtilfreds overfladisk dekadens, med en sunn motstand i seg: «It’s beautiful how this deep normality settles down over me/I’m not bored or unhappy/I’m still so strange and wild».

Albumet har nå etablert en stemning med rolig, dempet lengsel, og tar Lana Del Rey stadig lenger bort fra å være et av det nye århundrets store popstjerner, og inn i den beste forsamlingen av amerikanske visesangere (vi kaller det ikke singer/songwriter lenger her i avisa).

Dette blir stadig tydeligere i andre halvdel av albumet. «Yosemite» er aller finest med sin plukking på akustisk gitar. I «Breaking Up Slowly» synger hun «I don’t wanna end up Like Tammy Wynette», hun som sang «D.I.V.O.R.C.E.» og hadde et turbulent samliv med sangeren George Jones, som kan være George som blir arrestert i teksten her. Hva tror dere? «Breaking Up Slowly» er for ordens skyld også en duett med countrysangeren Nikki Lane.

I «Dance Till We Die» forteller hun om å tolke Joni og danse med Joan. Joan kan godt være hennes gode venn Joan Baez og hvis man er i tvil om hvem Joni er så avsluttes albumet med en versjon av Joni Mitchells «For Free». Lagt tett opp til originalen, med sin hyllest til mannen som spiller gratis og glimrende på gata, uten musikkbransjens forstyrrende strukturer. Hun synger den sammen med Zella Day og Weyes Blood, med utsøkt finfølelse fra alle tre.

Igjen har Lana del Rey jobbet tett med Jack Antonoff som produsent og medkomponist. Han fikk nettopp Grammy-prisen for fjorårets beste album for Taylor Swifts «Folklore», og kan med dette godt komme i betraktning igjen når 2021 er over. Det er en slags forbindelse mellom Taylor Swift og Lana Del Rey, slik sangene deres uten å ligne på hverandre viser de gode erfaringene som ligger i å bli litt eldre, og litt klokere, og enda mer ettertenksomme rundt livets gang.





Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen