Kultur

Taylor Swift tar kontroll over sin egen historie

Det beste med at Taylor Swift spiller inn gamle sanger om igjen er at de nå kommer til å bli hørt for første gang av mange som ikke kjente sin besøkelsestid da de kom ut.

Taylor Swift har spilt inn sitt andre, 13 år gamle album «Fearless» om igjen. Det kan vise seg å ha vært en god idé. Heldigvis for Taylor Swift lagde hun to av fjorårets aller beste nye album. «Folklore» fikk nettopp Grammy-prisen som Årets album. Hadde det ikke vært for dette kunne det sies at hun burde ha bedre ting å ta seg til enn å spille inn de gamle sangene en gang til. Men «Folklore» og «Everlong» tok henne ut til et nytt publikum, de som er mer glade i mer dempede, sofistikerte uttrykk, og i alle fall har følt seg for gamle til å høre på tenåringsstjerner fra countrypopen. Kanskje de (skal jeg være så ærlig å si vi) kan høre de gamle sangene med nye ører 13 år etter, eller rettere sagt, for første gang?

Dette er ikke første gang en godt etablert artist spiller inn sangene sine om igjen i studio. Noen ganger er det fordi de tror de kan gjøre dem bedre, andre ganger for å ta tilbake eierskapet til sanger som kom på avveier kontraktsmessig. Det siste gjelder Taylor Swift. Hun har et nærmest traumatisk forhold til eierskapet i denne sammenhengen. I 2019 kjøpte bransjemogulen Scooter Braun opp plateselskapet Big Machine Music, og hadde derved rettighetene til de seks første albuminnspillingene hennes. Ikke komposisjonene, som vi alltid må minne om er omfattet av egne publiseringsavtaler. Dette var spesielt sårt for Swift siden Braun hadde vært manager for Kanye West i en periode da han gjentatte ganger kom med provoserende utfall mot henne – ikke minst i låten «Famous».

Sagene hun lagde fram til et stykke opp i 20-årene ble svært populære, men det kom som en åpenbaring for mange da Ryan Adams spilt inn alle sangene fra albumet «1989» på et egent album. Siden er hun allment akseptert som en de fineste sangere og låtskriverne fra USA. Men de tidlige albumene hennes har mange fortsatt ikke hørt.

Selv om det er gammelt materiale hun kommer med her er sikkerhetstiltakene rundt utgivelsen så store at vi heller ikke nå har fått hørt den før utgivelsesdagen. Dette er altså ikke en anmeldelse av albumet. Det er bare gitt ut to sanger på forhånd. «Love Story» var den første singelen fra det opprinnelige albumet, og ble hennes største hit så langt. Det er også den første singelen nå. Det som var alminnelig fin popcountry har nå fått en sterkere identitet nå.

Den nye versjonen av «Love Story» har mer banjo, fele og mandolin, og det er jo en god ting at hun har gjort den mer country, ikke mindre. Med et mer dynamisk lydbilde. Sangen kommer bedre til sin rett nå. Det lover godt for resten av albumet. De som har ment at hennes tidlige album var litt for overprodusert Nashville-pop har kanskje noe å glede seg til. Sangene er spilt med mange av dem som medvirket i første omgang.


Her er også seks sanger som ikke ble utgitt den gangen, «fra hvelvet». En av disse er også kommet ut på forhånd, en duett med Maren Morris. En annen av de «nye» sangene synger hun med Keith Urban, som hun fortsatt var oppvarmingsartist for da «Fearless» opprinnelig kom ut. Aaron Dessner fra The National er medprodusent på flere av disse sangene.

Det kan sikkert skrives avhandlinger om 31-åringens tolkninger av 18-åringens sanger. «Fearless (Taylor’s Version») har mange innfallsvinkler som gjør dette til mer enn alminnelige coverversjoner av egne sanger. Når en av vårens mest omtale filmer er regissøren Zack Snyder som tar tilbake eierskapet til sin egen gamle film «Justice League», så er det rettferdigheten som seirer her også, når superhelten Taylor Swift igjen tar kontroll over sin egen fortid.


Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen