Kultur

Ny norsk gammeldags country - så helstøpt at det nesten ikke er til å tro

Norsk-americana-albumene bare kommer og kommer. Rutinerte Hege Brynildsen og debutantene Hayde Bluegrass Orchestra gir begge ut gode album i den mest rotekte delen av spekteret.

5

Hege Brynildsen

Blue Birds Black Knights

Rootsy


5

Hayde Bluegrass Orchestra

Migrants

Hayde BO


Vi har slått dette fast noen ganger de siste årene, at det ikke var gitt at en av hovedtrendene i norsk musikk langt inn i et nytt århundre skulle være akustisk musikk med røtter tilbake til riktig gode, gamle dager. Norsk Americana Forum la tidlig i år fram ei liste over det gamle grunnfjellet i denne musikken, som har blitt dømt nedenom og hjem hver gang en ny trend melder sin ankomst. Nå kommer det nesten ukentlig, i alle fall månedlig gode nye plater som har sterke forbindelser til denne tradisjonen. Begge disse er oppe der blant de beste av dem.

Hege Brynhildsen kommer fra Halden, og er en av dem som har holdt på så lenge at det er trendene som nå har tatt igjen henne. Dette er hennes fjerde album på ni år, og ikke noe hun har funnet på for å være med på en tidsriktig fest.

Hege Brynildsen har en klokkeklar frelsesarmé-aktig inderlighet i stemmen som minner om Kate & Anna McGarrlige og Iris Dement. Disse er nevnt i den offisielle presentasjonen av henne også, men jeg kan love at jeg allerede hadde notert ned det samme selv, så da må det være sant. Bedre sammenligninger går det knapt an å ønske seg i denne delen av det store spillet.

Brynildsen har sterke medspillere som produsent og pianist Gøran Grini, gitaristen Omar Østli (som er samboeren hennes, har jeg lest i Klassekampen), hans to Salmon Smokers-kolleger Eivind Kløverud og Finn Tore Tokle på trommer og bass, og Fats Kaplin, felespilleren som ble norgesvenn sammen med Tom Russell, men også har spilt med Jack White, Beck, John Prine og mange andre.

Brynildsen legger fram fantasifulle fortellinger i «Foxy Magician», «The Old Man & The Rabbit» og «Last Chance Saloon» - er det puben Siste Reis i Halden som omsynges her? Det sies at «Belltower Haunted By A Ghost» forteller en gammel spøkelseshistorie fra Fredriksten festning, men den er også en rørende vakker hyllest til hjembyen. En annen sang som legges merke til innholdsmessig er «Little Bluebell», som er en slags bønn til Johnny Cash om å komme tilbake og ordne opp i elendigheten rundt oss.

Jeg kan innvende at alt dette hadde kommet bedre frem om sangene hadde vært framført på det lokale Onkel Tuka-språket. Jeg har imidlertid for lengst bestemt meg for å slutte å foreslå at alle disse americana-artistene burde satse på norske tekster. Noen av dem har faktisk fått et fotfeste i USA. Denne nye norske americanalinjen kan virke kunstig opptatt av forbildenes gamle formuleringer, men god musikk rommer uansett universelle sannheter.

De klare føringene fra fortida er heller ikke til hinder for oslogruppa Hayde Bluegrass Orchestra, som med «Migrants» leverer et usedvanlig stilsikkert første album. Nevnte jeg at stilen er bluegrass?


Vi hører at de har forberedt seg godt. Hayde Bluegrass Orchestra har spilt noen år før de kommer fram til denne debuten. De hadde faktisk fått sommerjobb i Dolly Partons fornøyelsespark Dollywood i sommer, et oppdrag som under de rådende omstendighetene ikke ble noe av, men framtida høres likevel lys ut for denne gjengen. Som er Rebekka Nilsson (sang, autoharpe), Joakim Borgen (gitar, mandolin), Ole André Enggrav (gitar) Moa Meinich (fele), Sjur Marqvardsen (trekkspill), Jonas Wøien Olsen (kontrabass), Magnus Eriksrud (banjo) og Emil Brattested (dobro, mandolin). Alle disse strengene trakteres med utmerket fingerspissfølelse. De som vel bevandret i sjangeren vil legge merke til trekkspillet som et eksotisk innslag i forhold til de vanlige retningslinjene, men å trykke på de rette knappene har aldri skadet noen – snarere tvert imot. Albumet er rent og pent produsert av Håvard Gressum Antonsen og Bror Kristiansen, slik at alle detaljer kommer klart fram.

Gruppa synger egne sanger som «Going Back To Harlan» og «Smokey Mountain Railway». Dette kan virke litt langt borte, men signaliserer samtidig en sterk kjærlighet til mytologien som omfavner sangene. «Going Out West» kan også jeg forholde meg til geografisk. Tekstene ligger ofte i det velkjente lengsels-landskapet. Sangene er for det meste komponert av Joakim Borgen, hele veien fine og fengende melodier, ofte med Rebekka Nilssons bidrag til den følelsesladede lyrikken.

Albumet slutter med «Calling My Children Home», en gammel sang av gruppa Country Gentlemen, sunget a capella, som en demonstrasjon av at gruppa behersker dette stoffet hele veien. Albumet til Hayde Bluegrass Orchestra er så helstøpt at det nesten ikke er til å tro.


Geir Rakvaag

Journalist i Dagsavisen