Kultur

«Mordene i Pembrokeshire»: En mordsak for mye

Det er ikke alle krimsaker som trenger å bli dramatisert på TV, selv om en Hollywood-stjerne har stilt opp i hovedrollen.

2

TV-serie

«Mordene i Pembrokeshire»

På NRK TV nå, på NRK1 1. april

Britiske true crime-serier har blitt en fast del av NRKS krimpåsker, dramatiserte gjenfortellinger av drapssaker fra britisk politis arkiver – som ut fra antallet true crime-serier må være ganske store. Det som gjerne kjennetegner serier i denne sjangeren er at de er billige produksjoner – relativt sett, med mindre produksjonstid og budsjett enn drama. Et annet fellestrekk ved true crime som dette er at er basert på bøker og research andre har gjort før – i form av bøker skrevet at politimennene som løste sakene det dreier seg om. Som i tilfelle «Mordene i Pembrokeshire». Det er sånt TV-selskap kan like.

Etterforskerne Steve Wilkins (Luke Evans) og Ella Ricards (Alexandria Riley) på jobb på den walisiske landsbygda i «Mordene i Pembrokeshire».

Denne serien fra ITV dreier det seg om to uløste dobbeltdrap begått på kysten av Wales i løpet av 1980-tallet. Midt på 2000-tallet vendte den erfarne etterforskeren Steve Wilkins til gamle hjemtrakter for å jobbe for det lokale politiet, og for å få mer dyrebar tid sammen med sin snart voksne tenåringssønn.

Denne sympatiske politimannen spilles av Luke Evans, et kjent ansikt fra mange serier og etter hvert noen Hollywood-produksjoner («Hobbiten»-filmene i nyere tid). I denne serien sørger han for å tone ned stjerneglansen og framstille en politimann fra virkeligheten i en helt hverdagslig litt grå og helt ordinær politihverdag, omgitt av litt slitne lokaler, beskjedne budsjetter og en alt annet en actionpreget arbeidsdag. Tilbake på gamle trakter har han også et friskt blikk, og aner at ny DNA-teknologi og moderne etterforskningsmetodikk kan være med å oppklare de to gamle drapssakene -ett eldre par drept hjemme, og et tilreisende par på strandtur.

Det tar ikke lang tid før Wilkins har en hovedmistenkt, så i TV-versjonen har serieskaperne vært nødt til å inkludere sekvenser fra politimannens privatliv. Her har hovedpersonen en og annen munter passiar med en overbærende voksen datter, og en og annen prat med tenåringssønnen som dukker opp om han har krangla med moren. Dette privatlivet er såpass hverdagslig at det ikke tilfører historien stort. Men uten dette forsøket på levendegjøre politimannen som fant en dobbeltmorder, hadde denne serien blitt veldig kort. Og all den tid beskrivelsene av politiets arbeid heller ikke byr på store gåter og prøvelser, blir ikke serien veldig fascinerende heller. Dette er egentlig en beskrivelse av hvordan en moderne politihverdag med nye metoder, bedre innsikt i menneskenatur og DNA-teknologi gjør det mulig for etterforskere i faget å løse gamle, for krevende kriminalsaker.

Her pekes det heller ikke finger mot tidligere politiinnsats i håndtering av saken. Dermed blir det opp til den enkelte påskedetektiv å se etterpåklokt på dette, som kan undre seg om det walisiske Dufed-Powys-politiet egentlig gjorde nok for å finne gjerningsmannen allerede i 1989.

Wales-politiets staute forsamling som fant gjerningsmannen bak to dobbeltdrap på 1980-tallet.

Handlingen er egentlig så lite dramatisk at PR-materialet av en tankefull Luke Evans under en grå og pittoresk himmel lover mer skjebne og tristesse nerve enn serien byr på. At dramaet beveger i det hele tatt skyldes ene og alene skuespiller Keith Allen i rollen som den mistenkte John Cooper, en vaneforbryter og voldsmann som har vært politiets hovedmistenkt i alle disse årene. Keith Allen har en snerrende framtoning fra naturens side, og gjør Cooper akkurat så skremmende, beregnelig og potensielt psykopat som rollen krever. Denne mistenkte i saken står foran en løslatelse fra fengsel, og for politietterforsker Wilkins gjelder det å få finne svar i gamle bevis og spor for å få de gamle drapene oppklart. Han har det også travelt fordi etterforskningen må holde seg innenfor et stramt budsjett. At budsjettspørsmål og prioritering av ressursbruk er cliffhanger i en dokumentarisk dramatisering, burde kanskje ha fått noen til å spørre seg om produksjonen av denne serien var verdt innsatsen.






Mer fra Dagsavisen