Anmeldelse av påskekrimmen «Grace»: Påskens flinkeste gubbe

4

TV-serie

«Grace»

Ute på NRK TV nå, kommer på NRK1 2. påskedag

Han er mutt, han er litt matlei og han er forvist til cold case-avdelingen. Grunnen til det er flere, blant annet at han mista piffen når kona forsvant uten et spor på 40-årsdagen hans. Han gir også såpass eff i politiets prosedyrer at han har fått lokalpressen på nakken. Grunnen til det er at han kan finne på bruke en klarsynt i etterforskningen av de gamle savnet-sakene han er satt til å jobbe med. Det har gjort politiet til latter, noe sjefen han ikke setter veldig pris på.

[ Les mer om påskekrimmen  ]

At Roy Grace er ensom skjønner vi fra første scene, der han står i soloppgangen og mater gullfisken sin. Han bor og jobber på den idylliske kysten i Brighton, uten at det har tilsynelatende effekt på livsgleden. Denne TV-detektiven er basert på en millionselgerserie skrevet av Peter James. Nå er første bok filmet, og blitt til en sprek to timers TV-krim, som er ganske tradisjonell i formatet, men som har en skuespiller i Jon Simm som gjør hovedkarakteren til sin egen litt fandenivoldske type fra første replikk. Han er en gubbe på randen av resignasjonen, men den dyktige etterforskeren våkner i ham når han værer en «ekte» sak.

Den får han lov til å jobbe med når en lokal ung riking og eiendomsutvikler blir søkk borte etter et utdrikningslag. Kollegaen og kompis på politikammeret tar Grace med ut i felten, bare han lover å ikke blande inn mediumet sitt i arbeidet. Ettersom han vet hvordan det oppleves når noen bare blir borte, kan han ta seg av kontakten med den vordende bruden som er preget av at kjæresten er sporløst forsvunnet.

[ Se en annen serie på nettet? ]

Det tar ikke lang tid før Grace og kollegene skjønner at forsvinningsmysteriet kan bli et spørsmål om liv eller død, om de ikke finner ut hva som har skjedd ganske kjapt. Sakens alvor forhindrer ikke at arbeidet deres utføres med den litt belevne tonen som mer actionorienterte serier blir servert med, selv om dette på ingen måte er en «Miami Vice» i Brighton. Det skjer ting her som faktisk gjør at historien er spennende – en stund, før den endrer litt karakter og blir en story av den typen Roald Dahl serverte i «Tales of the Unexpected».

Hvor overraskende svaret på dette mysteriet er, det er en helt annen sak. Ferden fram til at politiet kan si seg fornøyd med innsatsen er åkke som en underholdende nok opplevelse, all den tid serien kommer med en frisk og opplagt tone. For bak fasaden er Roy Grace ikke så mutt som mange av TV-kollegaene hans, og serien skrider fram i et raskere tempo enn mye annen britisk krim i samme sjanger.