Kultur

Den norske zombiekomedien «Prosjekt Z» er et vanvittig overskuddsprosjekt

Henrik Martin Dahlsbakkens «Prosjekt Z» er et overskuddsprosjekt som definitivt ikke likner noe vi har sett i norsk film før.

4

KOMEDIE

«Prosjekt Z»

Norge, 2021

Henrik Martin Dahlsbakken må være vår mest produktive filmskaper for tiden. Tilbake i 2015 var han angivelig den yngste langfilmdebutanten i norsk kinohistorie med «Å vende tilbake», og siden den gangen har han rukket å regissere i snitt rundt en film i året. Desto mer imponerende fordi fyren ikke har noen formell filmutdannelse, og ser ut til å gjøre det meste selv – han skriver manus, produserer, regisserer og sikkert enda flere ting han ikke er kreditert for. For noen måneder siden var Dahlsbakken kinoaktuell med «Gledelig jul», og nå er han allerede klar med neste film. En norsk «found footage»/«mockumentary»-zombie-metakomedie, som bøller med en rekke forskjellige sjangre og stilarter på en gang.

Utgangspunktet ser ut til å være litt inspirert av japanske «One Cut of the Dead» (2017), men Dahlsbakken surfer igjennom et bredt kartotek av referanser som inkluderer alt fra den spanske «[REC]»-serien og «Cloverfield» til selvfølgelig «The Blair Witch Project». I oppstarten har dette alle kjennetegnene til en erketypisk norsk grøsser, der en hvit varebil slinger seg opp en landevei mens et dronekamera sirkler over tretoppene. Vi har sett alt dette så mange ganger før, og det er hele poenget. For resten av «Prosjekt Z» er et overskuddsprosjekt som definitivt ikke likner noe vi har sett i norsk film før.

På slutten av åttitallet kjører Thomas (Arthur Berning) og hans gravide kjæreste Rebecca (Iben Akerlie) over en hund, og forviller seg inn på et forlatt hotell infisert av sultne zombier – under ledelse av den transseksuelle zombie-hotelldirektøren Mor Monsen (Dennis Storhøi). Alt dette er imidlertid bare filmen i filmen: «De døde våkner». Et kaotisk studentprosjekt laget på lavt budsjett av den pretensiøse, usikre regissøren Julie Lundgreen (Eili Harboe). Hennes kjæreste er kameramannen Felix (Vebjørn Enger), som tilbringer mesteparten av tiden med å flørte med den forfengelige hovedrolleinnehaveren Iben Akerlie (som spiller en usympatisk utgave av seg selv).

Det store navnet på rollelista er Dennis Storhøi, som i et utslag av romslig selvironi er skildret som en temperamentsfull, forsoffen-pompøs eksentriker. Han tilbringer mye av tiden med å sitere amerikanske skuespillere, mimrer om tiden han spilte inn «The 13th Warrior» og sender desperate videohilsener til Antonio Banderas.

I en minneverdig scene filmer han dessuten en audition-tape i fylla, til en Netflix-serie som skal regisseres av Spike Lee. Mens denne gjengen prøver å lage zombiefilm rammes området av et snodig meteorrittregn, mens grensene mellom film og virkelighet gradvis blir hvisket ut. Mesteparten av «Prosjekt Z» er formet som opptak til en planlagt bakomfilm, mens Henrik Martin Dahlsbakken leker seg med en rekke forskjellige formater. Selve zombie-filmen «De døde våkner» ser ut til å være spilt inn på 35mm, mens dokumentarscenene er tatt opp digitalt – men Dahlsbakken tar dessuten i bruk klipp fra mobilkameraer, Zoom-samtaler (med et raskt gjestespill fra Laila Goody), FaceTime og SnapChat.

Teknisk sett er dette en spenstig pakke, og inkluderer noen skikkelig effektive digitaleffekter. «Prosjekt Z» er dessuten overraskende vittig, med noen treffsikre observasjoner om hvordan det kan fortone seg å lage moderne lavbudsjettfilm. Det er definitivt på tide at noen tar et humoristisk oppgjør med alle klisjeene som har sneket seg inn i det norske skrekkfilmsjangeren, og bare det at dette har blitt en egen sjanger er jo litt imponerende. «Prosjekt Z» passer imidlertid ikke helt inn i noen sjanger: dette er en frisk blanding av satire, metakomedie, skrekk, sci-fi og samlivsdrama. Jeg vil påstå at Dahlsbakken skusler bort litt for mye tid på det personlige dramaet, og ikke riktig nok tid på det skrekkelige som infiserer filmsettet - men skuespillerne er så naturlige, opplagte og entusiastiske at det er lett å skjønne hvorfor han ville beholde flest mulig av scenene deres.

Særlig Dennis Storhøi er oppriktig morsom her, mens han lystig plasserer seg i et temmelig ufordelaktig lys. Ok, «Prosjekt Z» kunne definitivt ha vært litt strammere redigert, og blir i overkant slingrete mot slutten. Det er samtidig sånt ting som gir filmen et personlig særpreg, som går langt hinsides de strømlinjeformede skrekkfilmene som stadig blir laget her til lands. Å slippe enhver norsk film på kino i disse pandemitider virker som et risikoprosjekt, men siden de internasjonale rettighetene til «Prosjekt Z» allerede er solgt til flere land er det neppe like prekært at filmen blir en stor kassasuksess her hjemme. I kjent stil har Henrik M. Dahlsbakken allerede rukket å spille inn sin neste film. Periodegrøsseren «Possession» er på vei, og jeg gleder meg oppriktig til å se hva han finner på neste gang.