Et giftig filmblikk på norsk kunstbransje

5

DRAMA

«Gritt»

Regi: Itonje Søimer Guttormsen

Norge, 2021

Filmskaper Itonje Søimer Guttormsens «Gritt» er uslepen diamant av en film, grå og raggete på overflaten, men med en kjerne som stråler med en helt uvanlig glans. Med finstemt subtilitet skildrer den med stor observasjonslyst et menneske som i kraft av å være i utakt med sine omgivelser er i ferd med å gå til grunne. Samtidig blir filmen et unikt bilde på den ressurssterke statsstøttede prosjektkunstens ytterpunkter hvor man ikke helt ser hvor grensen går mellom genialitet og det reneste vås.

Med en rekke virkelige personer som spiller seg selv har den islett av «mockumentarens» virkemidler, men Birgitte Larsen i rollen som Gry-Jeanette «Gritt» Dahl levner deg aldri i tvil om at her er det fiksjonen som får lov å herje fritt med det gjenkjennelige og det virkelige.

Les også: Filmanmeldelse «Ninjababy»: Regitalent innfrir med bittersøt komedie om voksesmerter og graviditet

«Gritt» er en befriende annerledes film, og Guttormsen gjør sin hovedrolle til en naturlig ledestjerne som ikke følger de forventede sporene og ikke forholder seg til normene andre styrer etter. Og i hvert fall ikke på film. Den «sannhetssøkende bevegelseskunstneren» Gritt dukket først opp i kortfilmen «Retrett», som «Gritt» er en uavhengig fortsettelse av, med en atypisk og kraftfull rollefigur som er formet i fellesskap av Guttormsen og Larsen.

Vi møter henne først i New York, der «hele» det norske etablissementet av teater- og filmskuespillere pluss rapperen Lars Vaular er samlet for å spille en oppsetning kalt «The Three Colors of Ibsen» under den tungt offentlig støttede «Norwegian-American Culture Festival», det mest åpenbare utslaget av Knausgård-effekten. Det er her skuespiller Ingrid Bolsø Berdahl i rollen som seg selv advarer under en panelsamtale om farene ved å bli for navlebeskuende innen kunsten. Gritt hører neppe det, hun er allerede for tungt inne i sin egen verden.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Marte Wexelsen Goksøyr og Birgitte Larsen. Foto: Mer Film

Les også: Filmanmeldelse «The Dig»: Skattejakt for voksne

Apropos Ibsens mange farger, har Gritt litt av både Nora, Peer Gynt og for så vidt Hedda i seg, med harmen og oppgjøret som drivkraft for en voldsom, uavhengig og ambisiøs virketrang. Hun er seg selv nok, samtidig som hun er en dypt ensom, søkende og desillusjonert kunstnersjel som med fortvilelse aner omfanget av blindgaten hun er på vei inn i. Hun er ikke direkte mislykket, men har ikke evnen til å samarbeide og måler andres suksess og ideer mot sin egen tilkortkommenhet. Og hun har den type personlighet som på mange vis oppfattes som en vrang motpol i den sosiale omgangsformen, som gjør henne lett irriterende, og på en annen bølgelengde enn de hun forsøker å kommunisere med.

Likevel ønsker man å hjelpe henne, rett og slett fordi hun er i ferd med å gå seg vill der i randsonene, mer observerende enn deltakende. Som når hun går til Lars Øyno, leder for Grusomhetens Teater, og presenterer sitt mildt sagt luftige ritualprosjekt «Den hvite betennelse». Lett overbærende gir han henne jobb som assistent på en annen oppsetning. Det er en mulighet hun ikke kan unngå å misbruke, selv om intensjonene hennes med et innvandrerprosjekt er aldri så gode.

Gritt går sine egne veier, fra hun til Griegs smektende «Morgenstund» går ut i New Yorks gater bort fra teatret og inn i sin egen bevisstgjørende oppvåkning, ønsket om å bevege og utvikle ritualer, og som med stor overbevisning gir stemme til tanker rundt kunst, politikk, patriarkat og overlevelse. Hun vil se: «Politisk forandring gjennom hår, væske, hud, vekt, lukt, åpninger, kroker og ikke minst oral kommunikasjon. Leppene våre blafrer, en tydelig konseptuell mentalitet flommer gjennom hodene på menneskene som en steppebrann. Og det er sant, det brenner, og det er noe i luften som minner om forandring, eller oppvåkning, eller armageddon.»

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Mer Film

Les også: Filmanmeldelse «Hvit tiger»: Det er en ny tigerkonge på Netflix

Sunniva Vikør Egenes’ essay «I denne teksten forsøker jeg å behandle dans og ting i omegn» er utgangspunktet for voiceover-stemmen i flere av filmens på alle vis omflakkende partier, og står i kontrast til den skarpere og mer naturlige dialogen i noen av de mest fengslende scenene. Som mellom Gritt og Marte Wexelsen Goksøyr, skuespiller med Downs som spiller seg selv, og som Gritt sier hun er «undercover» støtteperson for. Goksøyr har kunstneriske ambisjoner som er innen rekkevidde og som hun får gehør for, når hun vil lage en musikal om gruvearbeidere på Svalbard.

En viktig scene mellom de to er på Goksøyrs kjøkken under en stor plakat av filmen «Den brysomme mannen» (2006), der for øvrig Birgitte Larsen har en betydelig rolle. Dette er bare nok et eksempel på «Gritt»s mange metareferanser i så vel bilder som dialog. Larsens Gritt blir selv «en brysom kvinne» i denne historien, en frakjørt egosentriker som brenner av håp tross alle brente bruer.

Det blir i overkant innimellom, og et par av de mange enkelthistoriene som skaper denne fletten av en film blir litt for overtydelige og dermed også unødvendige i en helhet som ellers står fram som noe av det mest helstøpt personlige og klartenkte i norsk film siden Joachim Triers «Reprise» og «Oslo, 31. august». Guttormsen spenner samtidig opp et portrett av et Oslo vi knapt har sett før i slike sammenhenger, av kriker, kroker, farger og tilfeldig byutvikling særlig rundt Hausmannskvartalet, som understreker filmens vektlegging av utenforskap. Den store rollen virkelighetens Grusomhetens teater spiller i handlingen, bidrar til dette.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Mer Film

Les også: Fin filmvår presentert mens kinoene fortsatt er i unntakstilstand

Itonje Søimer Guttormsen forteller om Gritt med store kontraster, med høytflygende poesi sjanglende mellom Rimbauds livsgripende diktning og Antonin Artauds «grusomme teater». Med dannede kunstnersamtaler og vellykkede, selvsikre mennesker på den ene siden. På den andre Gritts nedstigning i en møkkete og naturnær eremitt-tilværelse etter et noe ulykkelig møte med et feministisk kollektiv som dyrker myten om Lilith-skikkelsen. Erik Ljunggrens musikk med bidrag fra Hanne Hukkelberg og Anneli Drecker er nydelig og virkningsfull tvers gjennom, mens Guttormsen tar personligheter, sjangre, nisjer og navngitte på kornet. Hennes blikk på den stipendbaserte kunsten, på bestillingsverkenes verden, er giftig uten overdrivelser.

Som visuell filmskaper viser hun en sterk egenart i klippingen (Guttormsen selv) og i måten hun rent fråtser i Patrik Safströms foto, i måten hun med sanselig intuisjon går tett inn i detaljene, ned i underskogen, inn på hud og blikk. Dette skaper sammenhenger som i seg selv er poetiske og stemningsfulle, og tidvis dypt fascinerende i en film som løfter seg over det meste.

Filmen deltok i konkurranse på filmfestivalene i Göteborg og Rotterdam vinteren 2021, og ble først anmeldt i Dagsavisen i tilknytning til disse festivalpremierene.