David Bowie gir ut sitt 25. studioalbum på sin egen fødselsdag i dag. FOTO: JIMMY KING/SONY MUSIC

Alle tiders stjerne

2016 starter med et helt nytt album fra David Bowie. På hans 69-årsdag er det nye albumet et imponerende uttrykk for å viljen til å ta nye sjanser.

 

5

David Bowie

«Blackstar»

Columbia/Sony

Enda en gang går David Bowie helt nye veier. Uten å gjøre et febrilsk forsøk på å høres moderne ut, men med virkemidler som gjør «Blackstar» til enda et album som kan vise seg å være tidløst.

Ivrige Bowie-tilhengere vil være kjent med store deler av «Blackstar» allerede. Fire av låtene, flere av dem ganske lange, har allerede vært presentert som singelutgivelser, selv om noen av dem er spilt inn på nytt nå. Albumet begynner med den ti minutter lange tittellåten, i to deler. Først en avdeling der den messende, betryggende stemmen til Bowie ligger som eneste beroligende element over et hektisk komp. Vi stifter bekjentskap med det intense saksofonspillet til Donny McCaslin, som skal komme til å sette et sterkt preg på resten av albumet. Låten glir midtveis over i en mer smektende avdeling, med en nydelig melodi, riktignok veldig lik Jimmy Webbs «Do What You Gotta Do». Etter denne starten er det sannsynlig at vi kan vente oss det meste.

«Blackstar» er produsert av Tony Visconti, som har vært med Bowie på litt av hvert, til og fra gjennom hele karrieren, inkludert den ambisiøse Berlin-trilogien «Low», «Heroes» og «Lodger». Inspirasjon skal ha kommet fra Kendrick Lamars «To Pimp A Butterfly», med sitt grensesprengende, ofte jazzinspirerte lydbilde, orkestrert av Kamasi Washington. Bowie fant sitt eget jazzband på en liten klubb i New York, Donny McCaslin Quartet, som har fått relativt frie tøyler her. Ikke helt ulikt noe av det Kjetil Møster har gjort på flere norske innspillinger i senere tid. Det virker som jazzmusikken fortsatt har muligheter til å fornye en litt satt pop/rock-sjanger på andre måter enn at sangerne spiller inn den gamle amerikanske sangboka enda en gang.

LES OGSÅ: Her er årets 20 beste låter

Bowie har ikke vært fremmed for et jazzsamarbeid i ny og ne. Vi husker først og fremst Art Ensemble Of Chicagos Lester Bowies trompet på «Black Tie White Noise» – det mest undervurderte albumet til Bowie, og kanskje også det som kommer nærmest dette nye i følelse og påtrengende intensitet. Det var også her Bowie framførte Walker Brothers’ «Night Flights», som en anerkjennelse av påvirkningen fra Scott Walker. Som fortsetter her i enda større stil gjennom hele «Blackstar», med Bowie i en dyp, smektende crooner-stil som kunne vært så smektende som helst, hvis ikke musikken hadde gått sin helt egne veier bak ham.

«’Tis A Pity She Was A Whore» forsterker den påtrengende uroen som preger mange av sangene. Den kom ut i forfjor som en digital B-side på «Sue (Or In A Season Of Crime»), som også er med igjen her. «Sue ...» har allerede startet hans omvendt kronologiske hitkavalkade «Nothing Has Changed» fra 2014, og gjerne for meg. Det er en av Bowies mest fascinerende sanger, med en fortelling det er vanskelig å komme til bunns i, med sine mange mørke kroker. Den nye albumversjonen er fascinerende nok kortere enn singelversjonen. Den forlater storbandarrangementet til Maria Schneider for en mer skurrende rockversjon med forvrengte gitarer, men har fortsatt saksofonspill så det holder.

«Lazarus» kom ut som singel like før jul. En dvelende sang fra Broadway-oppsetningen av samme navn, basert på Bowies låter. Det er interessant å se versjonen som forestillingens Michael C. Hall framførte på TV forleden, den ble plutselig en helt streit poplåt, enda mer fengende, men uten Bowies egen dramatiske dybde.

Les flere musikkanmeldelser på Dagsavisen.nos musikkseksjon Nye Takter 

Mot slutten av albumet kommer endelig de tre låtene som er de eneste som er helt nye nå. De tre mest konforme også, de eneste gangene Bowie lager låter som kunne fungert som «vanlig» musikk på radio. «Girl Got Me» og «Dollar Days» det nærmeste han kommer gamle poplåter, men fortsatt uten å være direkte lettfattelig.

Tekstmessig er hele «Blackstar» vanskelig, fullt av mørke bilder, mange dystre referanser tid død og fortid, uten noen klare meldinger. Kanskje er det derfor den siste sangen heter «I Can’t Give Everything Away», med munnspill i introen, og enda mer forstyrrende saksofonspill før den endelige slutten kommer med noe så sjeldent i denne sammenhengen som en gitarsolo.

Med alle sine allerede kjente sanger er «Blackstar» en litt underlig måte å gi ut et album på, men det høres likevel ut som en helstøpt enhet, som et album som tar vare på formatets ukrenkelighet. Etter over 50 år viser David Bowie seg fortsatt som en spennende, nysgjerrig og ikke minst fortsatt gåtefull artist. Selvfølgelig vil det alltid være noen som er yngre og sprekere, noen som gjør konserter også, i alle fall mimer til noen få låter av og til. Men David Bowie viser seg likevel som gledelig relevant i 2016.

LES OGSÅ: David Bowie i lyd og bilder