Han fant opp norsk black metal da han startet Mayhem

Av: Bernt Erik Pedersen

Dette intervjuet ble først publisert i Dagsavisen i 2010. 

– Jeg startet disse greiene, det skal ingen ta fra meg. Og nå er jeg det eneste gjenlevende... nei, det eneste gjenværende medlemmet.

Mayhem-bassist Jørn Stubberud (41) er sint. I 1984 siden startet han bandet Mayhem sammen med kompisen Øystein Aarseth. Ni år senere ble Aarseth stukket ned og drept av Varg Vikernes. Nå har Varg Vikernes nettopp gitt ut ny plate, Håvard Rem har skrevet bok om norsk black metals historie, og på langfredag skal Mayhem spille for fans fra hele verden som toppnavn på Inferno-festivalen i Oslo.

Dagen før skal Rem lede debatt om ekstremmetal og presentere sin bok «Innfødte skrik: Norsk svartmetal». I registeret er Mayhem nevnt 58 ganger – flere enn noen andre band i boka. Men Rem har ikke snakket med Stubberud.

– Jeg blir forbannet på Rem. Hvordan kan han skrive en historisk bok uten å gå til kildene? sier Stubberud.

– Håvard Rem har sittet og synset om hvordan dette gikk til. Han føyer seg bare inn i rekken av journalister, forfattere, TV-stasjoner, magasiner, bøker, videoer – alle skal fortelle en historie de ikke har peiling på for å cashe inn penger. Når Rem skal ha foredrag på Inferno, har jeg lyst til å møte opp og stille ham noen ubehagelige spørsmål.

Stubberud er lei av dem han mener snylter på Mayhem og sprer usannheter om bandet.

– Først ville ingen ha noe med Mayhem å gjøre. De hånet oss, snakket nedsettende om oss, og den lille presseomtalen vi fikk, var utskjelling og latterliggjøring. Nå er det plutselig blitt hipt å like black metal. Da kommer snylterne, da kommer de som sprer løgner og desinformasjon, sukker Stubberud.

Saken fortsetter under bildet. 

Jørn Stubberud startet Mayhem sammen med kompisen Øystein Aarseth, som ble drept av Varg Vikernes nærmere ti år senere. Foto: Arne Ove Bergo  

Les også: Nå kan du se filmen om de norske black metal-drapene

Hjemme hos Mayhem

Mayhem regnes som grunnleggerne av norsk black metal, og er kanskje det mest innflytelsesrike bandet i norsk rocks historie. De har spilt i over 50 land og holdt det gående i 25 år, tross en blodig og kaotisk historie.

I dag er det Stubberud som driver bedriften Mayhem. Han tar imot Dagsavisen på hytta i Ski, kommunen der han er vokst opp, der han startet bandet som ble livet hans, og der han fortsatt bor. Ved peisen henger en totenschlager-kølle som er gjenkjennelig fra gamle bandbilder av Mayhem («Øystein og jeg kjøpte den på Interrail. Vi dro den tunge greia rundt halve Europa. Gjett om vi angret!»). Ved siden av henger en fransk gullplate for bandets siste album «Ordo Et Chao» (2007). I hjørnet henger en T-skjorte fra Mayhems Sør-Amerika-turne i 2008 sammen med en suvenirhatt fra Mexico. I hylla står bøker som «Norsk rocks historie» og «Lords Of Chaos», den omstridte boka fra 1998 om Mayhem, Vikernes, kirkebranner og død. Stubberud setter seg tilbake i en gammel lenestol og begynner å fortelle om 25 år med død og kaos: Mayhem.

– Det er på tide å «set the record straight», sier han.

Historien om Mayhem og norsk black metal kan begynne en sommerdag i 1984. Jørn Stubberud fra Langhus i Ski kommune var 16 år og spilte i punkband sammen med blant andre klassekameraten Ketil Manheim. Han hadde avtalt å prøvespille for et band med folk fra en annen skole, og den som skulle følge ham til prøvespilling i bandet, var 16-åringen Øystein Aarseth, også fra Ski.

– Vi møttes for første gang, på Ski stasjon. Vi gikk fire-fem kilometer sammen, og i løpet av turen ble jeg overrasket over at jeg ikke var den eneste i Ski som var interessert i ekstrem musikk. Så vi fant ut at vi skulle starte band sammen.

Aarseth hadde allerede klart et bandnavn: Mayhem. Hjemme på gutterommet tegnet Stubberud en logo på et laken, MAYHEM med gotiske bokstaver og opp-ned-kors på endene av hver M.

Saken fortsetter under bildet. 

Slik så Mayhem ut i sin spede start. Foto: Arne Ove Bergo

Senere kom vokalist Svein Erik «Maniac» Kristensen med i bandet, og da de lagde sin første plate i 1987, EP-en «Deathcrush», fikk Stubberud en kamerat til å rentegne logoen – Stubberud viser oss originalutkastet, tegnet med tusj på et gulnet, innrammet ark. Lakenet har Stubberud donert til Rockheim, sammen med interiør fra Mayhems første øvingslokale – det skal gjenskapes på rockmuseum.

«Deathcrush» regnes som regnes Norges første black metal-utgivelse, den introduserte en sound og en estetikk som siden har spredt seg over hele verden. Den originale Mayhem-logoen som henger på hytteveggen hos Stubberud er nå å se på T-skjorter fra Hammerfest til Johannesburg.

Les også: Norsk black metal har fått noen flere menneskelige ansikter

Tok sitt eget liv

I 1988 forlot Kristiansen og Manheim bandet igjen i 1988, inn kom svenske Per Yngve Ohlin – scenenavn Dead. Med ham som vokalist ble bandets sceneopptredener stadig mer ekstreme, med bruken av grisehoder og andre blodige effekter, og en frontfigur som skar seg opp på scenen. I 1991 bodde og øvde tre av Mayhem-medlemmene i et hus i Ski. Det var her døden rammet Mayhem for første gang.

– 8. april 1991 skyter vokalisten vår seg, og... så...

Stubberud blir stille i noen sekunder. Ohlin hadde blåst ut hjernen med en hagle, Aarseth fant ham på rommet sitt i Mayhem-huset.

– Jeg ble helt paralysert av sorg. Jeg trengte tid til å bearbeide sorgen, men Øystein ville gå i studio for å spille inn plata vi hadde jobbet med i fire år. Det meste av musikken var klar, tekstene var skrevet – men jeg orket ikke være med. Jeg sa bare, «OK, kjør på Øystein». Det var da det gikk galt, konstaterer Stubberud.

Da Stubberud trakk seg ut av Mayhem, fikk Aarseth inn en erstatter som skulle spille bass: Varg Vikernes, som Aarseth allerede hadde gitt ut et album med på plateselskapet han hadde startet, Deathlike Silence Productions. Våren 1993 fullførte de innspillingene av Mayhems første fullengde-album, «De Mysteriis Dom Sathanas», sammen med den nye vokalisten Attila Csihar. Det har vært skoledannende for tusenvis av band verden over, er blitt stående som en av norsk rocks viktigste utgivelser. Stubberud spiller ikke på platen.

– Med den nye bassisten... Når det var noen Øystein ikke likte, sendte han ut dødstrusler. I hytt og vær. Gjerne til folk han ikke hadde møtt engang. Og når han først traff dem, kunne de bli kjempevenner. Det var bare tomme ord, det lå ikkeno‘ i det, men til slutt nådde dødstruslene feil mann.

– Den sommeren var jeg tilbake i Mayhem igjen – det var hele tida meningen at Vikernes bare skulle være studiobassist, Vikernes hadde sitt eget band Burzum. Øystein og jeg var i gang med å planlegge tiårsjubileet for Mayhem for sommeren 1994. Og så: Blam. Drept, konstaterer Stubberud.

Les også: Kiss i Spektrum var flaue greier

Drept av Vikernes

Natt til 10. august 1993 kjørte Varg Vikernes fra Bergen til Oslo sammen med en annen ung mann fra black metal-miljøet. Vikernes kom til Aarseths leilighet på Tøyen i morgentimene, for å konfrontere Aarseth med dødstruslene, ifølge Vikernes selv.

Det endte med at Vikernes knivstakk Aarseth til døde i oppgangen utenfor leiligheten. En rekke av knivstikkene var i ryggen. Aarseth var ubevæpnet og kun ikledd undertøy. Da Stubberud hørte om drapet, begynte han å frykte for sitt eget liv.

– Det gikk flere teorier om hvem som sto bak drapet – noen sa at det var noen svenske metalgærninger som skulle ta hele Mayhem. Det gjorde at jeg sov dårlig om natta selv. Jeg lånte en avsagd hagle jeg hadde på nattbordet den første uka eller så. Øystein var jo en av mine beste venner, om noen var ute etter ham kunne de vært ute etter meg og, sier Stubberud.

– I begravelsen til Øystein, 10. august 1993, møtte jeg Hellhammer igjen (Jan Axel Blomberg, trommis i Mayhem fra 1988). Vi ble enige der og da om å drive bandet videre, til ære for våre to døde kamerater Øystein og Pelle. Vi ville sørge for at de skulle bli husket for alltid.

Saken fortsetter under bildet. 

Slik så Mayhem ut i 2004. F.v. Jan Axel «Hellhammer» Blomberg og Sven Erik «Maniac» Kristiansen. Sistnevnte kom med i bandet etter drapene. Foto: Mimsy Møller 

Les også: At sangtekster også kan være dypsindig teater er herved bevist.

Burzum er tilbake

En uke etter begravelsen ble Vikernes arrestert for drapet.

– Da jeg fikk vite at det var Vikernes som hadde drept ham, følte ikke jeg meg truet lenger. Det var et sjokk, men også avklarende, sier Stubberud.

– At Vikernes og Øystein hadde et problem, hadde ikke jeg noe med meg å gjøre. Det som skjedde mellom dem var utenfor min kontroll. For å gå videre, må jeg sette det i det perspektivet. Jeg må sette det utenfor meg selv for å få bearbeidet det. Jeg har ikke noen personlige vonde følelser for Varg Vikernes. Jeg har... jeg vet ikke om tilgitt er det rette ordet, men jeg kan leve med det, sier Stubberud.

I fjor slapp Vikernes ut etter endt soning – han fikk lovens strengeste straff, for drapet på Aarseth og tre tilfeller av kirkebranner. I vinter ga han ut albumet «Belus», under artistnavnet sitt Burzum. Stubberud har ikke hørt det nye Burzum-albumet – «jeg kjøper bare to-tre plater i året», men han kjenner noen av de tidligere Burzum-platene, og selv om de begge spiller black metal, deler han ikke Vikernes‘ ideologiske og filosofiske standpunkter.

– Jeg tror ikke på Gud eller Satan eller noen ting. Jeg tror ikke på de gamle norrøne gudene heller. Jeg tror på vitenskapen. Jeg skjønner at folk har behov for å leve i en fantasiverden, hvis de har en døll jobb fra ni til fire hver dag. Mange som digger musikken vår er opptatt av sånt. Jeg er motsatt. Jeg leser mer leksikon enn romaner. Og når noen skriver noe feil om Mayhem, da blir jeg forbanna! erklærer Stubberud.

Les også anmeldelsen av SunnO))): Sønner av Norge

Sightseeing

Mordet i Mayhem og hendelsene i det norske black metal-miljøet tidlig på 1990-tallet er gått inn i rockhistorien som halvt mytiske kapitler. Det har vært med på å heve norsk black metal fra en nasjonal kuriositet til en internasjonal industri. Ett av utslagene er at Inferno-festivalen de tre siste årene har arrangert black metal-omvisninger, der fans og bransjefolk fraktes Oslo rundt i buss for å se på viktige steder i black metal-historien: For eksempel huset i Ski der Mayhem-vokalisten tok livet sitt, og bygården på Tøyen der Vikernes drepte Aarseth. Det gjorde Stubberud rasende:

– Da jeg hørte om det, ringte jeg Inferno-festivalen og skjelte dem ut. Jeg sa at hvis denne bussturen nærmet seg huset mitt, ville de se i pipa på en gunner. Jeg ville nekte dem å bruke navnet Mayhem i forbindelse med turen, og da ville det ikke bli særlig mange stoppesteder igjen.

Black metal-busstur ble det likevel, og Stubberud har kommet over irritasjonen over metalturismen nok til å stille på festivalen igjen i år – sist de var headliner på Inferno, var i 2003.

– Nå som katta er ute av sekken, får de vel bare holde på. Når de har sunket så dypt at de driver Hollywood-sightseeing på norsk black metal, får jeg heller le av det, sier Stubberud.

Les også: Ny bok om norsk black metals historie

Fra Egypt til metalfestival

Når Mayhem går på scenen på Inferno-festivalen fredag kveld, er det foran et publikum av folk fra bl.a. India, De Arabiske Emirater, Canada, Latvia, Hellas, Polen, Italia, Egypt, Japan og en rekke andre land. Hva er grunnen til at det Stubberud var med på å starte i 1984 nå er populært over hele verden?

– Fordi vi bygget dette opp fra bånn av. Vi begynte med kassetter og kopimaskin. Det er ingen store corporations som står bak. Det er musikerne selv som står bak. Og når folk etter hvert har koblet seg på black metal, har de kommet inn i noe som er ekte.

I dag er det han som driver Mayhem, og som en black metal-Lemmy nekter han innbitt å gi opp livsverket sitt, til tross for noen svært turbulente år.

– Vi har aldri vært mer populære enn i dag, fastslår Stubberud – som senere i år skal turnere med Mayhem i Øst-Europa, Sør-Amerika, USA, blant annet.

– De originale rockbanda – Stones, Motorhead, Lynyrd Skynyrd, Ozzy Osbourne – ingen har gitt seg. Mayhem har aldri gitt seg og vi kommer aldri til å gi oss. Jeg avskyr avskjedsturneer, for jeg vet det aldri er sant. Det er bare noe band sier for å lure penger ut av fansen. Lemmy står på scenen i en alder av 65 – jeg ser ingen grunn til at jeg ikke skal kunne gjøre det, fastslår Jørn Stubberud.