Kiss i Spektrum.

Kiss er flaue greier

Hadde jeg som åtteåring visst at det fantes en jobb der du fikk betalt for å se Kiss, hadde jeg trodd det var ljug.

 

2

Kiss

Konsert

Oslo Spektrum

Publikum: ca. 8.000

 

Kiss var en gang verdens største band og de lever fortsatt godt på ryktene fra den gang da. De spiller sågar låtene fra 70-tallet. Søndag var bandet I Oslo. Det vil si, noen av dem i hvert fall. For det er ikke Kiss som står på scenen. Det er den onde tvillingbroren som er på turné. Han som tar den siste sjokoladebiten og nekter for det. Han som krever all arv fra foreldrene våre. Han som spenner bein på deg og gjemmer seg bak mammas skjørter. Han som blir tatt i løgn og nekter for det enda han vet spillet er tapt. Ja, han ja. Kiss og fansen er i en slags fornektelse. For Kiss anno 2017 er flaue greier. Allerede fra åpningen «Deuce» var det noe spakt og reservert over det hele. Kiss var passive og publikum avmålt. Paul Stanley var rusten og Gene Simmons seig og treg, mens lyden buldret fra vegg til vegg.

Les også: Grein seg til Kiss-plater

Kiss er piss

Fortell en religiøs kar at Gud ikke finnes og det blir leven. Forklar en Listhaug-fan at også innvandrere er folk, og nachspielet er over. Si til en Kiss-fan at Kiss er piss og det blir full fyr i teltet. Sånn er det litt enda. Hadde jeg som åtteåring visst at det fantes en jobb der du fikk betalt for å se Kiss, hadde jeg trodd det var ljug. Ja da, jeg var Kiss-fan som alle andre 45-åringer. Jeg hadde Kiss-kort, plakatene, t-skjorta og platene. Jeg drømte meg bort til «Alive II» og så for meg hvor vilt det var med flammer og blod, rock og fest. Allsang og mayhem. Jeg kunne ikke vente med å se Kiss live. Det fikk jeg i 1983. Også da var jeg litt skuffet over at myten ikke helt matchet virkeligheten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Kiss i Oslo Spektrum.

Coverband

I dag er en Kiss-konsert en familieaktivitet. Fedre har med barn på skuldrene sine og hele familier var i Spektrum sminket som Kiss. Dog er det ikke mye igjen av bandet som hisset på seg kristne og konservative på 70-tallet. Bokstavelig talt. Paul og Gene står jo der, men det blir litt coverband da Tommy Thayer gjør «Shock Me», med fyrverkeri fra gitaren og greier, og Eric Singer tar seg av «Black Diamond».

Det sier noe om Kiss at det ikke var særlig kø i boden for merchandise. Tommy og Eric har signerte greier der og det bekrefter vel bare at det er Gene og Paul folk betaler VIP-pakker for (der fansen får møte bandet og to autografer). For de selger ingen signerte greier med de to grunnleggerne av bandet. 500,-  for signert trommeskinn er ikke veldig mye. Hadde det vært Peter Criss hadde jeg kjøpt, han var min store helt da jeg var sånn åtte til tolv. Men Eric Singer sin autograf? Nei, det blir rett og slett lit corny. Det hjelper heller ikke at Tommy Thayer er helt uten karisma, eller «Charisma», som Kiss jo burde spilt.

Følg Nye Takter på Facebook her

Kiss i Oslo Spektrum.

Frontmann

Det er også trist at en av historiens aller beste frontmenn er så rusten i stemmen og såpass trang i skjæret som det Paul Stanley var i Spektrum. Mon tro om han også vet det selv? Jada, de er gamle, men da får de heller innse det og legge inn årene. Også jeg som trodde det bare var Britney som sminket sixpack. Paul da!? Kiss gjorde hva de kunne, som ikke koster penger, for å piske opp stemningen i Spektrum. Men dette var Kiss på sparebluss. Alt for å tyne en krone ekstra ut av fansen. Høydepunktet var i grunn da Paul sang en versjon av «Shandi», mens Gene ordnet opp i noe krøll med vaiere etter å ha vært opp under taket og spyttet blod. Tenk det. En sang, en kar, ingen koreografi. Ingen videoskjerm og ingen plan. Det var høydepunktet. Kiss gjorde kun det de måtte i Spektrum, og knapt det. Og de gikk for de billige poengene med «I Was Made For Lovin' You» (en låt Gene sverget på aldri å spille live) og «Detroit Rock City» som ekstranummer.

Les også: Kiss - nå enda verre enn før

Kiss i Oslo Spektrum.

Spinal Tap

Som musikere er særlig Eric Singer men også Tommy Thayer bedre enn sine forgjengere, men en konsert er ikke kun teknikk. En konsert er her og nå. Det er innlevelse og det er samhandling med publikum. Ace klarte aldri å spille det samme to ganger, mens trommis Peter for det meste sendte bandet ut i galopp og trav om hverandre. Men det var sjarmen. Etter at Peter sluttet første gang sang Paul Stanley «Black Diamond». I dag er det Tommy ved mikken på «Shock Me», mens Eric synger Peters «Black Diamond». Begge deler ble egentlig litt rart. Videobildene fra den gang da under «Flaming Youth» illustrerte egentlig bare det hele. Vi savner Kiss. Det er litt gravrøveri over det hele. Når så anretningen som skulle frakte Paul ut i salen under «Psycho Circus» streiket, var i grunn hele følelsen av Spinal Tap fullbyrdet. Turneen som pågår nå har en scenografi som rett og slett ser billig ut. Flammer på storskjerm (som var da veldig så liten), eksplosjoner som er mikket opp og scenografi som streiker, gir i sum Kiss i 2017. Men jeg tror ikke Kiss bryr seg. Derfor er det nesten litt trist at det fortsatt er fans som gir alt, og ikke minst kjøper alt – for egne penger.  

Nei, Kiss i Spektrum var rett og slett flaut. Det er godt ikke en 8-årig Espen visste det i 1980 gitt.