Blakk metal

Sakprosa

«Dødsarkiv. Mayhem 1984-1994»

Jørn Stubberud/Svein Strømmen/Christian Belgaux

Aschehoug

Det store svarte hullet i historien om norsk black metal er mordet på Øystein Aarseth, gitarist og ideolog i Mayhem, trolig norgeshistoriens mest innflytelsesrike band gjennom tidene. Aarseth ble stukket ned og drept i sitt hjem av Mayhem-medlem Varg Vikernes, og få andre norske kriminalsaker har fått like mye omtale internasjonalt. Men i norske bøker om black metal blir det merkelig taust når det kommer til dette punktet. Når Mayhem-grunnlegger Jørn Stubberud gir ut sin bok om bandet, opplyser han allerede i forordet at han ikke er «hypp på» å fortelle «flere details om de kjipeste tingene». Ikke noe enkelt utgangspunkt for musikkjournalist Svein Strømmen, som her er ghostwriter på en historie med mange spøkelser, og gjør en hederlig jobb. Strømmen har tidligere skrevet grundig og opplysende om Mayhem- og black metal-historien i bl.a. ENO og Natt & Dag. Han har fått tilgang til Stubberuds mange bilder og gode historier, og gjort dem tilgjengelig mellom disse to permene.

Det er historier vi til dels har vært gjennom mange ganger før, i bøker, magasiner, artikler og intervjuer ute og hjemme: Om hvordan Aarseth og Stubberud møttes som to metal-outsidere i en av Oslos utkantkommuner; om hvordan blakke tenåringer knyttet internasjonale kontakter gjennom brevpost, kassetter og interrail; og om hvordan mørket innhentet dem på ekte, mens Mayhems musikk spredte seg verden over, og dannet en helt ny sjanger, som nå er stuerein nok til at Erna Solberg kan sitte på «Lindmo» og skryte av norsk black metal som eksportartikkel. Det er så kjent og kjært at det nærmer seg nasjonalmytene norsk black metal opprinnelig ville knuse. Likevel kommer det noe nytt ut av å fortelle historiene enda en gang, med Stubberuds egne ord, formidlet av Strømmen. Tonen i fortellingene klinger riktigere her, enn i Harald Fossbergs bok fra tidligere i år («Nyanser av svart: Historien om norsk black metal»), der Stubberud gikk over noe av samme territoriet. Stubberud forteller med snert, svart humor, selvironi og sans for det spektakulære. Redigeringen er ikke like bra, det halter litt i kronologien noen steder, der personer kommer inn før de senere blir introdusert, eller poenger blir gjentatt. Men Stubberuds fortellinger minner oss om at Mayhem kom fra hillbilly-land: Her er det skytevåpen, ulovlig dum dum-ammunisjon fra Sverige, en onkel med en kasse gulløl, fyllekjøring med snøskuter – alt dette er også norsk kultur, Mayhem bare ga det et annet uttrykk.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Den store beholdningen her er likevel bildene. Fotograf Christian Belgaux (Natt & Dag, Morgenbladet m.m.) er fotoredaktør, og bildene er valgt ut, redigert og presentert på en måte som løfter stoffet. Rundt 150 av bokas 250 sider er fotomateriale, fra Stubberuds fotoalbumer og fra forskjellige private samlinger: Hjemmebilder av Mayhem-aktørene tatt med engangskamera, rundt frokostbord, i kjellerstuer, på byggefelt, utenfor Selvaag-blokker. Scenebilder fra tidlige konserter på fritidsklubber og obskure forsamlingslokaler. Amatørmessige bandbilder der de fire guttene i bandet, så vidt passert tenårene, poserer i kjellerstua med furupanel, en like viktig bestanddel av norsk black metal som mystiske granskoger. På forsøkene med fargebilder virker teaterblodet ikke særlig skummelt. Mayhem fremstår mye tøffere i svart-hvitt. Det er med de virkelig spøkelsesaktige svart-hvitt-bildene til daværende Rock Furore-reporter Øystein Ihlen, at Mayhem antar form av noe annet enn teite metal-tenåringer.

Boka slutter idet Vikernes dreper Aarseth, Stubberud forteller kort og nærmest pliktmessig om sorg, og hvordan bandet raskt gjenoppsto. Mayhem spiller fortsatt verden over, den definitive historien om norsk black metal er enda ikke skrevet og blir det kanskje aldri. Men fotografiene her forteller en egen historie. Det er noe helt spesielt med bildene av Pelle «Dead» Ohlin, Mayhem-vokalist og en av skandinavisk rocks mest tragiske skjebner, som tok selvmord i en alder av 22, i huset der flere i Mayhem bodde. Her får han både smile og skule til kamera, i sjeldne bilder. Det er også noe fint med å se Øystein Aarseth, en av norsk rocks mest mytologiserte skikkelser, som en keitete smilende tenåring. Med denne boka får norsk black metal noen flere menneskelige ansikter.