Kultur

Maurstads intense gamle Peer Gynt

«Dette her er en ytterst filtret affære», sier Peer Gynt til Knappestøperen. Sagt på Det Norske Teatrets scene denne høsten er ikke påstanden nødvendigvis dikt og forbannet løgn.

Bilde 1 av 3

5

TEATER

«Peer Gynt»

Av Henrik Ibsen

Regi: Erik Ulfsby

Med: Toralv Maurstad, Svein Tindberg, Ingrid Jørgensen Dragland, Sarah Khorami, Jan Grønli, m.fl.

Det Norske Teatret

Toralv Maurstad fyller i sitt 92. år skoene til Peer Gynt som om han knapt har gjort annet. Den gamle Peer er som Maurstad i alle sine Gyntske faser klarsynt og munnrapp, og jaggu slipper det ikke ut et gutteaktig «faen også» mens han uten å finne kjernen skreller av løklagene i stykkets åpningssekvens. Ingen har som Maurstad definert rollefigurens speilbilde av det norske. Han som er seg selv nok. Men hva vil det si å «være seg selv nok»? Peer Gynt stiller selv spørsmålet i Erik Ulfsbys oppsetning. Han står i en korsvei ved enden av livet, men selv i møte med Knappestøperen ber han om fornyet frist. De i dramaet korte møtene med sendebudet fra den ene eller den andre siden av dødsriket utgjør essensen i denne versjonen. Knappestøperen tvinger Peer Gynt til en erkjennelse, ellers går han i støpeskjeen som skrap, en hempeløs knapp.

###

Toralv Maurstad som Peer Gynt. Foto: Stig Håvard Dirdal

Les også: Dette kan du glede deg til på Oslos teaterscener i høst

Erik Ulfsby har satt opp «Peer Gynt» før, og har brakt med seg noen av de samme folkene som han blant annet hadde i kulissene på Gålå i 2014, som Arne Nøst (scenografi) og Belinda Braza (koreografi). Han og teateret legger dessuten ikke skjul på at en sterk inspirasjonskilde til årets oppsetning er teatersjef Hans Jacob Nilsens revolusjonerende oppsetning i 1948, da Ibsens etterkommere for første gang ga tillatelse til Ibsen på nynorsk og «Peer Gynt» ble satt opp på Det Norske Teatret som motsatsen til et nasjonalromantisk epos. Arne Nøsts lekre scenografi bygger på de samme ideene som Nilsen etter datidens standard iverksatte. De bades i lysdesigner Torkel Skjærvens farger og bilder som nå projiseres på scenen og på figurer, som gjør at scenens hovedrekvisitt, en buet og foranderlig bro, kan være så vel norske fjell som havarerende skip som afrikansk ørken. Og Solveig kan i noen sekunder stå med fargesterk bunad i rødt, hvitt og blått før hun ved et digitalt trylleslag blir uskyldshvit. Musikken (Mitja Vrhovnik Smrekar) har samme funksjon og dyrker versjonens dystre melodrama. Bare tidvis trer Griegs univers fram, strippet og uten smektende og blånende tonetinder.

Les også anmeldelsen av The Phantom Of The Opera: Et monumentalt sceneløft

Det har gått sport i å skrive «Peer Gynt» inn i vår tid. Ulfsbys «Peer Gynt» er også aktuell, men ikke i «talkshow»-forstand. Den Peer vi møter her konfronteres med evigaktuelle temaer som empati, samvittighet og medmenneskelighet satt opp mot hans livslange svireønske om å være bedre enn alle andre. Det er heller ikke noe nasjonalromantisk skjær over forestillingen. Bildene fra den norske fjellheimen er innhyllet i tåke og ugjestmildt regn, lyset kjemper mot mørket i naturkreftene, varmen i Sahara er kvelende. Utdragene som den gamle Peer sammen med Knappestøperen ser i «revy», er fra hans mindre hederlige øyeblikk. Inkludert Maurstad selv og Peer som liten gutt, er det ni Peer Gynt’er på scenen. Her er nøkkelscener side om side med lite spilte episoder som prioriteres på bekostning av andre. Alle blir de en del av en ny helhet som nettopp handler om de moralske foreleggene bak erkjennelsen av Peer Gynt. Som når han hiver skipskokken i det frådende havet, eller gutten kapper av seg fingeren.

Bukkerittet med Mor Åse.

Bukkerittet med Pål Christian Eggen som Peer, Ingrid Jørgensen Dragland som Mor Åse, Toralv Maurstad bak. Foto: Stig Håvard Dirdal

Det blir alltid ledd av Peer Gynt, et «drukkent svin», drømmeren, svikeren, trollet, den stormannsgale svermeren. Men denne gangen er latteren råere når den treffer, som når han drivende full av alkohol og slavepenger i Marokko erklærer at han skal bli keiser og danne sitt Gyntiania. I slike episoder kommer Toralv Maurstads gamle Gynt sine unge jeg fint i møte, som om han vil gjøre om på all urett han og «de» har gjort, som om et levd liv ser klarere de feilene han gjorde ved tidligere holdeplasser. Det er ikke bare av den grunn at Ulfsbys oppsetning støtter en tolkning som går ut på at Knappestøperen i realiteten er bildet på Gynt som møter seg selv som barn, han som leker med støpeskjeen.

Les også: Mørkt drama, lyse rom

Maurstad har knapt vært større enn når han bitte liten kommer inn i første scene bakerst på scenen, søkende ut fra randsonen og mørket mot den symbolladede broen. Gjennomgående er han til stede på scenen, opp og ned trapper, over gulvet, i boksekamp med Knappestøperen som en Arne Næss i fjellheimen. Men også tilstede med uslåelig intensitet, hvor replikkene kommer som oppfiskede tanker fra den understrømmen stykket tar utgangspunkt i. Det hele i en lysmettet scenografi som minner om en rustikk versjon av Robert Wilsons. Den tilsvarende sluttscenen er rent ut nydelig, og snører sammen alle flokene som særlig før pause er ved å ta livet av det hele, som knuter som krever mer tålmodighet enn det Ulfsby kan tillate i løpet av en drøy time. For den som ikke kjenner stykkets irrganger, fabelmettet og episodisk som det er i utgangspunktet, er dette en «Peer Gynt» som gir lite i tradisjonell, fortellende forstand. Ulfsbys «klipp og lim inn»-versjon er en lek for dem som kjenner stykket fra før. I den konteksten er noen av scenene svært sterke, mens andre overraskende nok sprekker. Men som antydet, i løpet av andre akt strammer Ulfsby med Maurstads tilstedeværelse det hele sammen, og Ibsens ord kommer igjen til sin rett: «Hvor utgangspunktet er galest, blir titt resultatet originalest».

Les også: Et skalkeskjul av larm og vrede