Et monumentalt sceneløft

5

MUSIKAL

«The Phantom Of The Opera»

Av Andrew Lloyd Webber

Regi: Stephen Barlow

Musikalsk ansvarlig: Atle Halstensen

Med: Espen Grjotheim , Mira Ormala, Carl Lindquist, Solveig Kringlebotn, Markus Bjørlykke, Hans Marius Hoff Mittet, m.fl.

Folketeatret

Det spares ikke på noe når en av teaterverdenens fremste kjærlighetshistorier er neste tittel ut i Scenekvelders satsning på musikalenes A-listede «superstjerner». Ikke bare er «The Phantom Of The Opera» Andrew Lloyd Webbers kanskje største bragd, den er også en utfordrende hybrid av en oppsetning der et operahus og dets personligheter danner rammen rundt et farlig og intrikat trekantdrama. Her mikses et utall musikalske impulser med teaterhistoriske anakronismer, alt med utgangspunkt i en solid porsjon mystikk ispedd kjærlighetens spenninger der sjalusi, bitterhet, utenforskap, farlig forførelse og erotisk tiltrekning danner rødglødende bånd. Når vi endelig får oppleve dette musikal-ikonet i Norge skjer det med et vulkansk overskudd, men samtidig går det en grense der effekter og tablåer kan overskygge spillet, og hvor en litt operastatisk regi mellom alt det blendende får scenene til å stivne. Men for all del, de få gangene det skjer stivner de i uslåelig vakre «bilder».

Les også: Dette kan du glede deg til på Oslos teaterscener i høst

Webbers utgangspunkt var Gaston Lerouxs roman «Le Fantôme de l’Opéra» fra 1910, rettere sagt en tidligere versjon av historien som Leroux bygget over mange av datidens idealer, som fascinasjonen for den gotiske fortellingen som blant andre Edgar Allen Poe hadde gått i bresjen for. Leroux leker med skrekklitteraturen i fortellingen om Operafantomet som hjemsøker Paris’ store Opera Garnier og terroriserer eiere og stab i kjærlighetens navn. Satt i et retrospektiv plukker sceneversjonen opp tråden idet Operaen får nye eiere og primadonnaen Carlotta Giudicelli (Solveig Kringlebotn) utsettes for en nestenulykke, tramper ut og skylden legges på det mytiske Operafantomet. Rollen hennes overtas av ballettdanseren Christine Daaé (Mira Ormala), et ungt talent som har lært seg å synge gjennom det hun tror er farens sendebud, en «musikkens engel» hun aldri har sett.

Foto: Scenekvelder/Fredrik Arff

Les også: Et latterlig kulturprosjekt

Premieren blir en suksess, og overværes av blant andre Daaés barndomskjæreste, vicomte Raoul de Chagny (Carl Lindquist). Når Raoul ber henne med ut lokkes hun ned i operaens dype kjellere av «engelen», Operafantomet, og her starter dragkampen om Christine Daaé mellom de to rivalene som begge elsker henne. Operafantomet, en vansiret, uberegnelig skikkelse med et ødelagt sinn og en vond historie bak masken, tar alle midler i bruk for å presse eiere og de andre kunstnerne til å tilpasse stykker og roller slik at hans utkårede kan skinne sterkest mulig. Eierne tar ikke Operafantomets advarsler på alvor, og kjærligheten mellom Raoul og Christine vokser. Operafantomets sjalusi blir fatal. Enkelte publikummere i salen advares herved mot å se opp…

Nedstigningsscenen til Operafantomets kjeller, med tittelsangen og den inderlige «Nattens musikk», tilhører musikalverdenens mest slitesterke øyeblikk. Ikke minst på grunn av disse sangene er «The Phantom Of The Opera» et ektefødt vidunderbarn av 80-tallet, en mastodont av en kjærlighetsdrøm der mektige orgeltoner utgjør skulderputene på en medrivende musikalsk drakt sydd sammen av kitsch, Wagner, svulstige ballader og pop snøret inn i disco-ornamenter. Det er kanskje urettferdig å nevne i sammenhengen, men det sier mye om tidsånden i musikken at tekstoppdraget til musikalen opprinnelig var påtenkt Jim Steinman, særlig kjent for samarbeidet med Meat Loaf, men han takket nei fordi han hadde forpliktet seg til Bonnie Tyler. Webber ga i stedet jobben til Charles Hart.

Les også: Ikke helt overveldende

Ensemblet er spisset med Solveig Kringlebotn i herlig primadonnadriv i rollen som Carlotta, mens trekløveret i front blir en nordisk kraftsatsing med «vår» Espen Grjotheim som Operafantomet. Han aksler den krevende og bærende rollen såvel vokalmessig som i temperament. Finske Mira Ormala spiller Christine og danske Carl Lindquist er Raoul. Alle tre løfter scenene med tilstedeværelse og stemmeprakt, godt hjulpet av et solid øvrig ensemble med blant andre Jannike Kruse, Carlotte Brænna, Marius Hoff Mittet og Arvid Larsen i fremste rekke. Særlig imponerer Ormala i de litt roligere sangene, som på taket og i sorg over sin far, selv om enkelte strofer hos henne som hos Lindquist blir en smule gebrokne. Noe (ufrivillig?) smitter dette også de norske sangerne i sjangermessig krevende sanger. At en gjentagende spøk i stykket er irettesettelsen av solisten Pangis (Markus Bjørlykke) dårlige evne til uttale, blir i sammenhengen ganske så parodisk når Atle Halstensens gode norske oversettelse innimellom forsvinner også i virkeligheten.

Mira Ormala og Espen Grjotheim. Foto: Fredrik Arff

Den såkalte «non-replica»-oppsetningen i Oslo åpner for en fri produksjon som i kostymer, scenografi og dramaturgi og avvikling kan avvike fra originalen. I motsetning til mange kostnadsbesparende non replica-produksjoner av «The Phantom Of The Opera», har Scenekvelder valgt å gjøre det motsatte. Høstens musikal er utvilsomt den mest ambisiøse produksjonen de har gjort, både regnet i volum og i kunstneriske ressurser. Her er et stort ensemble, dansere, kor, fullt orkester, gjennomgående fantastiske kostymer og en scenografi med voldsomme sceniske løsninger som innimellom tar pusten fra deg. Og ikke minst en koreografisk håndspåleggelse (Ewan Jones) over også de store scenene som skaper en helt særegen og sømløs flyt.

Les også: Takk skal du ha, Jacobsen

Tittelkuttet er musikalens ryggrad, et stykke musikk som oser mørkladen kandelaberdekadanse, og regissør Stephen Barlow dyrker på alle vis mørket i denne norske oppsetningen. Han er først og fremst operaregissør, og det er tydelig at han kjenner stykkets «subsjanger» og Paris-Operaens mytologiske understrømmer. Det samme gjør scenograf Andrew Riley, og hans fantastisk overdådige kulisser tilfører en tyngde som byr opp til blendende kontraster både gjennom musikken, operaoppsetningene i oppsetningen og i nøkkelscener som maskeballet, som åpner annen akt og blir et visuelt overdådig høydepunkt i forestillingen. Her er det ikke spart på noe verken hva gjelder ensemble, kostymer eller kulisser, som med kaskader av glitter står i sterk motsetning til Operafantomets dunkle og hemmelige baktrapp, de mørke underjordiske hvelvene med orgelet og den kveldsdraperte takkuppelen som fører tankene lukt til Paris-Operaen der hele historien utfolder seg med sangere og dansere som viser at norsk scenekunst er i verdensklasse. På det viset blir Oslo-oppsetningen av «The Phantom Of The Opera» forførerisk og magisk til bristepunktet.