Et skalkeskjul av larm og vrede

Når Det Norske Teatret gjenoppliver Macbeth denne helgen, er det for å fortelle oss at livet bestandig har vært meningsløst?

 

Skal du legge merke til én monolog på det Det Norske Teatret denne høsten, må det være Macbeths «I morgen, i morgen og i morgen». I århundre etter århundre har kunstnere brukt den for å lodde sin samtid:

I morgon, og i morgon, og i morgon, kryp slik med småe steg frå dag til dag, til siste staving i vår livsens bok. Og kvar ein gårsdag har lyst veg for narren til død og støv. Brenn ut, du korte lys! Ein skugge er vårt liv, ein ussel gjøglar, som spradar, ynkar seg, si stund på scenen, og ikkje høyrest meir. Det er ei segn, fortald av dåren, full av larm og vreide, heilt tømd for meining.

De udødelige, livsmørke ordene er å høre på Det Norske Teatret fra lørdag 1. september, og er en av de aller mest siterte monologene til Shakespeare etter «Å være eller ikke være» fra Hamlet. Monologen tilhører den skotske kongen Macbeth, og ordene har reist gjennom den vestlige kulturhistorien med like stor relevans som da den skotske kongen sa det i 1606. Hva er det med akkurat denne monologen som har festet seg i kulturhistorien århundre etter århundre?

Maktens fattidom

I korte trekk er monologen et resultat av dette: Macbeth får høre fra tre hekser at han har mulighet for å bli konge. Med hjelp fra sin kone Lady Macbeth dreper han den regjerende kongen Duncan, og i etterkant er Macbeth livredd for at noen skal velte han av tronen. Hans paranoia koster den kongelige arverekken mye blått blod. Samtidig er mordet på kong Duncan for mye for Lady Macbeth å bære, og skyldfølelsen driver henne til vanvidd. Til slutt dør hun, trolig av selvmord.

Når Macbeth får høre nyheten, viser den bunnløse sorgen seg i en mistillit til livets mål og mening. Linjene er sitert innledningsvis, men kanskje er stykkets crescendo mest gjenkjennelig på engelsk: «Life’s but a walking shadow, a poor player that struts and frets his hour upon the stage and then is heard no more. It is a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing».

Larmen og vreden det kongelige ekteparet lagde i Skottland hadde ingen betydning. Lady Macbeth døde. Slik skal han også dø. Ved livets siste stavelse har ingenting verken mål eller mening; det er den grottemørke innsikten døden gir Macbeth.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Mannen i rampelyset

Vender vi oss mot skuespilleren som denne høsten står i rampelyset, finner vi Det Norske Teatrets Preben Hodneland. I arbeidet med monologen har han ikke forsøkt å legge mening i hvert bilde Shakespeare har tegnet før han, men håper heller at han kan åpne ordene såpass opp for publikum at de i et øyeblikk selv spør seg: kan livet føles så meningsløst, er det så meningsløst?

– Setningen «det er ei segn fortald av dåren, full av larm og vreide» er for meg et bilde på at det bare er idioter som forteller emosjonelle, dårlige historier fylt med masse drama. Om livet er en slik fortelling, så er det heller ikke noe mer enn det. Et tomt bilde, en idé, en illusjon. Et dårlig skuespill man kanskje blir underholdt av en liten stund, men så slutter det. Det skrikes og skråles i lykkerus eller elendighet, men hva faen er poenget med denne støyen liksom? Det er bare støy – og så er du ikke mer, sier Hodneland.

Likevel er det setningen om at livet er som en vandrende skygge, som evner konfrontere han: vi ser oss selv først, og så det som måtte stå bak oss i speilet. Dét speilbildet kaster en skygge, som vi alltid har med oss.

– Den setningen rommer så mye: At livet verken er håndfast eller angripelig. Det er ikke noe «helt». Det er en speiling av noe. Noen ganger merker man at skyggen er der, andre ganger er den bare en del av det å eksistere. Det betyr jo også at livet ikke eksisterer uten lys. Skyggen kan være både vakker og stygg, tydelig og umulig å finne. Jeg synes den beskrivelsen av livet er utrolig treffende og ikke minst gripende, sier Hodneland.

Barn av pessimismen

Den livskritiske og gudløse monologen har født mange barn, og vårt mest samtidige eksempel, i alle fall her til lands, må være Jo Nesbøs krimroman «Macbeth». Slik Hodneland fester seg ved at vi aldri kan rive oss vekk fra vårt egen skygge bygger Nesbø videre på tankegangen slik: «(...) kanskje er meningen å formere seg, å sette bedre skikkete, små vesener til verden i håp om at mennesket selv en gang skal bli de halvguder det har diktet seg? Eller finnes det slett ingen mening, kanskje er vi bare løsrevne setninger i et evig, kaotisk babbel hvor alle snakker og ingen lytter, og vår verste forutanelse til slutt viser seg å stemme: at du er alene. Helt alene.»

I kulturhistoriens larm-og-vrede-søskenflokk er William Faulkners roman «The Sound and Fury» fra 1929 det mest kjente familiemedlemmet. Faulkner tok utgangspunkt i Macbeths ord for å fortelle historien om den dysfunksjonelle familiens Compsons tilblivelse og tilintetgjørelse. Blant annet fortalte han historien slik den så ut fra et menneske som ofte blir betegnet som en idiot: fra perspektivet til den psykisk utviklingshemmede (trolig autistiske) broren Benjy Compson. Romanens budskap er langt enklere enn Faulkners relativt utilgjengelige, dog genierklærte, prosa. For hvordan finne meningen bak livets larm og vrede? Faulkners karakterer ender opp like kjærlighetsløse som Macbeth selv, og den amerikanske klassikeren kan fortelle at hvis livet er fylt med mer egenrådighet og narsissisme enn kjærlighet, eier en til slutt ingenting.

Likevel er storebror i flokken kanskje Thomas Hardy å regne. I romanen «Far from the Madding Crowd» fra 1874, møter vi unge Farmer Oak som ønsker å sjarmere romanens heltinne, Batsheba Everdene, med en kjærlighetsfrase som ikke bare består av store, tomme, poetiske ord. Med Macbeths «full of sound and fury/signifying nothing» reflekterer han over hvor enkelt det er å velge seg store ord, men hvor krevende det er å finne de som betyr noe.

Spoler vi tiden fram til i dag finner vi langt mer samtidige eksempler som Woody Allens spillefilm «You Will Meet A Tall, Dark Stranger» fra 2010 og den Oscar-vinnende «Birdman or (The Unexpected Virtue of Ignorance)» av Alejandro González Iñárritu fra 2014.

Førstnevnte, Woody Allen, fortalte i et intervju at Macbeth selv oppsummerte hans egen livsfilosofi, og at vår meningsløse verden burde være kunstnernes sterkeste insentiv til å skape noe. For Alejandro González Iñárritus del er filmen «Birdman» som et speil av Shakespeares ord: «livet er kun en vandrende skygge, en dårlig skuespiller, som melker sine minutter i rampelyset, og så aldri blir hørt fra igjen». Filmen handler om den daterte filmstjernen Riggan Thomsons (Michael Keaton) frykt for at hans storhetstid som skuespiller er over. I jakten på rampelyset kommer han lengre og lengre bort fra seg selv. Macbeth-monologen blir proklamert fra en annen skuespiller på gaten, men filmen i sin helhet er spekket av referanser til «det skotske stykket». På helt ulikt vis møtes Faulkner og Iñárritu i fortellingen om mannens (eller menneskets) tilblivelse og tilintetgjørelse.

Skal vi videre nøste opp i kulturuttrykk som er beslektet med Macbeths tankesett, er det kanskje ikke for vågalt å påstå at Philip Roth lot deler av den skotske kongens pessimisme drive gjennom The Swede i «American Pastoral» fra 1997, da protagonisten opplevde å ha mistet sin aktivistiske datter i møte med Vietnamkrigen: «He had learned the worst lesson life can teach – that it makes no sense», står det.

På grunn av Faulkners roman er uttrykket «full of sound and fury» innlemmet i den amerikanske dagligtalen, og har blitt brukt mye i møte med politikere som Ronald Reagan og Donald Trump. Den siste parallellen til livets meningsløse larm og vrede var kanskje i forbindelse med Trumps famøse «Fire and fury»-trussel til Nord-Korea (som ble til boka med samme navn). Listen fortsetter, og monologen har livnært en rekke romaner, noveller, dikt, sangtekster, punchlines fra sportsankere, så vel som dystre TV-serier som Sopranos og Mr. Robot. I både Star Trek og musikalen Hamilton finnes deler av monologen, og til og med hos den finske, avantgardistiske jazzkomponisten Edward Vesala åpenbarer Macbeth seg gjennom ensembelets bandnavn: Sound & Fury. Jeg kunne sagt det kortere: Shakespeare var inne på noe i 1606, for meningsløshetens diskurs har siden den tid blitt langt større enn kongen selv.

Når tiden blir forflatet

For Juan Christian Pellicer, professor i engelsk litteratur ved Universitetet i Oslo, handler «Macbeth» mye om tid – og hva som kan endre vår oppfattelse av den. Hele stykket igjennom forsøker Macbeth å gripe øyeblikkene som kan utgjøre en forskjell i livet hans. Valgene er motivert av makt, og som kjent korrumperer makten mennesket.

– Etter at Macbeth hører at Lady Macbeth er død er det som at tiden har blitt forflatet. Macbeth sier: Tomorrow, and tomorrow, and tomorrow, creeps in this petty pace from day to day, to the last syllable of recorded time… Alle øyeblikk i uendeligheten oppleves med ett helt like, alt er uniform, ensartet. Og uten forskjeller finnes heller ikke mening, sier Pellicer.

Monologen forteller oss dermed ikke bare om hvor dyster verden blir av krigføring og atombomber. Den forteller noe grunnleggende om sorg; at den smerten vi opplever når noen vi elsker dør, lammer det meste av overskudd vi ellers møter dagen med. Livets små og vakre øyeblikk, samt noe å se fram til, kan være helt usynlige i en sorgprosess. Tiden er forflatet, og i møte med en smerte som kan synke i kroppen som bølger på et voldsomt vann, handler det ikke om å høre til, men å holde ut.

Blå himmel i sikte

Men selv i Shakespeares univers kom det solskinn etter regnet. Pellicer forteller at monologen «I morgon, i morgon og i morgon/tomorrow, and tomorrow, and tomorrow» representerer Shakespeares gjentagende metafor på hvordan livet er like flyktig som et teaterstykke. Når den metaforen melder seg, følger en svært pessimistisk livsbetraktning hakk i hæl. Pellicer viser til stykker som «As You Like It», der Shakespeare skriver: «All the world’s a stage, And all the men and women merely players; They have their exits and their entrances» – etterfulgt av setningen som nærmest parafraseres i Macbeth: «Last scene of all, That ends this strange eventful history, Is second childishness and mere oblivion, sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything». Også i «The Tempest» står det: «Our revels now are ended. These our actors, As I foretold you, were all spirits and, Are melted into air, into thin air».

– Da Shakespeare skrev monologer om at livet var like forgjengelige som stykkene han skrev, fremsto de alltid veldig vemodige og dystre. Derfor er det jo ironisk at Shakespeare har blitt så kanonisert og udødeliggjort som han har, når han tematiserte så grundig at livet skulle opphøre i ingenting, ler Pellicer.

Sitatene fra «Macbeth» er hentet fra Det Norske Teaters oppsetning, gjendiktet til norsk av Edvard Hoem.