– Afrikanere må bli der de er

– Det er ganske mange mennesker der ute, folk på min alder, som har dårlig samvittighet fordi de er usikre på dette med asylinnvandring. Vi er redde for å kalles rasister og anklages for fremmedfrykt. Men jeg synes faktisk ikke at afrikanere skal få søke asyl i Europa. Jeg synes de skal bli der de er og få skikk i eget hus. Om alle, særlig de mest ressurssterke, forlater Afrika skjer det ingen forandring til det bedre. Da fortsetter korrupte afrikanske regimer å sitte, sier Gunnar Kopperud til Dagsavisen.

Menneskesmugling

I flere tiår reiste han fram og tilbake mellom Norge og ulike afrikanske land, og jobbet som utenriksreporter for flere norske medier, inkludert Dagbladet og NRK.

– Man må spørre seg hvor mange av flyktningene som egentlig drømmer om Europa, og ikke bare har latt seg friste av en storstilt menneskesmuglingsindustri. Hva vet vi om dem som kommer, utover at de har klart å skrape sammen ti-femten årslønninger for å smugles til Europa. Jeg leste nettopp en rapport om sørsudanske flyktninger i Uganda. De vil ikke til Europa. De vil hjem, sier Kopperud.

Desillusjonert

Han har brukt erfaringer fra tida som utenriksreporter i flere romaner med handling fra afrikanske land. Nå gir han ut langessayet «Vi som elsket Afrika».

– Boka er ingen dokumentar om kontinentet. Det ville jeg aldri våget. «Vi som elsket Afrika» er et personlig essay om min omvendte dannelsesreise i Afrika. En tidsvitneskildring fra 1998 til 2008, sier forfatteren.

På de tjue åra har Kopperud gått fra håp til desillusjon.

– Jeg var godt plantet på venstresida, med veldig sympati for Afrika. Jeg begynte å reise til ulike afrikanske land ikke så veldig lenge etter kolonikrigene, etter frigjøringskrigene. Jeg trodde på de afrikanske frigjøringskjemperne. Gikk i felt med dem. Men etter hvert viste det seg at ikke en eneste afrikansk frigjøringsbevegelse har klart overgangen til sivilt samfunn. Jeg liker ikke å kalle meg kynisk. Men desillusjonert er jeg, uten tvil.

Korrupte ledere

Hva gikk egentlig galt?

– Korrupte ledere, svarer Gunnar Kopperud kontant.

– I begynnelsen av reisene mine, i Zambia, møtte jeg en gang en gammel dame som sa at hun skulle ønske britene kunne komme tilbake. «Da var det orden her», sa hun. Det traff meg midt i fleisen, jeg som var journalist fra venstresida i Norge, oppdratt til å tenke at kolonialisme er det aller verste. Men når jeg ser hva lederne i for eksempel Sør-Sudan får seg til å gjøre mot sitt eget folk, så forstår jeg godt ønsket om å få tilbake kolonistene, sier han.

Afrika må ta ansvar

Ikke at han ønsker å gjeninnføre hvitt kolonistyre i Afrika.

– Selvsagt ikke. Det er helt umulig. De korrupte lederne er ikke noe Vesten kan gjøre noe med. Det er hele poenget. Dem må afrikanerne selv ta ansvar for. Jeg har ingen oppskrift. Slik europeiske land og folk har klart å kvitte seg med sine despoter, må også afrikanske land og folk gjøre det, på sin måte. Vi kan ikke tre våre systemer over deres. På nittitallet ble bistand brukt ganske aktivt for å presse fram flerpartisystemer i mange afrikanske land. Å presse på afrikanske land våre verdier og styresett på den måten – jeg er usikker på hvor klokt det er. Man må dessuten ikke undervurdere hva tretti år med krig gjør med land som Eritrea og Etiopia. Er fri og uavhengig presse og flerpartisystem det viktigste da, eller er det skoler, infrastruktur, helse? Hva tenker folk som bor der selv? spør Kopperud.

Preget av krigen

Egentlig, tross boktittelen, vegrer forfatteren seg mot å snakke om «Afrika», som om det var en enkel ting.

– Å snakke om 54 land som én enhet er helt sprøtt. Mitt blikk på kontinentet er dessuten skrudd av hvor jeg har vært. Reiser man til et land som nyhetsreporter, er det konfliktene, krigene, sulten og nøden man rapporterer hjem om, ikke næringsliv eller kultur. Klart mine tanker preges av at min erfaring er fra land som Sør-Sudan, DR Kongo og Angola.

Norsk naivitet

Dessuten er Gunnar Kopperud norsk. Norskinger flest er naive, mener han.

– Vi har en villet naivitet. Vi håper det går bra. Norge var tungt inne som fredsmegler i Sør-Sudan, fordi vi trodde på et fritt og selvstendig land. Tilsvarende i Eritrea. Den villede naiviteten skal vi ta godt vare på. Problemet er bare at den setter oss ute av stand til å se hva som egentlig foregår. Noe av det jeg prøver å sette ord på i «Vi som elsket Afrika», er at jeg ikke har skjønt noen ting. For hver gang jeg kom til Sør-Sudan gikk det opp for meg noe nytt, noe jeg ikke hadde sett før, og som fikk meg til å se hvor lite jeg hadde forstått tidligere. Jeg starter med oppfatningen av at afrikanerne gjorde opprør mot et arabisk regime i nord. Så så jeg de store stammemotsetningene i sør. Alt viste seg å være mye mer komplisert enn jeg trodde. Plutselig sitter man der, uten løsninger, analyser, oppskrifter. Det gjelder kanskje alle, med alderen. Man innser at ingenting er som man trodde. Alt er mer komplisert.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Også kjærlighet.

– Jeg elsket Afrika. Nå har jeg kjærlighetssorg. Men om Afrika ringer og sier at jeg savner deg, kom tilbake, blir jeg kjempeglad. Da kommer jeg tilbake, igjen.