PARIS/CANNES (Dagsavisen): – Jeg var en plaget tenåring, og følte ikke noe kjærlighet til meg selv, sier skuespilleren om tiden før hun ble et navn hele verden kjenner.
– Da jeg var rundt 17-18 sa jeg til moren min at jeg ville forsvinne. Jeg ville begynne på nytt, i en annen by, kanskje til og med et annet land. Jeg visste rett og slett ikke hvordan jeg skulle orke å være sammen med meg selv et helt liv, bare tanken var uutholdelig, sier Marion Cotillard (42) til Dagsavisen.
Vi møter henne i Paris, langt fra varmen i Cannes der hun sist år åpnet festivalen med filmen «Ismaël’s Ghost». I år kommer hun med dramaet «Angel Face», om en mor som forlater sitt barn, og presenterer også thrilleren «355» som er under innspilling. Selv kunne skuespilleren som ble superstjerne etter filmer som «La Vie En Rose», «Inception» og «Rust and Bone», aldri forlatt sine egne barn. Men ønsket om å forsvinne kjenner hun.
Hate seg selv
– Jeg drømte om å møte andre mennesker, om å være blant folk der ingen visste noe om meg fra før. Men jeg lot det være, og jeg vet den dag i dag ikke om det kom av mangelen på eller om jeg fant motet til å bli værende. Jeg hadde en intens uro i meg som jeg husker var utrolig vanskelig å takle, sier Cotillard, som vokste opp i et sterkt kulturelt og intellektuelt dramatikermiljø i Orleans.
– Hvordan kan man hate seg selv så sterkt når man er tenåring? Jeg var omgitt av sterke personligheter og hadde så mange jeg så opp til, folk som ikke var redd for å si hva de mente. Jeg var så imponert over dem at jeg endte opp med å se på meg selv som et ingenting. Jeg trodde ikke jeg var interessant for noen, at jeg var ubrukelig, uten personlighet og uten talent. Det at jeg var for sjenert til å stå opp for meg selv gjorde at jeg hatet meg selv.
Cotillard forteller at også forholdet til vennene ble giftig på grunn av hvordan hun hadde det med seg selv, og innrømmer at hun var en outsider i sitt eget miljø, opptatt av de store eksistensielle spørsmålene. Hun forteller at foreldrene ga henne forståelsen av respekt og selvrespekt, men også at det nære forholdet foreldrene hadde seg imellom var noe hun selv lengtet etter.
Stolt
– Da jeg var fem år var vi en gruppe barn som lekte i bakgården, og en av dem sa at jeg ikke fikk være med å leke fordi jeg ikke hadde opplevd at noen hadde dødd. Det satte meg helt ut. Og alle de spørsmålene jeg hadde etter det gjorde meg til et rart og vanskelig barn. Det var først da jeg begynte med teater at jeg kunne åpne opp. Og da jeg var 20 år gammel gjorde jeg noe for min egen del som jeg ikke kan dele med noen, men som gjorde at jeg gradvis kunne begynne å se på meg selv med nye øyne og være stolt av meg selv. Og det virket, i dag liker jeg meg selv, og jeg kan også like andre, sier skuespilleren.
Alle disse tankene kom opp igjen fordi hun i «Ismaël’s Ghost» spiller en kvinne som returnerer etter å ha vært borte i 20 år, og fordi filmen gjenforente henne og regissør Arnaud Desplechin, som nettopp for 20 år siden lagde deres første film sammen.
– Vi var forskjellige den gang, ikke nødvendigvis som personer, men han som regissør og jeg som skuespiller er formet av erfaring og lærdom og den mengden av arbeid som er lagt ned i mellomtiden. Men det som var likt var lidenskapen og ilden som brenner i oss begge. Og jeg kom til å tenke på grunnen til at jeg har funnet roen med meg selv er at du må bestemme deg for at i dag og i morgen og i dagene som kommer så skal du elske deg selv, ellers går det ikke.
Puslespill
I dag lever Marion Cotillard sammen med skuespillerkollega Guillaume Canet, og påstår at hun skal trappe ned karrieren for å bruke tiden sammen med parets to barn.
– Det å arbeide og være sammen med barna er et puslespill, og jeg innser at jeg er utrolig privilegert som kan ta med meg barna når jeg jobber fordi jeg har råd til å ha et apparat rundt meg som kan tilrettelegge det praktiske. Jeg tenker på kvinner som har to og tre barn og ikke har den samme muligheten, og jeg tenker igjen og igjen at kvinnene er de virkelige heltene, sier hun, og forsikrer at Guillaume Canet, selv en av Frankrikes mest suksessrike skuespillere, er en tilstedeværende far, men det er annerledes med babyer.
– Når du ammer er det moren som gjelder, ikke faren, og det er der mange småbarnsmødre sliter når de ikke har muligheten til være borte fra arbeidet mer enn de lovfestede tre månedene, i det minste er det slik i Frankrike. Jeg er veldig ydmyk for de mulighetene jeg har fått, og som ikke alle kan nyte godt av. Alt jeg vil si til arbeidsgivere som opplever at de har ansatte som blir gravide er, ta vare på dem!, sier hun som et apropos til kvinners muligheter til å jobbe i en kynisk bransje.
Metoo
Cotillard står selv i rekken av franske skuespillere som i kjølvannet av metoo-kampanjene har stått fram og fortalt om hvordan hun selv har opplevd maktmisbruk og trakassering. Hun er sterkt uenig i for eksempel skuespillerdivaen Catherine Deneuves uttalelser om at metoo-bevegelsen har sporet av og at menn skal ha rett til å sjekke opp kvinner.
– Jeg kjenner ikke jeg meg igjen i den uttalelsen. Den revolusjonen som skjer nå er nødvendig, og det er en god revolusjon. Jeg har selv er blitt trakassert en rekke ganger, og har erfart når vi er flere kvinner samlet hvordan dette har vært et naturlig samtaleemne fordi det gjelder de fleste. Samtidig skal man være klar over at vi lever i et samfunn der mange har et ekstremt behov for oppmerksomhet, og noen av dem igjen er villig til å lyve og komme med beskyldninger for egen vinnings skyld. Når det er sagt tror jeg at de kvinnene som har stått fram gjør det fordi de faktisk har opplevd det. De feilaktige uttalelsene rundt metoo er også viktige, fordi de er en del av ytringsfriheten og vi blir nødt til å forholde oss til dem som en del av den nødvendige debatten.
– Du spilte i Woody Allens «Midnight In Paris». Hvordan stiller du deg i spørsmålet om hvorvidt man kan delta i en Woody Allen-film etter overgrepsbeskyldningene som er rettet mot han?
– Jeg kan ikke dømme over det jeg ikke vet, men jeg skal være ærlig å si at jeg ikke stilte spørsmål da jeg jobbet med Allen. Jeg visste lite om privatlivet hans, men visste at han hadde giftet seg med en av sine (ste)døtre. Det er merkelig nok i seg selv. Jeg er en ignorant når det kommer til hva han eventuelt har gjort eller ikke, men om det har såret andre er det forkastelig, sier Cotillard, og sier at hun er en stor beundrer av Woody Allens filmer.
– Men den erfaringen vi hadde med hverandre på filmsettet var veldig rar. Vi møttes fem dager før innspillingen, og det oppsto ingen kontakt eller forbindelse mellom oss, noe jeg knapt har opplevd før. Jeg kan ikke snakke for de andre på settet, men det var som om jeg var luft for han. Så ja, skulle han spørre meg på nytt, ville jeg måtte gå noen runder med meg selv.
