Mørk foss med lyse toner

KUNST/BOK

Per Dybvig: «Svartfossen»

Flamme forlag, 2018

Galleri Opdahl, Stavanger, 16/3 – 15/4

Nei da, Per Dybvig er ikke død. Innledningen er ment billedlig. «Svartfossen» er navnet på hans nye billedbok for voksne. Stavanger-kunstneren er kjent for sine underfundige, surrealistiske og detaljrike tegninger. Per Dybvigs kunstneriske univers består også av maleri og skulptur, men han har møtt sitt største publikum gjennom bøkene. Den siste han ga ut, «Jegeren – En fortelling fra skogen» (Cappelen Damm, 2015) ble kåret til årets vakreste bok.

Den nye boken er vakker, den også, men den er også en underlig affære. På side 65 er det en tegning av en mann i et vinterlig landskap. Det vil si, jeg antar det er en mann. Han tegner seg selv. Vi ser bare hånden og en del av armen. Med en blyant. Men det er bare én tolkning. Figuren kan også være en skikkelse som sitter med en kjepp i snøen, tegnet med utflytende strek i helfigur. Nede i hjørnet sees halvparten av det som ser ut som et hundehode. Og det stemmer jo med teksten ved siden av. Den lyder slik: «En buhund sto lenket til en kjetting. Under en presenning skimtet han baugen på robåten. Han passerte strømgjerdet og gikk bort for å hilse på.»

«Svartfossen» er en slags samling av illustrerte korttekster. Det er ikke alltid (faktisk ganske sjelden) samsvar mellom tekst og bilde. Og boken mangler en normal handlingstråd. Tekst og bilder hopper fra situasjon til situasjon. Etter hvert som jeg jobbet meg gjennom boken ble jeg klar over at den, mer enn en lineær fortelling, presenterte en situasjons- og tilstandsbeskrivelse som bringer leseren inn i en gåtefull verden.

Per Dybvig tegner bildet av et samfunn og mennesker i oppløsning. Situasjoner som stadig vekk balanserer på kanten av det ubehagelige. Eksistensen er truet av usynlige krefter. «De hadde plassert ham på gangen sammen med fem andre.» står det ved siden av en tegning av en fet og (nesten) naken mann hvis bein er kappet midt på lårene. Sårene ser ille ut, men det blør ikke. En potteplante ved siden av stolen har nye skudd. I bakgrunnen fører et geometrisk mønster tankene til romantisk, modernistisk kunst – hvis noe slikt finnes.

Ledetrådene er mange. De kunsthistoriske referansene likeså. Men de fører ikke nødvendigvis fortellingen videre. De leder heller leseren ut på villspor. Like fullt er boken preget av en fortellerglede som tegner opp et absurd landskap for leseren. Figurene er fanget i et uoversiktlig spill. Det finnes ingen vei ut. Det er tragisk, men det er også morsomt.

Illustrasjonene er gjengitt i størrelse 1:1, og det har vært en trykkteknisk utfordring å reprodusere tegningene i bokformat. Hvis du vil sammenligne er originalene utstilt i ett av Stavangers ledende, private gallerier, Galleri Opdahl, til 15. april. (Jeg har ikke sett utstillingen, så jeg kan ikke uttale meg om originalene.)

Der den forrige boken, «Jegeren», var luftig og elegant er den nye boken tung og tett. Uttrykket svarer til tittelen og tematikken. Men tro ikke på alt du blir fortalt. Per Dybvig (født 1964) viser seg som en mester i tegnekunsten ved at han varierer (og behersker) et sett av ulike uttrykksformer og tegneriske teknikker. For selv om hovedinntrykket er dystert, er de mettede flatene i de dystreste tegningene kontrastert av lyse og uttrykksmessig luftige tegninger. Og selv om sort dominerer, er det mange fargeglade tegninger som gjør det å bla gjennom boken til en behagelig opplevelse.

Den behagelige opplevelsen varer ikke lenge. For selv om tegningene kan virke innbydende med sine skrudde vinkler og spesielle farger, er tekstene uhyggelige nok. Hør bare på denne: «De tok ham igjen oppe i fjellene og bar el-stolen ut på tunet. Vaktene snakket sammen om hvor lett den var. Så ba de ham sette seg. Hovedledningen ble koblet til høyre peke- og langfinger, de andre ledningene gikk til setet. Folk snudde seg og ropte. Han hadde brukt hele formiddagen på å pynte seg. Håret var nykjemmet og mykt, som fløyelsgrøt.»

Motsetningene står i kø. Hvorfor skulle han pynte seg og kjemme håret hvis han skal dø? Er det mannen i stolen som har pyntet seg? På tegningen er ikke hovedledningens støpsel koblet til en stikkontakt. Og mannen i den elektriske stolen ser ganske tilforlatelig ut, om ikke tilfreds. Mens vakten (?) i bakgrunnen ser ut som en gnom. Nede i høyre hjørne skildres en familiesituasjon med hus og bil innenfor en stram ramme.

Det er tegningene som bærer boken. Tekstene er et supplement som ikke alltid bidrar til å definere historien. Når det fungerer som best er samspillet mellom tekst og bilde av det foruroligende slaget. Etter flere gjennomganger vet jeg ikke om jeg er blitt særlig klokere. Men fascinert, det er jeg uansett.