Kultur

En rik øy omgitt av fattige land

Singapore skiller skarpt mellom egne innbyggere og gjestearbeidere. Men er det egentlig så ulikt Norge, spør Benedicte Meyer Kroneberg.

Bilde 1 av 4

– Jeg tenker det er mange paralleller mellom Singapore og Norge. Man setter tydelige grenser mellom hvem man velger å ta vare på og ikke, sier Benedicte Meyer Kroneberg til Dagsavisen.

Hun er forfatter av hele seks romaner siden debuten i 2010. Den aller nyeste heter «Der det brenner», og har handling lagt til Singapore.

– Singapore er en veldig rik øystat med veldig fattige land rundt. Konsekvensene av globalisering blir veldig tydelige der. I Norge har vi kanskje litt større avstand til våre fattigere naboer. Men spørsmålet om hvordan man forholder seg til fattigere naboland er viktige spørsmål i begge land. I Singapore har de valgt å opprettholde veldig strenge grenser, og skille skarpt mellom egne borgere og gjestearbeidere. Det er ikke så veldig ulikt situasjonen i Norge, sier hun.

Les også: Årets beste mammuter

Skogbrannrøyk

«Der det brenner» følger ei norsk dame – hun kaller seg «B.» – som bor i Singapore gjennom én spesielt skjellsettende søndag i hennes liv. På grunn av skogbranner i nabolandet Indonesia henger røyken tjukk og stinkende over byen. Folk anbefales å holde seg inne, men det er uaktuelt for B. Hun går tur for å reflektere over at eksmannen, hennes sønns far, har hatt hjerteinfarkt og havnet på sykehus i Norge.

Senere på dagen deltar hun på en kunstperformance sammen med kvinner fra et krisesenter for kvinnelige gjestearbeidere som har rømt fra arbeidsgiverne sine. Det er ikke uvanlig i øystaten.

– Singapore er veldig avhengig av arbeidere utenfra. Folk fra nabolandene, fra Malaysia, Indonesia, Vietnam, Kambodsja og India, får komme og jobbe. Men de opptjener absolutt ingen rettigheter ved å jobbe der. Så om de blir syke, eller om arbeidsgiveren er misfornøyd, er det rett hjem, sier Kroneberg.

Gjestearbeidere

Det er et system med ulik makt mellom partene.

– I prinsippet har kvinnene som jobber som hushjelp gode rettigheter. Arbeidsgiver må ta et kurs før han eller hun får hyre hjelp, der man lærer om at hjelpen skal ha nok mat, nok hvile, en fridag i uka, og at arbeidsgiver må prøve å ivareta hennes psykiske helse om hun lengter hjem.

Men så var det praksis.

– Hushjelpene bor og jobber samme sted. De har ingen kollegaer, ingen fagforening. Er veldig prisgitt arbeidsgiveren sin, at de hun jobber for er anstendige mennesker som ikke utnytter systemet. Mange hushjelper har det bra, og tjener gode penger å sende til familien i hjemlandet. Men mange mistrives. Og noen blir fysisk, psykisk eller seksuelt misbrukt. Regelverket sier at hushjelpene må få tillatelse av arbeidsgiver for å si opp, at de må «frigis». Det i seg selv kan ikke kalles slaveri, men når arbeidsgiver tar passet ditt og telefonen din, når du aldri får fri og nektes lønn, da nærmer vi oss. Jeg har snakket med mange i den situasjonen, på krisesenteret jeg jobbet ved, sier Benedicte Meyer Kroneberg.

Les også: Refser Norges største forlag

Krisesenter

Tidligere bodde hun i Singapore, der ektemannen jobber, nå pendler hun mellom Arendal og Singapore. Har tidligere bodd i London og California, men merker at Singapore er mer fremmed.

– Det tar tid å komme under huden på stedet. Jeg er det vel ikke helt ennå.

I romanen har hun brukt erfaringer hun gjorde seg da hun jobbet som skrivelærer ved et krisesenter som ligner det i fortellingen.

– Erfaringene er kvinnenes, ikke mine. Så jeg legger ingenting i deres munn, det filtreres gjennom den norske hovedpersonen. Men kvinnene på krisesenteret var veldig opptatt av å bli hørt. Vi la historiene deres på en blogg. I «Der det brenner» er alt bearbeidet, og flere historier slått sammen, sier Kroneberg.

Grenser

Dessuten handler romanen like mye om B.s liv i Norge, om fortida sammen med eksmannen, som var alkoholiker. Hun tenker på ulike vonde situasjoner i tida deres sammen. Men også på ting som var bra i forholdet, og med ham. Samtidig presser verden seg på. Den røykfylte lufta, med tilhørende klimaproblematikk. Krisesenterkvinnenes situasjon. Det utrygge livet som kvinne i et land der menn roper seksuelt lada kommentarer etter deg på gata.

– Slik er vi vel for de fleste av oss, at mye av det vi tenker på i løpet av en dag handler om storpolitiske ting, ikke bare de nære detaljer. Derfor ville jeg ha det med i romanen. Dessuten for å vise fram parallellene mellom situasjonen i Singapore og den i Norge, og mellom de storpolitiske spørsmålene og de private. Det handler om å sette grenser, overalt, sier Benedicte Meyer Kroneberg.