Legendene holdt koken

4

KONSERT

Deep Purple

Oslo Spektrum

Publikum: 8.000

Ingen kan ta fra Deep Purple en ikonisk posisjon og det faktum at de har et knippe låter som har vært med på å danne hardrockens grunnmur i fem tiår. Så var det da også både gamle og svært unge fans som hadde funnet veien til Oslo Spektrum for å se det som kanskje ble den siste konserten deres på norsk jord, til langt over to timer med virtuos, langstrakt rock, hvor gamle, dels slitte riff ble levert med glød og smittende engasjement.

Konserten inngikk i det bandet selv har døpt «The Long Goodbye Tour», og markerer utgivelsen av de godt voksne karenes tjuende album, «Infinite». At konsertens mellomparti inneholdt flere låter herfra, var med på å skape et noe distansert forhold mellom band og publikum, og det var først da de fikk gravd seg ned til «grunnmuren» at et fullsatt Spektrum for alvor reiste seg. De klassiske låtene sitter som naglet i ryggraden til så vel bandet som de som kommer for å høre dem, og det bremset heller ikke festen at organist Don Airey i en forrykende orgelsolo rev Grieg i filler på mesterlig vis.

Les også: Ikke verst

Vokalist Ian Gillan, bassist Roger Glover og trommis Ian Paice er de tre gjenværende medlemmene fra den legendariske Mark II-besetningen fra begynnelsen av 1970-tallet, mens «nykommerne» Steve Morse på gitar og Airey på orgel har henholdsvis 23 og 15 års fartstid i det britiske bandet som sammen med Black Sabbath og Led Zeppelin la grunnlaget for tungrocken og heavyrocken. Som band er Deep Purple de siste som fortsatt turnerer, og de gjør det med en glød og en lekenhet som imponerer, alderen og fartstiden tatt i betraktning. Det er rett og slett befriende å se gamle legender som ikke utgir seg for å være noe annet enn de er, som ikke holder krampaktig fast om forestillinger om sitt gamle jeg, annet enn det faktum at de er musikere som kan sitt fag til fingerspissene.

Derfor ble det en ujålete konsert, totalt uten tilløp til selvhøytidelighet og stjernenykker. Deep Purple har for lengst passert det punktet at de har noe å bevise annet enn at publikum betyr noe, og viktigst av alt i så måte, smilene er ekte. Du er aldri i tvil om at de står på scenen fordi de fortsatt synes det er morsomt. Særlig gjelder det Ian Paice, ankermannen og bandets nåværende drivkraft, som setter sammen konsertsettene og styrer det hele fra krakken. Han slår fortsatt virtuost fra seg, i nydelig samspill med ringreven Glover som i likhet med Gillan vet hvordan han skal sjarmere publikum. På flanken er Steve Morse en lagspiller av de helt store, en glitrende gitarist som ikke overstyrer med kompliserte egotripper. Med den langt mer tekniske Richie Blackmore forsvant muligens noe av mystikken ut av bandet, men også en notorisk surmulende kranglefant. De som turnerer i dag framstår som et femhodet gentlemanslag, samspilte, samkjørte og så blottet for nykker at det nesten er for mye av det gode.

Les også: Blod, svette og tårer fra Nick Cave

«Time For Bedlam» er den mest slående fra «Infinite», og ble en tung og lovende åpningslåt på et sett som med litt ustø lyd i starten fyrte av klassikerne «Fireball», «Bloodsucker» og «Strange Kind Of Woman». Ian Gillan går rundt på scenen som en hyggelig nabo, nesten ydmyk, høflig på minst tre språk og full av omtanke for publikum. At det er lenge siden stemmen kunne nå de høydene den kunne i hans velmaktsdager, bærer låtvalget preg av, også hva gjelder valg av nytt materiale. «Birds Of Pray» og «The Surprising» er ok som transportetappe, men praten blant publikum blir faretruende høy. Selv om Gillan åpenbart har tekstene foran seg på scenegulvet, er «All I Got Is You» så fersk i konsertsettet at den nesten forsvinner gjennom scenedekken. Da er Jon Lord-hyllesten «Uncommon Man» fra forrige skive langt mer innarbeidet. Gillan er et midtpunkt på scenen, men en svært så mild rockegud, og er nok det leddet i dagens besetning som tross bredt glis og iherdig arbeidsinnsats holder det hele litt tilbake. Det er ikke først og fremst stemmens skyld.

Les også: Go Go Gorillaz

Dermed er det musikken i seg selv som må gjøre jobben, og det løfter seg for alvor idet Don Airey bruker Grieg som rambukk, legger seg på tangentene og braser gjennom Dovregubbens hall. Så lar de «Perfect Strangers» starte finaleløpet der Deep Purple-gullet får renne fritt. «Space Truckin’» er lang og deilig utflytende, før Morse går til scenekanten og slår riffet til «Smoke On The Water». Det er klart for innøvd spontanitet, publikumsfrieri og allsang, alt mens kasinoet i brann lyser opp bakveggen i flammende rødt. To ekstranumre binder så sammen bandet historisk sett, med gjennombruddslåta «Hush» fra 1968 i en lang og utflytende versjon, før den obligatoriske bonuslåta «Black Night» nok en gang får sette strek for en Deep Purple-konsert, blytung og malende mørk. Kanskje er den lange avskjedsturneen så lang at Deep Purple rekker innom Norge en tur til. Gjør de det ikke, går Spektrum-konserten inn i historien som et verdig teppefall for et av rockens siste store hedersband.

Dette spilte Deep Purple i Oslo Spektrum: Time for Bedlam, Fireball, Bloodsucker, Strange Kind of Woman, All I Got Is You, Uncommon Man, The Surprising, Lazy, Birds of Prey, Knocking at Your Back Door, Perfect Strangers, Space Truckin’, Smoke On The Water, Hush, Black Night.