3
Deep Purple
«Infinite»
Ear/Playground
I vide kretser rundt meg var det bare Uriah Heep som var like store som Deep Purple tidlig på 70-tallet. Purple var større enn Led Zeppelin og Black Sabbath og mange andre som har fått en mer legendarisk status i metalhistorien. Jeg sukket lettet da Ian Gillan og Roger Glover ikke ville mer i 1972. Så feil kan man ta. 45 år etter kommer de med sitt 20. album. Parhestene Gillan og Glover er fortsatt med, sammen med trommeslageren Ian Pace. «De nye» Steve Morse og Don Airey har bare vært med i henholdsvis 23 og 15 år. «Infinite» er produsert av Bob Ezrin, et annet 70-tallsnavn som sto bak plater med Alice Cooper, Kiss og Pink Floyds «The Wall». Han har ikke klart å overbevise Deep Purple om hva de egentlig vil.
Albumet begynner med den nesten parodiske «Time for Bedlam». Med noe messende vås om «descending the cold steps of the institution of the politically insane». Et forsøk på å være tidsriktig gravalvorlige, mens Purple alltid har vært best på fart og moro. «Suckin my milk from the venomous tit of the state?» Nei takk!
[ Følg Dagsavisen Nye Takter på Facebook! ]
Derfor er det morsommere å høre dem slå seg løs i låter som «Hip Boots» og «Top of The World», der de spiller tett sammen, og gnistrer litt i soloer som nesten maner fram igjen Richie Blackmore og Jon Lord også. De har lyden inne, det er låtene som ikke klarer å heve seg til forventet standard. Best er de på «One Night In Vegas», med både rhythm’n’blues og boogie. Når Deep Purple ikke prøver å være tøffere enn de egentlig er, er de mer enn tøffe nok. Men når de avslutter med gamle «Roadhouse Blues» av The Doors høres de plutselig veldig gamle ut igjen.
Spiller i Oslo Spektrum 9. november.