Nye takter

Go Go Gorillaz

Damon Albarn og hans Gorillaz nådde både ekstatiske høyder og emosjonelle dybder i Oslo Spektrum.

Bilde 1 av 11

5

Konsert

Gorillaz

Oslo Spektrum

Gorillaz’ rykte som dataanimerte popstjerner, som virtuelt band, kan forårsake skepsis før konsertene deres. Live er de imidlertid så levende som det går an å være. Med Damon Albarn i spissen for et sju manns band, og et kor på seks personer,  pluss gjester. Med en 90 minutter lang raus settliste, som inneholder alle store hits, og mange andre store stunder.

Damon Albarn er kjent for å investere overskuddet sitt raust, både kunstnerisk og økonomisk. Med en rekke fantasifulle påfunn som ikke alltid kan lønne seg, i forhold til dette med kultur som næring. I tillegg til Gorillaz har det vært et stort orkester med syriske flyktninger, store show med kjente afrikanske artister, og en aldri så liten kinesisk opera attpåtil. Alt dette mens han bare kunne bare vært sanger i Blur. Sånt kan gå  ut over konsentrasjonen rundt hver enkelt prosjekt, men Gorillaz forblir et skue med svært mange gode sider.

2017-utgaven er ikke like ekstravagant show som festivalrunden i 2010, da Gorillaz hadde halve The Clash i standardoppsetningen, flere prominente gjester fra soul og pophistorien, og deler av det nevnte syriske orkesteret i tillegg. Det vi får se og høre er en litt mer vanlig arenakonsert. Der intensjonene bak Gorillaz  er ivaretatt med James Hewletts tegneserieversjon av gruppa  på storskjerm bak den høyst virkelige utgaven. Sangene til Gorillaz er ikke opplagt underholdning for massene. De er ofte mørke, triste, eller tilsynelatende apokalyptiske, men egner seg forbausende godt for fest på lokalet.


Konserten begynner hardt og spenstig med "M1 A1", med en basslyd som merkes fysisk, på en god måte, og blir sittende i kroppen gjennom mesteparten av kvelden.   I "Saturnz Barz"  får vi se hvordan de løser dette med gjestevokalistene fra albumene som ikke kan være med verden rundt. Her er  jamaicanske Popcaan med på storskjerm over gruppa, uten at det går ut over spontaniteten. 
Jeg er en mann av få ord, men mange fakter, sier Albarn. Han sier ikke så mye annet utenom sangene, men er er mye rundt omkring på scenen, og nede hos publikum. Uansett hvor hippe og tøffe Gorillaz kan være, så er det noe godmodig Kim Larsen-aktig over Albarn mens hans synger "Melancholy Hill". Han fortsetter med en liten crooneravdeling i "Busted And Blue" og "El Manana", liksom for å vise oss at han virkelig kan alt.

“Andromeda” løfter stemningen med  discogospel der hele koret kommer til sin rett. Og så følger den helt store oppturen, med “Sex Murder Party” og “Garage Palace” - den første med Jamie Principle og Zebra Katz, den neste med rapperen Little Simz. Litt typisk Albarn dette, at han lar andre stjele showet så ettertrykkelig at han må jobbe ekstra hardt for å få det tilbake på et slags spor etterpå. Og så er plutselig hip hop-legendene De La Soul i byhallen, med “Superfast Jellyfish”, og så løfter taket seg igjen. Siste låt i hovedsettet er anthemet “We Got The Power”, som avslutter det nyeste albumet “Humanz”.  Jehnny Beth fra The Savages er med på storskjermen,  Noel Gallagher er ikke med videre fra plata, uten ham mister den litt av den aller største optimismen, men her kommer Little Simz tilbake og lager enda litt mer liv.

Damon Albarn har ventet til ekstranummerne med å rulle ut den store hitparaden, men her kommer den endelig. “Stylo”, der Albarn rekker hendene i været og hyller portrettet av soulsangeren Bobby Womack som henger over scenen, mens han synger sine vers gjennom historiens kraftlinjer. De La Soul kommer tilbake og river nesten ned huset i “Feel Good Inc”, men Albarn skjerper det store spillet i “Clint Eastwood” Etter disse oppturene er det bare vakkert at konserten slutter mer spirituelt, med “Don't Get Lost In Heaven”, før vi får høre sangeren ta fram sin fineste falsett i  “Demon Days”. Det er sånt som dette som kalles innholdsrikt.

Mer fra Dagsavisen