Kultur

Fra balkongen til Berlin

Filmkunstnere har selv ansvar for å gjøre seg relevante i jungelen av strømmetjenester og storfilmer. Det mener Ole Giæver, som nå har verdenspremiere på sin nye film i Berlin.

Ole Giæver spiller seg selv i «Fra balkongen», som er en hybrid mellom fiksjon og dokumentar, og som eksperimenterer med bruk av animasjon, illustrasjoner og arkivmateriale, i tillegg til Giævers egne opptak.  FOTO: MER FILM

– Det er gøy at vi har satset på sjangerfilm i Norge. Det er inspirerende, og det skaper en dynamikk mellom den kunstneriske filmen og den kommersielle filmen. Vi som jobber i det kunstneriske filmfeltet har også et ansvar for å gjøre filmene våre relevante, for å skape en diskurs utenfor oss sjøl. I dag er det nok flere som sitter hjemme og ser på TV-serier i stedet for å gå på kino. Da er det viktig at vi gjør oss selv større, og sier at «denne filmen er det verdt å snakke om på mandag».

Dette sier Ole Giæver. Søndag er det første visning av hans nye film «På balkongen» på filmfestivalen i Berlin – som også skal vise fjorårets store norske publikumsfilm, «Kongens nei», for det europeiske markedet.

Personlig fortelling

Filmprosjektet, som tematisk tar stafettpinnen fra Giævers forrige film, «Mot Naturen», er beskrevet som en tids- og romodyssé, men ikke minst er dette en personlig fortelling som utfolder seg gjennom 12 måneder – fra regissørens egen balkong. Men hvorfor skal man være så mye på balkongen?

– Selve ideen kom mens jeg satt på balkongen. Det er et fint rom, et fint sted å gjøre seg betraktninger om livet man lever, sier Giæver.

– Her kan man tenke på alt fra små trivielle fantasier, til mer grunnleggende alvorlige eksistensielle tanker. Balkongen ligger mellom to størrelser i livet: Jeg kan se ut på nabolaget, skogen, byen, og om natten titter stjerner fram, og man kan se inn i alt det uendelige som har vært. Eller som kontrast, kan man se inn i leiligheten, der det rutinemessikge og trivielle er, der er det man lever i fra dag til dag, reflekterer Giæver.

– Jeg ville bruke det som et utgangspunkt for å forstå hvordan jeg skal leve mitt liv som et et menneske i Europa, i Vesten, i dag.

Relasjoner og tilhørighet

Med «Fra balkongen» vil den nordnorske regissøren videreføre sitt prosjekt som regissør: Å komme så nært som mulig i beskrivelsen av det å være et menneske. Men der han i «Mot Naturen» spilte en karakter, spiller han seg selv i «Fra balkongen», som er en hybrid mellom fiksjon og dokumentar, og som eksperimenterer med bruk av animasjon, illustrasjoner og arkivmateriale, i tillegg til Giævers egne opptak. – Jeg har sagt til meg selv at her er alt lov, så lenge det underbygger tematikken og ikke bremser opp filmen. Film er kanskje et av de kulturuttrykkene som er mest låst til konvensjoner og rammer. Om man ikke raskt kommer inn i et narrativ, så faller man fort av. Men når filmens visjon er som i «Fra balkongen», åpner det for flere muligheter, synes Giæver.

Resultatet er en film om relasjoner og tilhørighet.

– Vi søker i dag andre former for tilhørighet og tilknytning. Mer skjer gjennom indirekte kontakt, som i sosiale medier, der vi bekrefter hverandre gjennom «likes». Det er alltid et behov for tilknytning og tilhørighet, men vi forandrer rammene rundt. Selv verdsetter jeg veldig den fysiske tilstedeværelsen. Det snakket jeg mye om i forrige film, men da var det mer om den tilhørigheten man kan finne i naturen. Denne gangen handler det om at det finnes så mange forskjellige steder og måter å finne tilhørighet på. Jeg leker med alt det, både tilhørigheten til seg selv, byen, landet og universet.