Bertine Zetlitz får det som hun vil

Bertine Zetlitz har gitt ut åtte popalbum siden 1998. Nå debuterer hun på Nationaltheatrets scene, i deres oppsetning av «Som dere vil» («As you like it»).

– Jeg skal skrive noen poplåter inspirert av stykket, og spille dem på scenen. Jeg står helt fritt, uten krav om å bruke visse ord fra originalen eller noe sånt. Det blir noe helt nytt. Det er veldig ålreit, sier hun til Dagsavisen.

Sigrid Strøm Reibo er regissør for stykket som Nationaltheatret har gitt slagordet «Klining uten kliss». Da Kjersti Horn regisserte «Richard III» samme sted i vår, spilte artisten Nils Bech en av rollene.

Hymen med band

Til «Som dere vil» er femten skuespillere klar. Sammen med Bertine Zetlitz, artisten.

– Jeg spiller Hymen. I Shakespeares original er det en bitte liten rolle som seremonimesteren som vier alle de lykkelige parene til slutt. Etter tjue år i samme samliv er jeg kvalifisert til rollen som Hymen. Men i vår versjon blir den litt større. Jeg skal være en karakter som kommenterer det som skjer på scenen. Mine faste musikere, Andreas Bratlie og Jonas Lie Theis, er med. Hymen med band!

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Tjue års kvalitet

«Som dere vil» har premiere på Nationaltheatret i mars. Zetlitz og resten av ensemblet har nettopp startet arbeidet.

– Jeg ønsket ikke å bli «skådis». Har aldri jobbet på teater. Jeg har engelsk grunnfag fra Blindern, og leste jo Shakespeare som pensum, men i den kulturen jeg er del av er det heller Baz Luhrmans univers, hans «Romeo+Juliet», som har betydd mest, for musikkvideoestetikken. Jeg ble spurt fordi jeg er låtskriver. Om det først skal være en popartist på Nationaltheatret, bør det være meg. Jeg har holdt på i tjue år med dette, med fokus på kvalitet og soliditet gjennom hele karrieren.

Hun holder inne et mikrosekund.

– Men jeg syns det er veldig stas. Jeg må innrømme det.

Les også: Gir hitlåtene en ny drakt

Androgyn appell

«Som dere vil» er en sprelsk komedie, med forelsker og forviklinger, og et lass ekteskap helt på tampen. Mange av kvinnekarakterene kler seg ut som menn, jentene som gutter.

– Det androgyne appellerer veldig til meg. Jeg har alltid følt at det har vært veldig frigjørende for meg i min kunst. Kjønnsrollene er så tydelige for kvinnelige popartister. Enten kan man være fjollete og ukontrollert, eller så kan man være jernkvinnen. Jeg har valgt jernkvinnen, for da er jeg mest beskyttet. Det har spart meg for mye tull. Men rollen er også et fengsel.

– «Isprinsessen» Bertine, mener du?

– Ja! Akkurat det. Men jeg er ikke det! Jeg er ikke kald, ikke laget av jern. Først nå, etter et helt liv i den rollen, kjenner jeg ettervirkningene av å lese overalt hva du er. Det føles ikke så bra, egentlig.

Trange roller

Likevel er «gutterollen» langt å foretrekke.

– Jeg vil heller være gutt enn altfor mye kvinne, om det å være kvinne innebærer å ta den rollen det faktisk gjør. Alt som handler om utseende, for eksempel, som kvinner alltid presses opp mot. Med smiger. Smiger er det verste våpenet. Man ledes til å tro at det er noe positivt, alle disse komplimentene for utseende man er. Men egentlig er den smigeren begrensende. Jeg har valgt gutterollen fordi den ligger nærmere den jeg faktisk er. Men det er smertefullt å avdekke hvor få roller kulturen vår har til tildeling, sier Zetlitz.

Fordomsfrie unger

Samtidig er noe på gli, også med kjønnsrollene.

– LGBT. Lesbisk, homofil, biseksuell, transe – det kommer stadig flere bokstaver til, sant? Kategorien blir bredere. Det er bra. Det viktige nå, er å beholde den åpenheten rundt dette som barna allerede har. Jeg tenker mye på det rundt mine egne barn. Min generasjon har masse fordommer som vi først må bryte ned før vi kan late som om vi faktisk er fordomsfrie. Men barna har ikke fordommene i utgangspunktet. Vi voksne må bare holde kjeft og applaudere det som allerede er i ferd med å skje. Naturlig aksept av variasjon. Noe som er gøy med Shakespeare, er at han holdt på med disse tingene for så lenge siden, sier Zetlitz.

Vår på National

«Natten er dagens mor» av Lars Norén: regi Kjersti Horn, med Terje Strømdahl, Ellen Horn, Glenn André Kaada og Emil Johnsen. Reprise på hovedscenen, januar.

«Grønlandsütraen» av Fredrik Høye: regi Mattis Herman Nyquist, med Fredrik Høye. Amfiscenen, januar.

«Dekameronen» av Boccaccio: regi Elisa Kragerup, med Kjersti Tveterås, Mari Maurstad, Marika Enstad, Heidi Goldmann, Selome Emnetu, Mattis Herman Nyquist, Jonas Strand Gravli, Thorbjørn Harr, Bernhard Arnø og Anders Mordal. Hovedscenen, januar.

«Kongen dør» av Eugène Ionesco: regi Stein Winge, med Jan Sælid, Rebekka Nystabakk, Anneke von der Lippe, Espen Alknes, Gisken Armand og Per Egil Aske. Amfiscenen, februar.

«Barnet» av Jon Fosse: regiAnne-Karen Hytten, med Hermann Sabado, Hanne Skille Reitan, Duc Mai-The, Ågot Sendstad, Andrea Bræin Hovig og Nils Goldberg Mulvik. Amfiscenen, januar.

«Kaos er nabo til Gud» av Lars Norén: regi Kjersti Horn, med Terje Strømdahl, Ellen Horn, Glenn André Kaada, Emil Johnson og Frøydis Armand. Amfiscenen, april.

«Fyrsten – Machiavelli-variasjer» av Machiavelli: regi Tore Vagn Lid, med Anders Mordal, Hanne Skille Reitan og Ingjerd Egeberg. Malersalen, april.

«Don Juan» av Molière: regi Runar Hodne, med Anders Baasmo Christiansen, Nader Khademi, Per Frisch, Petronella Barker, Erland Bakker, Endre Hellestveit, Ine Jansen, Birgitte Larsen, John Emil Jørgensrud, Lasse Lindtner, mfl. Hovedscenen, februar.