Leker Gud på høyfjellshotell

– Jeg ville prøve noe nytt. Forsøke å skrive morsommere og lysere. Få folk til å smile og le når de leser. Gi mer faen! sier Erik Fosnes Hansen til Dagsavisen.

Hans nye roman, «Et hummerliv», lanseres i dag, ti år etter den forrige, «Løvekvinnen».

– Jeg syns «Et hummerliv» representerer noe nytt i forfatterskapet mitt. Det har langt mer humor enn mine foregående bøker. Det er morsomme og ironiske replikker og betraktninger i «Løvekvinnen» og «Salme ved reisens slutt» også, men her er humoren mer gjennomgripende, fordi hovedpersonen er en utilsiktet morsom figur, sier han.

Anmeldelse av filmen «Løvekvinnen»: Striglet og tradisjonell

Privat finanskrise

– Dessuten ville jeg gå nærmere på et aktuelt samfunnsproblem, finanskrisen, uten å skrive direkte om det. Personene i boken opplever en høyst privat finanskrise. «Et hummerliv» er en historie om fallitt. En komedie, men også en tragedie. I dag slås jo hele land konkurs. Hellas. Spania. Generasjoner dømmes til å betjene gjeld de ikke har skyld i. De er sakesløse ofre for omstendigheter de ikke har ansvar for. Som hovedpersonene i boken min.

Oppvekst i kokong

Året er 1982. På randen av konkurs står høyfjellshotellet Fåvnesheim, drevet av bestefar og bestemor Zacchariasen. Deres barnebarn, med det mildt sagt originale døpenavnet Sedgewick, alias Sedd, er fjorten år. Han er bokas forteller.

– Sedd er en raring. En veldig naiv ung mann. Han har en mengde kunnskap. Men det er kunnskap som stort sett er komplett irrelevant for situasjonen han befinner seg i. Eller for noe som helst. Det skjer masse rundt ham. Falklandskrigen. En bombe i Østbanehallen. Vinmonopolstreik. Dessuten masse på hotellet, økonomisk og mellom menneskene. Men han skjønner fint lite av det. Mye fordi han er bare fjorten år, så klart. Men enda mer fordi han er vokst opp i en kokong, på dette høyfjellshotellet sammen med besteforeldrene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fasadebygging

Mor, hun som kalte opp sin sønn etter heksa Mary Sedgewick, er forsvunnet. Faren har Sedd aldri møtt.

– Sedd vokser opp som et midtpunkt for tre andre voksne: besteforeldrene og kokken Jim. Uten å forstå det selv, at det er han som holder alle de voksne sammen, sier Fosnes Hansen.

Bestemoren misliker fjellene. Hun er fra Wien, og avreagerer ved å bake avanserte østerrikske konditorvarer. Bestefar klamrer seg til et overdådig forbruk, mens kokken Jim drømmer om overdådige skalldyrbuffeer, langt oppi fjellheimen.

– Det er en roman om å holde fasaden. Besteforeldrene er sakesløse ofre for endringen i folks ferievaner. Folk har begynt å dra til Syden i stedet for på fjellet. Det er ikke besteforeldrenes feil. De har investert i basseng med 170.000 dyre liter klorinert vann, i biljard og minigolf og alt som hører til. De har gjort alt rett. Likevel kommer ikke gjestene, sier Fosnes Hansen.

Entydig åttitall

Det er hans første bok der handlingen er lagt til Norge. Og til vår nære historie.

– Jeg har skrevet fra en jernbanestasjon. En amerikadamper. Fra renessansen. En borg i middelalderen. Men det er mye farligere å legge handlingen til åttitallet i Norge. Til en tid folk husker.

Selv om de likevel kanskje ikke husker hvordan ting faktisk var.

– Jeg var ung på åttitallet. Debuterte bare tre år etter det året handlingen i boka er lagt til. Jeg tenkte at jeg husket mye. Men da jeg begynte å gjøre research, oppdaget jeg til min overraskelse hvor ulik tiden er fra vår egen. Åttitallet var mye mer entydig. Mye mer partipolitisk. Informasjonsstrømmen var mye mindre. Verden er langt mer kompleks nå, sier Fosnes Hansen.

Teleksteater

At ingen hadde datamaskiner eller mobiltelefoner, er slikt alle vet.

– Men teleksen! Husker du den? En gigantisk maskin, større enn deg, som bråkte noe forferdelig.

Forfatteren viser fram hva han mener. Helt konkret, gjennom en mimet tolkning en skuespiller verdig. Han hopper i stolen. Rister. Hoster. Harker. Bråker fælt med heftig mimikk, ratatatata og tamtamtamtam og drrrrrrrrrr, mer risting og enda flere smell, etterfulgt av et enslig lite «pling!»

– Og så, etter alt dette. En enkelt beskjed. «Gjestene kommer i morgen». Sånt man sender på sms i dag. På åttitallet var informasjon skrift på papir. En del var kanskje uuttalt. Som da jeg gjorde research for å finne ut hva ting kostet i 1982. Det var ikke så lett. Annonsene lød «Husk å kjøpe fargefilm til jul!», med navnet fotoforhandleren. Men prisen? Den var ikke nevnt.

Sneglefjernsyn

Og tempoet var et helt annet, langt mer bedagelig.

– Jeg har sett fjernsynssendingene fra den tiden. Alt. Gikk. Så. Laaaangsomt. Man kunne jo ikke bytte kanal. Vi var tvunget til å se på alt i snegletempo.

– Men verden virket da også. Selv om det var interessant å oppdage hvor annerledes den føltes. Jeg har kjent meg mer nostalgisk av denne boken enn av de jeg har skrevet før. Fordi den er nærere historisk, og fordi den foregår i mitt eget land. Tidligere har jeg lagt handlingen til andre land. Jeg har følt frihet ved det. Kall det gjerne eskapisme. Avstand gir større frihet til å bestemme over universet. Og det liker jeg jo. Det er hyggelig å spille Gud. Selv om jeg aldri dikter opp historiske fakta, slik mange andre gjør. Jeg ser det heller som en utfordring å få min historie til å passe med de gitte hendelsene, med det som ligger fast, sier Erik Fosnes Hansen.

Urettferdig filmkritikk

Han ville neppe takket nei om noen ønsket å lage film av «Et hummerliv». Selv om «Løvekvinnen», som går nå, fikk dårlig kritikk.

– Veldig urettferdig. Det er mulig filmkritikere liker bedre stille og grå filmer heller enn historier spent over storslåtte lerreter, som «Løvekvinnen». Men publikum går gråtende ut av kinoen. De ler og gråter, kjenner hele følelsesregisteret i sving. Kritikerne må jo få mene hva de vil. Men det er fryktelig synd når dårlig kritikk skremmer folk fra å se en film som ville berørt dem dypt. Rolf Lassgård spiller fantastisk i hovedrollen. «Løvekvinnen» handler ikke bare om å være annerledes. Det er også en historie om å være far. Den treffer publikum midtskips, sier Erik Fosnes Hansen.