Sentral-Europas kronjuvel

En perfekt dag i Østerrikes alper, morgenen etter tungt regn. Fargerike silkeskjerf på himmelen, lukten av våt jord, lett tåke for stemningens skyld. Passasjerferja «Stefanie» driver sakte over Hallstättersee-sjøen, mens bruer og piper og kirkespir gradvis tar form på horisonten foran oss. Atmosfæren i båten er oppspilt nå. Ansikter presses mot vindusglasset, småbarn løftes opp, selfiestenger strekkes mot himmelen som lynavledere.

Kapteinen vår er synlig irritert. Ombordstigningen fra Attnang-Pucheim var langt fra knirkefri: en hel del knuffing, språkbarrierer og tungvint organisering av dagens første turistlast. Kanskje ikke så rart – det er åpenbart at overfarten til Hallstatt, og båten som tjener den, var ment for annen tid, en annen industri. Før verden sto på døra.

– Get down! roper han og mumler oppgitt under børstebarten. En gruppe kinesiske tenåringer klatrer ned fra livbåt-kapselen og setter seg fnisende til rette. Jeg skal til å spørre om ting har endret seg for Hallstatt de siste årene, men ut ifra kapteinens ansiktsuttrykk er toleransenivået for dumme spørsmål tynnslitt nok som det er.

– Er det alltid sånn, spør jeg.

– Ikke alltid. Men ofte nok, svarer han.

Kopiert av kineserne

Hallstatts skjønnhet er i dag verdenskjent. Men lenge opplevde landsbyen en moderat strøm av reisende – kun besøkt av dem med guidebok, god tid og solide vandresko. Med enkel tilgang fra Salzburg og enorm oppmerksomhet på internett er alt blitt snudd på hodet. I disse dager skrives det sjelden en Buzzfeed-liste over kontinentets «vakreste» landsbyer uten at Hallstatt står på pallen – og med god grunn.

Den lille landsbyen langs innsjøen med samme navn fanger alt man assosierer med sjarmerende, gammeleuropeisk idyll. Eføydekkede hus, gotiske kapeller, en flere tusen år gammel kulturarv og et landskap dratt rett ut av «Sound of Music». Så slående er byens postkort-perfekte miljø, at borgermester Alexander Scheutz en dag våknet til beskjeden om at kineserne skulle bygge en kopi.

– Jeg ble lamslått da jeg så planene, uttalte han til nyhetsbyrået AP.

Det er i dag fem år siden nyheten kom fra Hoizhou, Kina, men tanken på at det nå finnes en annen versjon av hjembyen der ute, er fortsatt et lunkent tema blant Hallstatts 700 borgere. Noen trekker på skuldrene, andre ler, andre gnisser med tennene. Erika Schreiber er en av de sistnevnte.

– Hallstatt er en by med flere tusen års historie og kultur. Det er helt absurd for meg at man bare kan bygge en kopi, sier hun.

Den kjølige holdningen til byens popularitet reflekteres ofte på inngangsdører og hageporter, der reisende oppfordres innstendig om å respektere privatlivets fred.

– Mange opplever at folk går rett inn på eiendommen deres. Turismen bringer med seg store muligheter for byens befolkning, men litt mer folkeskikk hadde hjulpet stort, sier Erika.

Få flere reisetips på Dagsavisen.nos reiseside

En salt historie

Vi kommer alle for Hallstatts unike og tidløse skjønnhet – som aldri hadde tatt form uten områdets store skatt, saltet. Saltutvinning fra gruvene over byen var, er og vil lenge forbli Hallstatts største inntektskilde – og gruvene er den mest besøkte attraksjonen. Inn vandrer vi, en av gangen, gjennom det fuktige, kjølige fjellet.

Trygt, så klart, men at gruva er verdens eldste av sitt slag gjør ikke tanken mindre prekær for dem med klaustrofobi.

– Noen får panikk. Men blir det skummelt, går det raskt å komme seg tilbake til overflaten. Bare tenk deg hvordan det var når alt du hadde var fakler og stearinlys, sier guiden Vilhelm.

Generasjoner av Hallstattere – både menn, kvinner og barn – brukte arbeidslivet sitt dypt nede i den dunkle, saltholdige bakken. Som et resultat har området blitt et arkeologisk skattkammer, der et enormt nettverk av passasjer og gravplasser gir et detaljert innblikk i europeisk dagligliv for mange tusen år siden.

– Du kan enten ta trappen eller skli. Men jeg anbefaler definitivt det førstnevnte, sier Vilhelm.

Gruvenes mest populære etapper går i opptil flere titalls kilometer i timen, når både barn og voksne rutsjer ned skliene som en gang ble brukt til salt-transport.

– Foreldrene er ofte skeptiske i starten. Men det tar sjelden mer enn noen sekunder før de finner tilbake til barndommens gleder, legger han til.

Til for å deles

Etter Hallstatts gruver er det en lettelse å igjen kjenne sol mot ansiktet. Jeg hopper på taubanen som forbinder landsbyen med fjellene, og beundrer panoramautsikt over innsjøen på vei ned. Livet i hovedgaten er i full sving nå. Yrende butikker, gallerier, musikanter fra Salzburg, overstressa servitører på hver kafé. Jeg melder meg heller ut, kjøper brød og ost fra supermarkedet, sitter på brygga og dingler med føttene mens velfødde svaner folder hodet mot kroppen. Ren, komplett idyll. Akkurat som i brosjyrene.

På ferja tilbake til togstasjonen kommer jeg i prat med canadiske Mark Sorokin, som har reist fra Toronto for å oppleve det han kaller «den mest europeiske byen i Europa».

– Det var fantastisk. Nok med en dag, men det er en dag jeg aldri vil glemme, sier han. (NTB Tema)

Aktiviteter og severdigheter

Saltgruvene: Et must på reisen til Hallstatt, særlig om man har barn. Travelt? Definitivt, men saltgruvene er både storslagne, underholdende og nøkkelen til å forstå rikdommen byen nøt i mange tusen år. Organiserte turer går dagen lang i høysesongen. Se priser, og book billetter på www.salzwelten.at/en/hallstatt/saltmine

Hallstatt Museum: Hallstatt er en av de rikeste arkeologiske områdene i Europa, som man best lærer om på det skamroste museet sør for gruvene. Her formidles over 7000 år med historie. www.museum-hallstatt.at

Stranden nord: Det er vanskelig å snakke om Hallstatt og «off the beaten path», men det nærmeste man kommer er badeområdene på nordsiden av byen. Her finner man en fin blanding av lokale og turister i et familievennlig område (lekeplass, stupebrett, grunn strand). Et godt sted for pikniker når restaurantene i bykjernen blir for travle.