Sandvik ser mot Norden

BERGEN (Dagsavisen): Bergens Tidendes (BT) kulturredaktør Hilde Sandvik slutter i den Schibsted-eide avisen under en kutt- og omorganiseringsprosess i retning det lokale som kan komme til å endre BTs muligheter som nasjonal samfunnsaktør. I stedet skal den profilerte samfunnsaktøren bygge opp en fellesnordisk kultur- og debattplattform.

– Dersom man i en nummer 2-by som Bergen ikke lenger klarer å trenge gjennom til den nasjonale agendaen, så vil ikke bare Bergen tape, men hele landet. Jeg tror det vil vokse fram flere sub-offentligheter, men den brede samtalen er i ferd med å få ringere kår. Det bekymrer meg, sier Sandvik til Dagsavisen.

Det har vakt oppsikt også utenfor Norges grenser at BT ikke skal ha en arvtaker i stillingen etter henne.

– Og da forlater du skuta i stedet for å kjempe innefra?

– Nei, tvert imot, jeg skal være med å bygge opp den nye kultursatsingen før jeg forsvinner, men jeg har vært redaktør i 10 år og det er lenge. Det er ikke bra å gro fast, men det er også andre grunner til å velge å stupe akkurat nå. Det er friksjon i øyeblikket, det er store digitale muligheter og ting er i flyt. Det gjør dette til et gunstig hopptidspunkt, sier Sandvik, som medgir at hun har problemer med å tro på matriseorganisasjoner.

Schibsted

– Jeg tror ikke på de store konstellasjonene og synergieffektene. Men det er mange gode hoder og krefter i Schibsted, noe som er grunnen til at de er ett av de fremste medieselskapene i verden. Men når jeg står på nyttårskonserten til BT som konferansier, så er det BTs abonnenter som sitter der. I ryggen sitter et orkester med 250 års historie og spiller for en forsamling som kommer tilbake år etter år. Det er samfunnsbygging det. Den dagen man slutter å bygge samfunn så har man tapt, sier Sandvik, som er enig i påstanden om at journalister i dag må være aktivister.

– Med det mener jeg aktivist på vegne av det frie ordet, ikke bare i et Charlie Hebdo-perspektiv. Det frie ordet er reelt truet når Google og Facebook går sammen om å lage en felles standard for hva de skal slette av «hatespeech». Da får vi en overredaktør som er ansiktsløs, som vi ikke kan gå etter og som tjener pengene sine på en måte vi ikke får innsyn i. Når kommunikasjonsbransjen eser ut og vi i tillegg får «trigger warnings» på alt vi skal uttale oss om, da må journalisten være aktivist. Så hva skal Schibsted gjøre? Det handler først og fremst om hvorvidt Schibsted fortsatt skal ha et publisistisk ansvar. Blir det bare kommersielt og mediene kun innholdsleverandører, er det noe annet.

Karikaturstriden

Sandvik kaller seg selv en nerd som har lest svenske og danske aviser og vært opptatt av den nordiske fagkretsen «helt siden puberteten». Nå blir hun selv aktivist på et nordisk nivå.

– Da jeg ble debattredaktør i 2005/2006 smalt det i Danmark gjennom karikaturstriden, og prinsipielt er det kanskje den som har formet meg aller mest som meningsdanner. Den har hatt enorme konsekvenser for måten vi snakker på og har reist spørsmål av prinsipiell karakter, sier Sandvik, som var i gang med en bok om nordisk offentlighet med støtte fra Norsk Faglitterær Forening og Fritt Ord. Den er lagt til side på grunn av utviklingen innen svensk politikk.

Trappetrinn

– Uansett hva jeg skrev ville jeg vært bakpå. Men næringslivet har skjønt at Norden er framtida. Vi står overfor store utfordringer innen velferdsstaten. Vi vet fremdeles ikke hva skal vi leve av etter oljen. Hvis vi ikke ser til våre nærmeste naboer så taper vi erfaringsbakgrunn. Jeg har stor tro på kombinasjonen av konkrete møteplasser og digital distribusjon, og ser et ekstremt stort behov for rommene hvor folk kan møtes. Jeg har et mål om at jeg om ikke i år, så neste år bør ha en «Broen-debatt» på hvert av de politiske folkemøtene, altså Almedalsuka, Arendalsuka og i Allinge, sier Sandvik, som vil bruke de nærmeste månedene på å konkretisere og samle ulike nordiske krefter som skal utgjøre det hun kaller Broen XYZ.

– Jeg tenker utviklingen i trappetrinn, og drivkraften er ikke logikken i klikkokratiet, men i utvalget. Vi skal ikke tilfredsstille alles behov. På det laveste nivået vil Broen gi deg et nyhetsbrev med de mest toneangivende artiklene skrevet i Norden den uka. Da vil du får med deg Sydsvenskan der Stefan Löfvens talegaver blir plukket fra hverandre. Så mener jeg det finnes et stort behov for den sammenlignende journalistikken. Hvordan er for eksempel den første dagen for en innvandrer i Norge, i Sverige og i Danmark?, spør Sandvik, som også har involvert Foreningen Norden i arbeidet med en database over nordiske ressurspersoner.

Sexistiske

– På ett tidspunkt forsvant den fellesnordiske debatten som i årtier sto veldig sterkt.

– Ja, det forundrer meg, men jeg mistenker at det er her vi finner de små forskjellene som gjør en forskjell. Og det er jo stadige debattkriger i Skandinavia, som når Rakel Chukri i Sydsvenskan krangler med Mads Kastrup som den gang var i Berlingske, og debatten går «hard over vågen». Danskene har en sterk fornemmelse av svenskene som politisk korrekte, mens svenskene mener danskene er ubehøvlede, sexistiske og rasistiske. Her spiller både historiske forutsetninger og beliggenhet inn. Sverige og Norge er langstrakte land med kystlinje for Norges del, mens Sverige ligger tett på Russland og er østvendt. Danmark er et pittelite land som eroderer og i tillegg har mistet først Norge og så Schleswig-Holstein. At man da får et behov for å forsvare sin egen kultur, har jeg ikke noen problem med å forstå. Svenskene syns dette er rart fordi Sverige alltid har vært en stormakt. Nasjonalismen i Sverige er høyrenasjonalistisk. Når vi feirer 17. mai så er det en frigjøringsdag, når Sverige feirer sin nasjonaldag feirer de imperiet. Det er gjerne en grunn til at Norge var 400 år under Danmark og ikke klarte å være så veldig lenge under Sverige.

Skjønner frykten

– Hvor mye endret karikaturstriden Norden sett fra ditt ståsted?

– I karikaturstriden ble Sverige i stor grad den moraliserende storebroren som skulle piske oss andre på plass. Men under overflaten ulmer det under i Sverige, ganske mørkt, det ser vi ikke minst nå. Striden endret også Danmark i stor grad, men så har vi samtidig den pragmatiske dansken, som når Jyllands-Posten trykket blanke sider på 10-årsdagen for karikaturtegningene og nesten unnskylder at de en gang ble trykt. Jeg kan skjønne frykten, men igjen, hadde flere medier sagt at dette finner vi oss ikke i, hadde presset mot Jyllands-Posten og mot Charlie Hebdo vært noe helt annet. Jeg skal ikke være etterpåklok og kontrafaktisk og si at ingenting ville skjedd, men Jyllands-Posten er blitt beleiret og det har blitt avverget en rekke terrorattentat. Og så skjønner jeg at Flemming Rose slutter. Det må føles som et kjempesvik.

– Apropos, en Aftonbladet-kommentator skrev, riktignok ikke om deg, at norsk kultur er ødelagt av alt som kommer fra Bergen og snakker nynorsk?

– Ja, det var min gode venn Martin Aagård. Han er jo halvt norsk. Men Åsa Linderborg takker meg nå, sier Sandvik med henvisning til det kollegaen i den Schibsted-eide storavisen Aftonbladet skrev om Sandviks sorti. I kommentaren «Et øksehogg mot kulturjournalistikken» skriver hun at BTs kulturredaktør i «norsk offentlighet har spilt en viktig rolle som Vestlandets røst på den nasjonale, Oslo-dominerte arenaen. Sandvik kommer med andre ord til å skape et stort tomrom etter seg», skriver Linderborg om BTs beslutning om å ikke erstatte henne: «Glupskheten er så sterk, at Schibsteds ledelse ikke forstår at kultur- og opinionsjournalistikk gir hel avis legitimitet og identitet».

– Det handler om å ha en langsiktig horisont, utfyller Sandvik og fortsetter: – Det er en lærepenge som redaktører, men også politiske myndigheter skal vite om. Gjennom hvordan den danske litterære offentligheten snakker om norsk litteratur på, har jeg fått mye mer respekt for norsk litteraturpolitikk. Du ser den bærer frukter på samme måte som Danmark har nytt godt av det samme på filmområdet. Nå er alt så panisk at flere bransjer, inkludert mediebransjen, velger å reagere framfor å agere. Jeg forstår at når pengene bare renner ut, så reagerer du, men det vil knekke deg med mindre du klarer å stoppe opp og legge en plan for hvor du skal være om ti år.

– Hva kunne Schibsted gjort i stedet for å reagere?

– Jeg håper Schibsted ser gullet i den lokale identiteten, fordi det er i det lokale det globale skjer. Det ser vi i litteraturen og musikken og filmen. Identiteten ligger i det lokale, herfra ser vi det nasjonale. Og det er jo ingen som kan dette så godt som oss. Om Dagsavisen er en Oslo-avis så har dere en soleklar identitet knyttet til noen strata i en hovedstad, og det preger avisen på samme måte som også BTs sjel er knyttet til et gitt utkikkspunkt. Plassen du sitter definerer det du ser, og det håper jeg at Schibsted ikke taper av syne. Da jeg skrev om Nasjonalmuseet, som jeg mener er den største kulturpolitiske fadesen i Norge de siste ti årene, siterte jeg den gode gamle bergenseren Brikt Jensen, om dinosauren som fikk så liten hjerne og så stor kropp at han sank i kne. Jeg sa, litt på tull, til Didrik Munch (konsernsjef i Schibsted Norge, journ.anm.) at det er en metafor for Schibsted. Han lo, sier Sandvik.