Et sprell levende stilleben

CODA

«Deep Dish»

Koreografi: Chris Haring

Det er lett å elske det som er vakkert. Det groteske, ekle og råtne er det verre med. Vi trimmer og fikser oss selv og våre omgivelser for å tilfredsstille et konstant ønske om skjønnhet i våre liv. Men med ønsket om vakre og perfekte liv, kan også en angst for det stygge, heslige og forgjengelige dukke opp. For under overflaten kravler det kanskje hvite åtselmarker – noe som minner oss om vår forgjengelighet.

De hvite markene dukker opp i installasjonen «Deep Dish», skapt av den østerrikske koreografen Chris Haring og ensemblet Liquid Loft. Chris Haring er en hyllet koreograf som blant annet mottok Gullbjørnen under biennalen for dans i Venezia i 2007, og som også fikk utmerkelse for beste forestilling under dansebiennalen i Lyon i 2004. Siden 2011 har han jobbet med prosjektet «Perfect Garden», som «Deep Dish» er siste del av.

LES OGSÅ: Drømmen om et hjem

I serien «Perfect Garden» står hagemotivet, og særlig barokkens veltrimmede hager, sentralt og belyser nettopp menneskets behov for å kontrollere og dressere natur og omgivelser. Samtidig kjenner naturen selv ingen slike kontrollmekanismer, men er bare ulikheter og variasjoner i en evig bevegelse mellom tilblivelse og forfall. Dette motivet utvikles videre i «Deep Dish», som kan kalles et sprell levende stilleben, skapt i et barokt bildespråk, der alle tings uunngåelige forfall blir en angstfrembringende størrelse for både publikum og deltakerne på scenen.

Det barokke bildespråket og uttrykket er en sjelden fugl på norske scener. Når «Deep Dish» nå gjester CODA-festivalen, serveres det imidlertid på en skikkelig full tallerken. På scenen foregår det en overdådig middag for fire personer, og den blir mer og mer grotesk etter som tida går. Forestillingen er en danseinstallasjon hvor danserne filmer hverandre med håndholdte kameraer gjennom forestillingen. Dermed skapes det to parallelle verdener på scenen, en på gulvet og en projisert på bakveggen. Gjennom kameraets nærbilder av maten på bordet oppstår en surrealistisk verden av tentakler, svulmende former og råtne matrester som etter hvert lukker de fire personene inne. Det helhetlige inntrykket som dannes er både vakkert og skremmende.

Selv om bildespråket og deler av musikken er hentet fra barokken, er alle tings forfall og død ikke akkurat en barokk oppfinnelse – det er en evig realitet. Og selv om de fleste i det daglige ikke føler at de blir spist av forgjengeligheten sånn som i forestillingen, er det nå livets premiss at alle en dag forgår og forvitrer. Det kan aldri bli vakkert, uansett hvor mye man måtte prøve å temme naturen og alt som er heslig. «Deep Dish» peker på at selv om vi prøver å leve så perfekt og kontrollert vi kan, vil naturen på ett eller annet tidspunkt ta over. Men i dette ligger ikke bare undergang, men også en kime til forvandling, utvikling og frembringelsen av noe nytt.