Klassereisen

For bare innrøm det: Om du regner deg til middelklassen eller den såkalte «kultureliten», ville du blitt skikkelig brydd og rød i kinnene hvis du skulle fortelle folk at i sommer skal du på pakketur til Bulgaria. Bulgaria (og da særlig Sunny Beach) later til å befinne seg aller nederst på feriemålenes rangstige, kanskje sammen med traust campingferie i Värmland. For det er jo skikkelig harry, må du huske på. Folk kan jo tro du stemmer Frp!

Da høres det mye bedre ut å si at du skal leie et lite hus på landsbygda i Provence eller Toscana. Der har du selvsagt ikke tenkt å spise svidd løvstek og pommes frites. I stedet handler du gode, kortreiste råvarer og friske urter på det lokale markedet. Så går du hjem, tar et glass av distriktets egen prisbelønte vin og tilbereder lunsjen din selv med nennsom hånd. (Eventuelt overlater hele jobben til den medbrakte aupairen din). Det kan jo hende at du også bestiller en chartertur til et Ving-resort på Kreta, men da skynder du deg å legge til: «Det er på grunn av ungene, altså. Selv vil jeg helst på storbyferie til Berlin.» Og må du «tilstå» at du likevel skal på ferie til Arguineguin på Gran Canaria, passer du på å opplyse om at det er fordi svigermor har timeshare-leilighet der. Og hun er jo så ensom i ferien, stakkars.

Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen er ikke i tvil: Ferievalgene våre avslører oss. Vi drar på «klassereiser», enten vi skal bade på Mallorca, backpacke i Nepal eller dra på hytta i Kragerø. Selve reisemålet og måten vi velger å feriere på kan fortelle noe om vår status i samfunnet, eller snarere: Hvilken status vi ønsker å ha, hvordan vi vil at andre skal se oss.

- Det er klart det er en sammenheng mellom klasse og ferievalg. Men i Norge, der de fleste har ganske god råd, handler det nok mer om kulturell klasse enn økonomisk klasse, sier Eriksen til Dagsavisen.

- Å dra på en såkalt all inclusive-tur til en karibisk øy kan være mye dyrere enn å leie et hus i Provence. Men det gir likevel mindre uttelling på en kulturell kapital-skala fordi man bare er ute etter å ligge på en solseng og nyte livet med en paraplydrink, mens de som reiser til Provence har noen ideer om både urter, kulturhistorie og viner. Det handler om folks interesser, og selvfølgelig også hvem man har lyst til å framstå som, mener Eriksen.

- Hvis du er veldig glad i klassisk musikk, drar du kanskje til Italia for å høre opera, men hvis du aldri har hørt på noe mer avansert enn Bruce Springsteen, så kan du like gjerne dra til Caymanøyene hvis du har god råd.

- Jeg trodde du sa Kanariøyene?

- Ja, dit også! Men der er det vel litt mer «Fugledansen» og sånn, ler sosialantropologen, og «tilstår» at han har vært begge steder.

- I tillegg til kulturell klasse avhenger ferievalg av livsfaser og hvem man reiser sammen med, og hva du vil med ferien. Kanskje er du så sliten at du egentlig bare har lyst til å dra til et sted der det ikke skjer noen ting, der det ikke er noe press om å gå på museum eller se seg rundt. Reiser du med barn, er du opptatt av at de skal ha det fint også. Og barn inntil en viss alder har det kjempefint på all inclusive-steder med diger buffé til lunsj, aktiviteter hele dagen, show om kvelden og fine svømmebasseng. De er på en måte «født amerikanere», pleier jeg å si!

- Er det finere å si man har leid hus i Provence enn å si man skal på pakketur til Mallorca?

- For mange handler ferie også om å vise at man god smak. Men det kan jo faktisk hende at man har noen spesielle interesser også, da! Du skal ikke trenge å unnskylde deg for at du drar til Provence hvis du virkelig er opptatt av fransk mat og kulturhistorie. Det er en tendens til å snobbe nedover, spesielt i Norge, og folk må få ha sine interesser i fred.

- Men er det flaut å si man skal på chartertur?

- I det utdannede middelklassemiljøet jeg tilhører, er det ikke flaut å reise til Kanariøyene og ha det fint med barn. Og Mallorca er blitt mye finere enn det var for bare 10-20 år siden.

- Hva med Bulgaria?

Nå glipper det litt for den slagferdige antropologen, men han klarer så vidt å holde tilbake en liten, boblende latter:

- Det er kanskje litt lavere ned på rangstigen fordi det «bare» er billig! Men man skal huske at det som er spennende historiske steder for noen, er strand og billig børst for andre. Det kommer an på hvordan man ser det. Noen ganger på sommeren, når det er elendig vær, har vi rett og slett bare ringt reisebyrået og spurt: «Hva er det dere har?»

Thomas Hylland Eriksen har tidligere interessert seg sterkt for backpackere som ikke har lyst til å se på seg selv som helt vanlige turister.

- Det er blitt enormt mye mer turisme i verden, og jakten på den unike opplevelsen er blitt en knapp ressurs. Hele industrien rundt «Lonely planet» og alternativturismen har gjort at det er blitt en mye mindre eksentrisk og uvanlig ting å gjøre. Alt tidlig på 90-tallet kunne du komme til backpackersteder i India der de solgte bananpannekaker og amerikansk kaffe til frokost og hvor det var fullt av vestlige studenter i shorts og sandaler. De som ønsker en virkelig uvanlig ferieopplevelse, må reise lenger og lenger bort, men du har fremdeles en del destinasjoner som er genuint alternative, som Sentral-Asia, landsbygda i Serbia og selvfølgelig store deler av Afrika. En bushsafari i Sierra Leone, for eksempel, da kan du være sikker på at du ikke møter naboen, sier Eriksen.

- Så backpackere er individualister i flokk?

- Ja, men jeg tror alle har et behov for å oppleve seg som selvstendige individer. Det er ingen som liker å være en del av massesamfunnet og gjøre noe bare fordi alle andre gjør det. Det er en vesentlig del av det å være et moderne menneske - å vise at du tar dine egne valg og har dine egne preferanser.

- Er det noe sted du aldri kunne tenkt deg å dra?

- Nei. Jeg kunne til og med dratt til Dubai, selv om det er glitzy og vulgært og stort sett bare handler om forbruk. Sånn sett er det selve symbolet på en del verdier jeg er skeptisk til, nemlig galskapen i forbrukersamfunnet, overforbruk av olje, alt som er feil. Men jeg kunne gjerne dratt dit. Jeg kan egentlig dra hvor som helst, jeg, men helst sammen med familien.

- Hvor går ferien i år?

- Vi skal på hytta i Kragerø. Og så blir det en tur til New York.

- Noe sted du ville vært brydd over å si at du skulle på ferie?

- Kanskje Bulgaria!? Nei da, jeg syns alle steder er potensielt spennende feriemål. Men det fins noen luksuriøse og nokså sjelløse steder som er fryktelig kjedelige. Små, tropiske øyer der det ikke skjer noe, sier han, men tenker seg om:

- Men det kan være deilig, det òg. Jeg er jo veldig glad i kokospalmer. Når du er interessert i verdens mangfold, er alle steder interessante.

«Ferieliv er som livet ellers preget av sosiale forskjeller. Vi mennesker grupperer oss i ulike segmenter, følger trender slik vi gjør det på andre samfunnsområder. Gjennom feriekonsumet søker noen å øke sin kulturelle kapital, kunnskap eller ideer som gir sosial status», har reiselivsforsker Jens Kr. Steen Jacobsen tidligere uttalt. Han har forsket på turisme ved Transportøkonomisk institutt og Universitetet i Stavanger i mange år.

Overfor Dagsavisen innfører han begrepet «turistisk angst», som han mener særlig middelklassen lider av.

- «Turistisk angst» regnes som et karakteristisk klassetegn for øvre middelklasse: Altså at man prøver å distansere seg fra turistrollen - å unngå å bli oppfattet som «vanlig turist». Både overklassen og andre drar gjerne på pakketurer med reiseleder, selv om det selvsagt er stor forskjell på strandferie i Benidorm og krysstokt på Nilen, sier Jacobsen, som understreker at det er vanskelig å være snobb og turist på samme tid.

- Det er blant annet fordi man ikke kan ta med seg mange hjemlige statussymboler i ferien og fordi en del symboler «forsvinner i oversettelsen». Det som markerer høy status i et hjemlig miljø, kan bli oppfattet som «harry» i en annen sammenheng, forklarer Jacobsen, som skiller mellom «materialister» og «postmaterialister».

- Materialister er opptatt av synlige statussymboler i ferien; å ha fritidshus i et ettertraktet område, bo på pene hoteller og oppsøke restauranter og nattklubber der folk dresser seg opp. Å dyrke solbrun hud synes også mest utbredt blant materialister. Postmaterialister synes å være tilsvarende mer fokuserte på kulturelle ferieaktiviteter som sightseeing, inkludert besøk i museer og gallerier, sier han.

- Strengt tatt trenger ikke feriereiser å være identitetsbærende, da man jo ikke behøver å fortelle omgangskretsen hvor man har vært. Siden folk reiser så mye, er det stadig færre som vil høre på reiseberetningene.

- Hvordan mener du et reisemål blir valgt?

- Noen velger reisemål der det er likesinnede, slik at man kan få vist fram statussymboler. Ellers er det store variasjoner i hvor folk reiser. Er man opptatt av solskinn i sommerferien, reiser de fleste til middelhavsområdet. Kulturelle interesser kan lede i andre retninger. «Det blir vel hytta eller svigermor i år igjen», er en typisk sommerferiebeslutning i en norsk familie.

- Hvor liker du selv å dra på ferie? Og hvor ville du ikke drømme om å dra?

- Jeg drar helst til steder der jeg ikke har vært før. For ferie i betydningen avslapning reiser jeg helst ikke altfor langt. Som så mange andre, får jeg dårlig samvittighet av lange bilturer og lange flyreiser.

- Kjenner du til et eksempel på et reisemål som tidligere var høystatus, men som nå har blitt lavstatus?

- De fleste steder som innebar lange reiser hadde høy status da det var dyrere å reise dit. Pattaya i Thailand er et slående eksempel, det samme gjelder nok enkelte greske øyer der det nå er mange ferierende som er på pakketur. At cruiseferie er blitt ganske billig, har medført at mange steder er blitt «demokratisert» og fått lavere status, mener Jacobsen.

Et annet eksempel på dette kan være Norges sammensatte forhold til middelhavsøya Mallorca. Hit gikk den aller første charterturen fra Norge i 1959. På den tida var det en kostbar og eksklusiv reise bare få hadde muligheten til å ta. Det kan man godt merke i Olsenbanden-filmene fra 60- og 70-tallet: Hvis kuppet gikk bra, skulle banden alltid til Mallorca etterpå (særlig Valborg). Det var helt tydelig at Mallorca var den nesten uoppnåelige sydhavsdrømmen for joviale sekstitalls­kjeltringer. Men bare et par tiår seinere hadde charterturismen vokst seg så stor på øya at «alle» hadde råd til å dra til dit. Da ble Mallorca symbolet på de vulgære, men samtidig naive og hjelpeløse charterturistene som Jon Skolmen og Lasse Åberg portretterer i «Selskapsreisen»-filmene: De som raver rundt på grisefester etter altfor mye sangria, bor på forvokste betonghoteller og spiser svenske kjøttboller på skandinaviske restauranter.

På 2000-tallet fikk vi ny respekt for Mallorca, kanskje fordi det igjen ble et dyrere, mer oppgradert reisemål. Nå kan middelklassen godt si at de skal til Mallorca, men da helst for å gå fottur i fjellene eller fordi de skal på storbyferie til Palma. Hvis de ikke drar til et Ving-resort på Alcudia «på grunn av ungene», da.

Lena Petersson er kommunikasjons- og markedsdirektør i Star Tour og vet mye om hvor vi nordmenn egentlig reiser på ferie.

- Nordmenn velger Middelhavet og Norge og Norden om sommeren. Spania står fjellstøtt, det samme gjør Hellas og Tyrkia. De gode klassikerne Kreta og Mallorca er større enn noen gang, sier Petersson.

- Trenden nå er at det finnes ferier for alle. Hvem hadde trodd for ti år siden at Star Tour skulle ha reiser med hoteller der barn under 16 år ikke er velkomne? Utvalget tyder på at vi har god økonomi, og velstanden har ført til nye behov og nye tilbud. Dagens charterreiser er alt fra egen femstjerners bungalow med privat basseng og butler, til en vanlig, klassisk Hellas-ferie med barn og bamseklubb. Dette utvalget vil bare øke. Etterspørselen etter aktive ferier - fotturer og sykkelturer - har for eksempel doblet seg, og der er nordmennene i teten.

- Handler ferievalg også om selvpresentasjon?

- Ja, for noen er ferien et trofé. Men ikke for alle. Jeg tror kanskje at jo eldre du blir, jo mer pragmatisk blir du. Men det er klart du kan smykke deg med ferien, vi deler våre ferieminner på sosiale medier, så du får skikkelig godtet deg med «trofeene» dine om du ønsker det.

- Er det slutt på harryturismen?

- Jeg opplever at Ola og Kari som turister er blitt mye mer bereiste og kontinentale. Vi har tatt med oss verden hjem og samtidig blitt et mer internasjonalt samfunn gjennom innvandring. Det er en enorm forskjell fra 70-tallet, da vi var et langt fattigere land der folk knapt hadde sett uteservering før og sto og måpte i utenlandske kolonialforretninger bare fordi vi så vinflasker i hyllene. Så det har nok skjedd en klassereise for oss som turister.

- Hvor drar du helst?

- Jeg er veldig glad i Italia og Hellas og vinteren, og jeg kunne godt tenke meg å reise til Burma.

- Hvor skal du i sommer?

- Jeg skal til Hellas og øyhoppe. Med bil!

Så til deg som leser dette: Hvor skal du på ferie i år? Har du etter å ha lest denne artikkelen opparbeidet nok mot til å si høyt at du skal på pakketur til Bulgaria? Eller lider du fortsatt av «turistisk angst» og må bruke sommeren til å hamstre kulturell kapital i en avsidesliggende landsby i Toscana? Uansett: Ha en god sommerferie!

«Aldri spa eller Las Vegas»

Tove Nilsen er forfatter og dermed en del av den norske kultureliten. Hun burde dermed kanskje være forgapt i Toscana og Provence, men foretrekker charterferie-øya Kreta som hun har reist til minst to ganger i året siden 1979. Å komme dit er nesten som å komme hjem.

– Jeg falt for menneskenes mentalitet, som en blanding av avslappethet, gjestfrihet og selvironi. Deres fravær av snusfornuft tiltaler meg. Og selvsagt skjønnheten i landskapet, lyset og det blå havet, sier Tove Nilsen til Dagsavisen.

Kreta er et populært reisemål der det myldrer av mennesker i sommersesongen. Tove Nilsen foretrekker derfor sørsiden mot det libyske hav, der livet er mer avslappet.

– Jeg har også vært på den populære Chaniakysten, men det var i den greske påsken. Da er det folketomme strender, ingen parasoller, solsenger eller åpne tavernaer og helt strålende å være der, sier Nilsen, som tror det er viktig for de fleste å føle at de opplever noe unikt på tur.

– Når du står på flyplassen på vei hjem og lytter til folk, så har jo alle funnet et eller annet sted der det ikke var noen andre europeere. Det er vel noe vi bruker for å pynte på oss selv, at vi ikke skal framstå som så ordinære. Men jeg er veldig på vakt for å se meg selv som reisende mens alle andre er turister og berme, sier hun.

I sommer skal hun være i Oslo. Og om været holder, tilbringer hun gjerne sommeren i Norge, helst på Jomfruland eller Skåtøy utenfor Kragerø. Ellers ligger Peru og Zanzibar høyt på ønskelisten over framtidige reisemål. Det gjør derimot ikke Las Vegas eller luksuriøse spaferier.

– Uansett hvor fascinerende det er der, kommer jeg aldri til Las Vegas! Om noen hadde gitt meg en billett dit, ville jeg ha sneket meg unna fordi jeg vet at jeg bare hadde blitt trist. Det er også en type fordom og stenghet, det er jeg klar over. Men sånn er vi vel alle? Da barna var små, dro vi ned til Kanariøyene et par ganger, bare for å komme til varmen. Da må jeg si at jeg nesten umiddelbart etter ankomst tenkte: «Å nei, jeg vil hjem!»

– Ville du synes det var flaut å fortelle det om du skulle på ferie til Bulgaria?

– Nei, fordommene mot fattige land deler jeg ikke. Jeg kjenner tvert imot folk som har hatt strålende ferier i Bulgaria. Selv har jeg skrevet en novelle fra Sofia uten noen gang å ha vært der, så jeg vil veldig gjerne dit.

– Hvor kunne du absolutt aldri reist?

– Å dra på spa sammen med venninner, surre rundt inntullet i en hvit badekåpe og bli gnidd på av fremmede mennesker står for meg som et mareritt. Hadde jeg blitt tilbudt en slik tur, ville jeg løpt skrikende vekk! Det er tidas galskap at kvinner drømmer om å ligge og sløve mens man føler seg mer og mer giftrenset. Jeg har vondt både i skuldre og armer etter å ha skrevet i 43 år – men bruke livet på sånn badekåpesyssel og tro jeg blir yngre av det? Nei. Da foretrekker jeg en lang spasertur, et iskaldt bad og til slutt en flaske vin. Det tror jeg er mye sunnere.

«Mye campingglede i Norge»

«Alle burde dra til Lofoten»

Hvis du skal ringe en Høyre-politiker eller NHO-president om sommeren, kan du banne på at han eller hun sitter på en terrasse i Sør-Frankrike. Arne Hjeltnes, medlem av Høyres sentralstyre og dessuten bereist «Gutta på tur»-mann fra TV, er ikke helt med på den. Spesielt ikke siden han selv slett ikke sitter på en terasse i Provence, men på svigerforeldrenes hytte i Kragerø.

– Nå som Høyre har oppslutning av en tredjedel av det norske folk, er jeg sikker på de drar over alt, ikke bare til Sør-Frankrike! Selv har jeg feriert  mye i vårt eget land i det siste. Kragerø, Beitostølen, Voss, Florø... Og jeg er sikker på at minst 80 prosent av Oslos befolkning ennå ikke har vært i Lofoten. Og alle burde dra til Lofoten. Særlig Røst er helt magisk!

–  Men vi har inntrykk av at alle Høyre-folk drar til Sør-Frankrike? I alle fall Jan Tore Sanner?

– Tja, jeg vet ikke det. Ok, jeg kan være enig i at fiffen alltid har likt seg i Sør-Frankrike. Men bor ikke Gro Harlem Brundtland der nå? Jeg tror nok at det er folk fra andre partier som også drar til Sør-Frankrike. I dag har jo de fleste god råd når de skal velge ferie. Jeg tror heller det er mer måten du ferierer på som skiller folk i dag. Mange ønsker seg nå en mer aktiv ferie med kultur og god mat. Og da er det jo akkurat like kjedelig å ligge i en solstol i Nice som på Sunny Beach i Bulgaria.

– Men likevel: Det er vel ganske pinlig for en høyremann å si at han skal på ferie til Bulgaria?

– Jeg er høyremann, og jeg har faktisk vært i Bulgaria! Der hadde jeg det veldig moro. Jeg var på den bulgarske landsbygda, da. Men for noen, og det gjelder ikke bare Høyre-folk, så er ferie et statussymbol på linje med biler og båter.