Svekker Amandas omdømme

At «Oslo, 31. august» ikke er Amanda-nominert i kategorien Beste film, grenser til en skandale, i den grad man kan bruke det ordet om en filmpris. Ikke bare er «Oslo, 31. august» en film norske og internasjonale kritikere har omfavnet på grunn av de åpenbare filmatiske kvalitetene, den har også gjort et uutslettelig inntrykk på publikum som har sett den. Når dette tydelig ikke er egenskaper ved filmen som Amanda-juryen deler, må man lete etter vikarierende motiver for at den skyves ut av den gjeveste kategorien. At filmen er nominert i kategoriene beste regi, beste mannlige hovedrolle (Espen Danielsen Lie) og tre tekniske kategorier, gjør utelatelsen i hovedkategorien enda merkeligere.

Film er ikke en vinner bare i kulturlivets festtaler, men også på det årlige kulturbudsjettet. Kunstformen er en av hjørnesteinene i norsk kultur og en betydelig brekkstang i arbeidet med å profilere denne internasjonalt. I så henseende er det få filmer som har utgjort så stor forskjell som Joachim Triers «Oslo, 31. august», som begynte sitt internasjonale «liv» med deltakelse og pris i Cannes i fjor. Selv om dette er kriterier Amanda-juryen ikke skal vektlegge, er det et paradoks. Og la det være sagt, å forfølge juryformann Jan Eggum er et blindspor. Alle med en viss kjennskap til norsk film vet at Eggum er en kunnskapsrik filmentusiast, og han har ledet fagtunge deljuryer for de enkelte kategoriene. Utelatelsen kan altså ikke være en faglig glipp. At heller ikke «Hodejegerne» er nominert til Beste film er ikke like merkelig. En sjangerfilm - om aldri så vellaget som Jo Nesbø-filmatiseringen - krever ikke automatisk en nominasjon i den kategorien som vanligvis vektlegger andre verdier enn solid utførte sjangergrep.

Norsk film har i alle henseende vokst de siste årene, men Amanda-nominasjonene viser hvor skoen fortsatt trykker. I forhold til debatten om den fortsatt altfor lave kvinneandelen i norsk film, som i henhold til Kulturdepartementet skal opp på 40 prosent, er det forstemmende å se hvordan juryen kun har funnet to kandidater til kategorien beste kvinnelige hovedrolle, mot dobbelt så mange menn i tilsvarende skuespillerkategori. De tekniske kategoriene er med to unntak dominert av menn, mens manuskategorien har en kvinne blant tre nominerte. Amanda-nominasjonene viser at kvinnerollene i norsk film er fraværende, og at rekrutteringen på den tekniske siden ikke holder mål.

Hvordan slår dette ut i kategorien for Beste film, som er Amanda-prisens viktigste kategori? «Babycall» har kvinnelig produsent (Turid Øversveen) og hovedrolle (Noomi Rapace), mens «Få meg på for faen» har kvinnelig regissør (Jannicke Systad Jacobsen) og kvinnelig hovedrolle (Helene Bergsholm). De to øvrige nominerte, «Kompani Orheim» og dokumentaren «Pushwagner», er alt i alt mannstunge produksjoner. Denne fordelingen gjør at kjønnsbalansen i Beste film-kategorien er 50/50, med andre ord er kvinneandelen oppnådd. I tillegg er dokumentarfilmen ivaretatt. Om «Oslo 31. august» skulle fått plass blant de fire, måtte en av de andre ryke. I et tenkt scenario ville sannsynligvis alternativet blitt å utelate dokumentarfilmen eller en av filmene som ville forverret kjønnsbalansen.

Norsk film har alt å tjene på å satse på flere kvinnelige talenter både foran og bak kamera. Mannsdominansen er ikke bare påfallende, den gjør også norsk film ensrettet og lite dynamisk. Produksjonsmessige programmer er igangsatt og politiske avgjørelser tatt for å bedre situasjonen. Om det ikke hjelper vil kvotering kunne bli et alternativ, selv om ingen har fasiten på hvordan det skal gjøres. Det eneste sikre er at det ikke er en Amanda-jurys jobb å innføre dette i praksis. Om det er slik at Amanda-juryen og Amanda-komiteen har vektlagt kjønnsbalanse når de beste filmene skal bedømmes, undergraver det juryens troverdighet og prisens omdømme både internt i bransjen og blant publikum. I tillegg vil det dessverre være med på å gjøre den viktige debatten om kvinneandelen i norsk film en bjørnetjeneste.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen